Publisert av advokat Olav A. Røsssaak 10.4.2024

Hva som regnes som offentlige og private veier går fram av veglova, Lov om vegar av 21. juni 1963 nr. 23, § 1. Det følger av paragrafens første ledd første setning at offentlig vei eller gate «er open for allmenn ferdsel» og «blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune». Alle andre veier og gater som ikke oppfyller vilkårene i paragrafens første ledd første setning, regnes i loven som private veier.

Private veier vedlikeholdes følgelig ikke av det offentlige.

Hvem plikter å vedlikeholde privat vei?

Veglova § 54 regulerer hvordan fordeling av felleskostnader mellom brukere av privat vei skal skje. Bestemmelsen fastslår en felles vedlikeholdsplikt for privat vei som er gjenstand for felles bruk.  Bestemmelsen er fravikelig, og det kan dermed avtales en annen fordeling av vedlikeholdskostnader enn det som lova legger opp til. Er det avtalt eller fastsatt en fordeling, gjelder den, til det blir gjort en annen avtale eller fastsatt noe annet i jordskifte e.l. Dersom ikke annet er avtalt, fastsatt i jordskifte eller på annen måte, gjelder kostnadsfordelingen i loven.

Det følger av veglova § 54 første ledd at «Når privat veg blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar, pliktar kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett, kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen, å halde vegen i forsvarlig og brukande stand». Utgangspunktet er altså at kostnadsfordelingen skjer basert på den enkeltes bruk av veien.

Den enkeltes andel av vedlikeholdet fastsettes forholdsmessig etter brukens omfang. Andelen fastsettes med andre ord som et «høvetal» eller brøk av det hele. Utgangspunktet er at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne, basert på hvor omfattende bruk den enkelte har. Selv om to brukere av veien har en bruk som er ulik i art, vil den kunne vurderes som tilnærmet like omfattende. Dette kan for eksempel være der hvor en bruker trafikkerer veien hyppig, mens en annen kjører sjeldnere, men da med tyngre kjøretøyer og last. Momenter som vil kunne være av betydning for vurderingen av hvor omfattende bruk den enkelte bruker av veien har er hvilken distanse de kjører, hvor hyppig de kjører og med hvilke typer kjøretøy og eventuell last de kjører.

Ettersom det avgjørende for vedlikeholdsplikten er det «høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen», vil en vei- eller grunneier som ikke utøver noen bruk av veien, heller ikke kunne pålegges noen vedlikeholdsplikt. Noen kan ha veirett, men bruker den sjelden. En skogeier kan for eksempel ha behov for å bruke veien bare hvert tiår. Andre kan bruke veien mye i noen perioder og mindre i andre – for eksempel vil det ofte bli mindre kjøring til en boligeiendom etter at barna har flyttet hjemmefra. Ved fordeling av kostnadene må man se på gjennomsnittlig bruk over tid.

Dersom en eiendommen blir utbygd eller omdisponert på en måte som gir betydelig økt trafikk, vil det være grunnlag for å omfordele vedlikeholdsbyrden. På samme måte skal fradelte, nye eiendommer gå inn i vedlikeholdet med sin andel.

Hvor langt strekker vedlikeholdsplikten seg med hensyn til veistandard og kvalitet?

Det følger av veglova § 54 første ledd at veien skal holdes i en «forsvarlig og brukande stand». Det er med andre ord en begrensning i hva den enkelte kan kreve at fellesskapet skal gjøre av vedlikehold med hensyn til veiens standard og kvalitet. Bestemmelsen innebærer samtidig en fastsatt minimumsstandard som veien skal holde og som felleskapet plikter å opprettholde. Av betydning for hvilken standard veien skal holde, og hva som anses som «forsvarlig», er den tidsmessige veistandarden og hva som er nødvendig for sikker ferdsel. Dette gjelder både løpende vedlikehold og større utbedringer etter for eksempel flomskader. Oppgraderinger og standardhevinger ut over det, er noe veifellesskapet må vedta, om ikke den som ønsker det får mulighet til å gjøre det på egen bekostning.

Hvem avgjør ved uenighet og tvist?

Etter veglova § 55 utgjør de som har vedlikeholdsansvaret for veien et «veglag». Dersom det ikke er avtalt eller fastsatt noe annet, er det veilaget som bestemmer, ved flertallsvedtak. Hvert medlem har som utgangspunkt en stemme, men dersom vedlikeholdsansvaret er ulikt fordelt, har hver enkelt stemmerett tilsvarende andelen av vedlikeholdet.

Dersom de interesserte i saken ikke kommer til enighet om fordelingen av vedlikeholdskostnadene for den private veien, kan spørsmålene bringes inn for og avgjøres av jordskifteretten, jf. veglova § 54 tredje ledd jf. § 60 andre ledd.