Bortfall av løsningsretter etter løsningsrettsloven § 6
Fast eiendom kan være påheftet ulike løsningsretter. Det kan eksempelvis være gitt en forkjøpsrett til fordel for en nabo, eller en forkjøpsrett til hovedbruket som den faste eiendommen i sin tid ble delt fra. Hovedregelen er at en slik forkjøpsrett ikke kan gjøres gjeldende dersom det har gått mer enn 25 år siden heftelsen ble stiftet. I denne artikkelen redegjøres det for hvilke løsningsretter som er unntatt fra hovedregelen, og dermed som utgangspunkt vil være evigvarende.
Først nevnes det at partene kan avtale at en løsningsrett skal være tidsavgrenset. Hvorvidt løsningsretten kun kan gjøres gjeldende innen et gitt tidspunkt beror derfor på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget.
Videre vil lov om løysingsrettar (heretter løsningsrettsloven) kunne sette begrensninger for hvor lenge forkjøpsretten kan gjøres gjeldende. Av løsningsrettsloven § 1 følger det at loven gjelder løsningsretter til fast eiendom. Lovens anvendelsesområde omfatter forkjøpsrett og andre løsningsretter av privatrettslig karakter, først og fremst knyttet til fast eiendom.
Hovedregelen i løsningsrettsloven § 6 første ledd er at en løsningsrett ikke gjelder for lengre enn tid enn 25 år. I løsningsrettsloven § 6 andre ledd er det imidlertid gjort unntak for løsningsretter som ligger til en annen eiendom, som er utskilt fra denne, eller som er egnet til å slå sammen med denne. Loven skiller følgelig mellom en personlig og en reell løsningsrett.
Ofte kan det være uklart om en løsningsrett er personlig eller reell. Spørsmålet må løses ved en tolkning av stiftelsesgrunnlaget. I det følgende skisseres utgangspunktene for en slik vurdering. Det vil typisk være tale om en personlig løsningsrett dersom en fysisk eller juridisk person er rettighetshaver. Derimot er det normalt tale om en reell løsningsrett dersom løsningsretten følger eiendommen. Til forskjell fra personlige løsningsretter, er rettighetshaver den som til enhver tid er eier eiendommen.
Konsekvensen av at løsningsretten er personlig er at den bortfaller etter 25 år. Løsningsrettsloven § 6 tredje ledd fastslår at dette er en ufravikelig regel. Ettersom regelen er ufravikelig kan Statens kartverk med hjemmel i tinglysingsloven § 31 andre ledd, av eget tiltak, slette personlige løsningsretter som åpenbart opphørt. Personlige løsningsretter kan derfor slettes etter 25 år uten samtykke fra rettighetshaver.
For reelle løsningsretter gjelder ingen tidsavgrensning etter løsningsrettsloven § 6, og løsningsretten kan som utgangspunkt ikke slettes uten samtykke fra rettighetshaver.
Avslutningsvis nevnes det at heller ikke lovfestede løsningsretter bortfaller etter 25 år. Dette gjelder eksempelvis en forkjøpsrett etter sameieloven § 11.
