1. Bestandsmål

Den første forutsetningen er bestandsmål for hver av artene; jerv, gaupe, bjørn, ulv og kongeørn. Bestandsmålene er satt for å forhindre at rovdyrbelastningen for beitenæringen blir urimelig stor. Videre har Norge ikke forpliktet seg til å ha levedyktige rovdyrbestander innenfor egne landegrenser, men dette skal søkes oppnådd gjennom samarbeid med våre naboland. Det siste er stadfestet av Høyesterett i ulvedommen av 26.03.202

2. Rovdyrsoner

Den andre forutsetningen er rovdyrsoner, eller arealdifferensiert forvaltning. Rovviltnemndene har opprettet rovdyrsoner for jerv, gaupe og bjørn. Stortinget har vedtatt ulvesone i Østfold, Akershus, Oslo og Hedmark. I sum dekker rovviltsonene 55 prosent av Norges fastland. Det er innenfor disse rovviltsonene bestandsmålet om antall årlige ynglinger skal nås. I rovviltsonene skal beitebruken tilpasse seg tilstedeværelsen av rovdyr, men i praksis har beitebrukerne blitt tvunget til å gi opp bruken av utmarksbeiter i sonene for bjørn og ulv. I beiteprioriterte soner skal ikke rovdyr utgjøre et skadepotensial. Formålet her er nettopp å skape forutsigbarhet for beitebrukerne og redusere konflikten.

Det er i strid med Stortingets rovviltforlik dersom Statsforvalter og Miljødirektoratet stanser skadefelling på rovdyr som dreper og skader sau i områder som er prioritert for beitebruk. En slik praksis fjerner den viktigste tryggheten beitebrukerne har for å ha beitedyr på utmarksbeite.

3. Erstatning

Den tredje forutsetningen i Stortingets rovdyrforlik er full erstatning til dyreeier når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt. I erstatningsoppgjøret har rovdyrmyndighetene innført en praksis der det i hovedsak kun er sauebønder som kan vise til sauekadaver, som Statens naturoppsyn har dokumentert som drept av fredet rovdyr, som får erstatning. Dette kravet er svært vanskelig å innfri da døde dyr raskt blir spist opp av fluelarver og åtseletere i sommervarmen.

Det var kun 7,2 prosent av landets 13 747 sauebønder som søkte om rovdyrerstatning i 2020. Dette er et usannsynlig lavt tall da vi vet at det holder til rovdyr (jerv, gaupe, bjørn, ulv og kongeørn) på størstedelen av Norges utmarksareal. I tillegg avkortes ofte søknadene etter at normaltapet er trukket fra. Erstatningsoppgjøret er derfor betydelig lavere enn det reelle tapet av sau til rovdyr.

Tall fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at det i 2019 ble sluppet 1 935 503 sau på utmarksbeite i Norge. Det totale tapet på utmarksbeite var 102 000 sau og utgjorde 5,27 prosent av antall sau som ble sluppet. Av disse ble kun 17 567 sau erstattet som drept av rovdyr. Det blir feil når enkelte påstår at de resterende 84 433 sauene døde av andre årsaker som parasitter, giftige planter, rev, flått og sykdommer.

Vi har svært god kunnskap om tap av sau på utmarksbeite uten tilstedeværelse av rovdyr i Norge. Siden 1972 er det gjennom ordningen «Organisert Beitebruk» registrert slippdato, sankedato, antall sau på beite og antall sau som er sanket for om lag 800 beitelag i hele Norge. Fram til 1990 var rovdyrbestandene i Norge svært begrenset. I perioden 1972 – 1990 lå tapene for sau etter 100 dager på utmarksbeite mellom 3 – 4 prosent. På fjellbeite var tapene 1,5 prosent for sau og 3 prosent for lam. På skogsbeite var tapene 2 prosent for sau og 4 prosent for lam.

Store tap til rovdyr

Gjennom målrettet avl og godt dyrehold har den norske kvite sauen bedre dyrehelse i dag enn for 30 år siden. Dette ser vi blant annet fra gamle Hordaland fylke, som er det fylket som har færrest rovdyr i Norge. Her er de totale tapene på utmarksbeite lavere i dag enn på 1970-tallet. Med bakgrunn i dette mener Norges Bondelag at de reelle rovdyrtapene i dag utgjør nærmere halvparten av de totale tapene som oppstår på utmarksbeite.