Utarbeidet av Animalia på vegne av varemottakere og Norges Bondelag.

Norske bønder har gjennom mange tiår tatt et stort ansvar for å bekjempe og forebygge alvorlig smittsomme dyresjukdommer. Det er en lang liste av sjukdommer som er utryddet hos norske produksjonsdyr som er vanlig i mange andre land. I noen tilfeller har næringa stått i bresjen for utryddelsen, slik som ved BVD hos storfe, mens bekjempelsen av ringorm hos storfe formelt har vært ledet av Mattilsynet. Tilsvarende har næringa stått i bresjen for utryddelse av f.eks. smittsom grisehoste, skabb hos svin, CAE, byllesjuke og paratuberkulose hos geit og fotråte hos sau. Mattilsynet er tungt inne i forebygging av afrikansk svinepest, har ledet bekjempelsen fugleinfluensa og Newcastle sjukdom hos fjørfe og skrapesjuke og mædi hos sau.

Forekomst av ringorm

Ringorm var tidligere svært utbredt hos storfe i Norge og på 70 tallet ble det registrert rundt 1000 nye tilfeller hvert år. Omfattende vaksinering over mange år hadde stor effekt og resulterte i at antall nye tilfeller gikk fra 1000 til mellom null og 20 tilfeller årlig de siste tre tiår. Et tett samarbeid og felles mål for næring og forvaltning har gitt svært gode resultater både gjennom «Sluttprosjekt Ringorm» og RingiROG. En utfordring er imidlertid at smitte kan ligge i bygningsmasser i mange år og at særlig kjøttfe kan bære på smitte uten å utvikle symptomer, noe som kan forklare at sjukdommen har blusset opp med jevne mellomrom, slik vi har sett det i Agder og Rogaland, og nå i Trøndelag. Ved forflytting av dyr kan det oppstå smitte i nye områder som kan spre seg før det oppdages og settes i verk tiltak.

Vaksinering som ledd i bekjempelse

Vaksinering som ledd i sanering

I en smitta besetning vil Mattilsynet pålegge vaksinering som ett av tiltakene for å stoppe sjukdomsutvikling og økende i smittepress i besetningen. For at smitte fra dyr og miljø ikke skal spres til andre besetninger pålegger også Mattilsynet å fjerne smitte gjennom sanering, som blant annet omfatter en grundig vask og desinfeksjon. Frem til dette er gjennomført er besetningen båndlagt.

Vaksinering uten vask og desinfeksjon er ikke nok

Selv om man på 70-80 tallet i stor grad lyktes med å bekjempe smitte i store deler av landet gjennom omfattende vaksinering over mange år, er ikke vaksinering som eneste tiltak aktuelt i dag, av flere grunner. Det ville vært behov for at alle besetninger i et gitt område måtte vaksinert over flere år. Ringormsporer kan leve i miljø i svært mange år, og erfaring fra flere utbrudd i Rogaland tyder på at det var smitte fra fjøs som hadde stått ubrukt i 10 år. For å være sikker på å få has på smitten gjennom vaksinering, måtte alle dyr i alle besetninger ha blitt vaksinert i 10-15 år. Alle kalver måtte vaksineres fortløpende slik at ikke smitte fikk bygd seg opp.

Vaksinering av friske besetninger har noen ulemper

Vaksinering av besetninger kan kamuflere smitte, da dyra kan bære smitte uten å vise sjukdomstegn. Gitt at man valgte kun vaksinering som hovedstrategi ville det derfor være nødvendig å avgrense det aktuelle området – eks. gamle Nord-Trøndelag - og ikke omsette dyr ut av dette området imellom 10-15 år for å være sikker på at all miljøsmitte var borte. Det ville innebære årlige kostnader for alle produsenter med utgifter til veterinær og vaksinering samt begrensa mulighet til livdyromsetning ut av området. Dyr som skulle inn i området måtte være vaksinert i god tid før forflytning. Dagens omsetning av livdyr er av et helt annet omfang enn på 70-80 tallet og svikt i vaksinerutiner ville gi oppblussing og «rykk-tilbake-til-start» med tanke på at smitte igjen ville bygge seg opp.

Folk som håndterer dyr i slike områder vil også ha økt risiko for selv å få ringorm, noe som er ugunstig både for personene selv og øker risikoen for spredning av smitte tilbake til storfe som ikke er vaksinert.

Frys i livdyromsetning – sone i regi av Mattilsynet eller næring

Ved alvorlige sjukdommer som munn- og klauvsjuke eller fugleinfluensa er Mattilsynet pålagt å opprette soner rundt utbruddet i henhold til EU-regelverket. Det er også opprettet soner for mædi på grunnlag av nasjonalt regelverk i Trøndelag der store deler av gamle Nord-Trøndelag er omfattet og der livdyrsalg ut og inn av sona ble forbudt, og omsetning innen sona kun kan gjøres på grunnlag av negativ mæditest. Slike soner har en god effekt i å redusere risiko for smittespredning ved livdyromsetning. Soner i regi av Mattilsynet vil ofte beholdes like over flere år.

At næringa oppretter soner er helt klart mer uvanlig, men ble gjort i Rogaland i forbindelse med ringormutbrudd på storfe der. Fordelene er at slike soner kan opprettes og justeres langt raskere enn det som er mulig når soner skal forskriftsfestes og ut på høring. Storfenæringa er i høyeste grad tjent med at ringorm er en liste 2 sjukdom da dette legger til rette for at Mattilsynet kan iverksette tiltak for å begrense smittespredning og beskytte friske besetninger. Ringorm medfører tapte inntekt ved salg av huder samt at økte kostnader til vaksinering vil belastes næringa. Omfattende livdyrhandel er også noe som gjør næringa sårbar og utredning av kontakter mer krevende. Det er derfor viktig og riktig at næringa tar sin del av ansvaret for å hindre smittespredning på sjukdommer som står på liste 2, slik som ringorm, selv om det innebærer midlertidige kostnader for både produsenter og bransje mens bekjempelsen pågår.

Se også Roller og ansvar i arbeidet med bekjempelse av ringorm - Norges Bondelag (bondelaget.no)

Langvarig tradisjon

Norske bønder har lov å være stolte av en overordna strategi for å bevare den gode dyrehelsa som mange andre misunner oss. Det er krevende og kostbart for både næring og forvaltning, men med så få tilfeller er det verdt innsatsen å bekjempe ringorm. I vårt naboland Sverige er det vanlig å vaksinere mot ringorm da rundt 30 % av alle besetninger antas å være smittet. Så langt i år er smitte påvist i 16 av landets vel 12 000 storfebesetninger, det utgjør under 0,15 %. Det betyr at den forekommer sjelden og det er en situasjon det er verdt å bevare.