Markedsordningene er en bærebjelke i landbrukspolitikken, og formålet med disse politisk bestemte ordningene er å sørge for at:

  • At markedet for jordbruksprodukter er i balanse.
  • At alle norske bønder får solgt produktene sine.
  • At bøndene oppnår pris på produktene i samsvar med det som avtales i jordbruksoppgjøret.
  • At prisene er like over hele landet.
  • At forbrukerne i alle delene av landet sikres stabile forsyninger av jordbruksprodukter til en noenlunde lik pris. 

Med andre ord gir markedsordningene bonden sikkerhet om at han får solgt det han produserer til en tilnærmet lik pris, uavhengig av markedssituasjonen, tid på året og hvor i landet han bor.

I Norge er det næringa som både påtar seg det økonomiske ansvaret og ansvaret for å gjennomføre reguleringa av markedet for landbruksvarer. Det er bøndenes bedrifter, landbrukssamvirkene Tine (melk), Nortura (kjøtt og egg) og Felleskjøpet (korn), som har ansvaret for å foreslå og gjennomføre reguleringstiltak. I situasjoner med overskudd vil det være et mål å redusere tilførselen av varer til markedet for å unngå kraftige prisfall. I situasjoner med underskudd vil samvirkene be myndighetene om å redusere tollen på de aktuelle varene, slik at import kan dekke opp for det norske underskuddet og forhindre kraftige prisøkninger.

Det bondeeide samvirkene har fått tildelt rollen som markedsregulator. Det betyr at for eksempel Tine regulerer melkemarkedet både for egne og andre selskaper sine melkeprodusenter.

Markedsregulatoren har plikt til å sikre at bøndene får tatt ut den målprisen (råvareprisen) som er fastsatt i jordbruksavtalen og sørge for at markedet er i balanse. Rollen som markedsregulator innebærer også at de har mottaksplikt og forsyningsplikt, noe andre aktører i markedet ikke har.

Mottaksplikt:

Samvirkebedriftene er forpliktet til å kjøpe bondens produkter, uavhengig om bonden vanligvis leverer til samvirke eller ikke, uavhengig av om bonden leverer lite eller mye, uavhengig av reisevei og uavhengig av svingninger i markedet. Mottaksplikten er avgjørende for at det skal være mulig å drive landbruk over hele landet. 

Forsyningsplikt:

Samvirkene plikter å fordele råvarene rettferdig til alle aktører i markedet til lik pris. Det betyr f.eks at Tine til enhver tid har plikt til å selge melk til konkurrentene Synnøve Finden og Q-meieriene til den samme prisen som de selv betaler.

De som jobber med markedsregulering i Tine, Nortura og Felleskjøpet er også pliktig å gjøre markedsprognoser og priser tilgjengelig for alle aktører i markedet på samme tidspunkt som i egen virksomhet.

Markedsordninger er også viktige for produsenter som vil satser på videreforedling og utsalg av lokalmat og matspesialiteter. Bønder som starter med nisjeprodukter, gjør det som regel med utgangspunkt i den drifta som allerede er på gården. De som produserer lokal ost gjør det med basis i melkeproduksjon. TINE har plikt til å ta imot melk fra bøndene, uansett hvordan markedssituasjonen er. Da kan bonden levere overskuddsmelka hun ikke trenger til osteproduksjonen til meieriet på vanlig måte. TINE distribuerer også lokalmaten som produseres på gården om dette er ost, pølse eller andre produkter ut i markedet. Markedsordningene er avgjørende for at mange lokalmatprodusenter tør å satse.

Hva mener partiene om markedsordninger?

  • Rødt mener at «god markedsbalanse er avgjørende for både bondens inntekt og stabile, rettferdige priser for forbrukerne. Rødt ønsker å videreføre markedsordningene i landbruket og mener landbrukssamvirkene må være store og sterke nok til å være markedsregulator, og til å kunne oppfylle hente- og leveringsplikta i hele landet.»
  • SV vil «videreføre ordningen der samvirkeorganisasjonene utøver markedsregulering.»
  • MDG vil «videreføre markedsbalanseringen i landbruket med prisuttak i henhold til jordbruksavtalen, mottaksplikt, leveringsplikt og Omsetningsrådets funksjoner». 
  • Senterpartiet vil «sikre en velfungerende markeds- og produksjonsregulering og sikre samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet».
  • Arbeiderpartiet understreker i sitt partiprogram: «Bærebjelkene som ligger i jordbruksavtalen, importvernet, eiendomslovgivningen og markedsordningene, har tjent oss godt og skal ligge fast.»
  • KrF vil «videreføre dagens ordning med samvirket som produksjons- og markedsregulator og pliktig mottaker for norske råvarer fra heile landet».
  • Venstre mener at «markedsregulering er viktig for å kunne ha stabile og forutsigbare rammevilkår for leverandørene, og gjør det tryggere å investere. Venstre vil gjennomgå markedsreguleringen slik at en sikrer like konkurranseforhold mellom aktørene og muliggjør langsiktighet i næringen».
  • Høyre skriver ikke noe direkte om markedsordninger i sitt partiprogram, men vil «kombinere endrede tilskudds- og kvoteordninger med tilpassede investeringsvirkemidler, med mål om å tilpasse og øke produksjonen i henhold til markedets behov».
  • FrP mener at «samvirkenes særordninger og markedskontroll må avvikles. Produsentene må selv kunne velge om produktene skal selges direkte til forbruker, kjede eller til videreforedling». 

I den felles regjeringsplattformen til Høyre og FrP heter det at «Regjeringen ønsker sterkere konkurranse i næringsmiddelindustrien, og vil derfor gjøre markedsregulatorordningen mer uavhengig av samvirkeorganisasjonene.» I denne regjeringsperioden har det også blitt satt ned et utvalg som på oppdrag fra regjeringa vurderte markedsordningene. Forslag fra regjeringa om å fjerne markedsordninger i Jordbruksmeldinga fikk ikke flertall.