Kort oppsummert går samarbeidet ut på at bøndene har en reell påvirkningskraft på rammebetingelsene i landbruket, men også et medansvar for å nå de målene som Stortinget fastsetter. Hva det betyr i praksis avhenger av hvilken flertallskonstellasjon man har på Stortinget.

I motsetning til mange andre land er det dermed næringa selv som har mye av ansvaret for at landbrukspolitikken blir gjennomført. Staten på sin side har ansvar for politiske vedtak og budsjettmidler som gjør at målene kan nås.

Fire stolper

Modellen bygger på fire prinsipielle stolper: jordbruksavtalesystemet, importvernet, markedsbalansering og juridiske virkemidler. Hver stolpe er en forutsetning for at systemet skal fungere.

I jordbruksforhandlingene har landbruket forhandlingsrett med staten. I fellesskap utformes rammebetingelsene i landbruket, basert på de målene som Stortinget har satt for landbrukspolitikken. Det forhandles om hvilke virkemidler som skal brukes for å nå de gjeldene landbrukspolitiske målene, budsjettstøtte og produktpriser. Landbruket er den eneste næringen med selvstendig næringsdrivende her til lands som har denne forhandlingsretten.

Importvernet, også omtalt som tollvernet, skal sikre at ikke norsk mat blir utkonkurrert av rimeligere produkter fra land med andre klimatiske forutsetninger for matproduksjon. Dette gjør det også mulig å drive landbruk over hele landet, slik at man kan opprettholde tilgangen til mat også når enkelte deler av landet opplever forhold som begrenser produksjonen. 

Gjennom markedsbalanseringssystemet skal samvirkeorganisasjonene i landbruket sørge for at bonden får avsetning på sin produksjon til gitte priser. Dette skal sikre stabile inntektsmuligheter for bonden og tilgang til matvarene til overkommelige priser for samfunnet og forbrukere, samt like priser uavhengig bosted.

Juridiske virkemidler regulerer bruken av matjorda vår, og legger føringer og krav for eiendomsrett og drift av jordbruksarealet. Dette skal sikre at matjorda i landet blir brukt til matproduksjon og at ikke store investorer overtar landbrukseiendommer. Konsesjonslovverket, jordloven og odelsloven er eksempler på slike juridiske virkemidler.

Hvordan forholder man seg til den norske landbruksmodellen?

Modellen setter rammeverket for å nå de målene som Stortinget til enhver tid har fastsatt. Det vil si at selv om jordbruket har forhandlingsrett og en reell påvirkningskraft på rammebetingelsene i landbruket, er man prisgitt flertallet på Stortinget. Forskjellige inntektsmålsetninger har eksempelvis vist hvordan det kan være ulike nyanser på Stortinget og i jordbruket. Noen mener inntektsutviklinga må være lik andre grupper, andre mener det må være samme inntektsnivå som andre grupper. Jordbruket må, enten man liker det eller ikke, forholde seg til de målene som stortingsflertallet setter. Stortinget velges av folket hvert fjerde år.

Hvordan oppstod den norske landbruksmodellen?

På 30-tallet oppstod det et ønske om å øke norsk matproduksjon. Etter krigen utviklet det seg sterke samarbeid mellom interesseorganisasjoner, næringsorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner og staten. Samarbeidet og stolpene i den norske landbruksmodellen er utformet over lang tid, men ble først formalisert i 1950 ved inngåelsen av Hovedavtalen i landbruket. Da ble også forhandlingsretten til de to faglagene i landbruket, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, fastslått. At landbruket har forhandlingsrett med staten, og på den måten direkte innflytelse på rammebetingelsene i landbruket, er ganske unikt sett i internasjonal sammenheng.

 

Hør Landbrukspodden sin episode om den norske landbruksmodellen her: