Roller og ansvar i arbeidet med bekjempelse av ringorm
Samarbeid mellom Mattilsynet, andre forvaltningsorgan og næringa er en grunnleggende forutsetning for å raskest mulig redusere videre smitte av ringorm i Trøndelag.
Skrevet av Animalia
Bønder og veterinærer er førstelinjeforsvaret for smittsomme sjukdommer. Ved mistanke om forekomst (eller påvising) av smittsom sjukdom er driftsansvarlig (bonden eller avløser i bondens fravær) forpliktet til å umiddelbart melde fra til Mattilsynet. Ofte vil bonden først tilkalle sin lokale veterinær som så fatter mistanke. Bonden er allerede ved mistanke ansvarlig for å iverksette tiltak for å hindre smittespredning.
Tiltak i regi av Mattilsynet
Mattilsynet vil i neste omgang vurdere tiltak som prøvetaking, båndlegging på mistanke og kartlegging av kontakter. Mattilsynet vil i tillegg informere bonden om hva båndlegging innebærer og aktuelle tiltak som bør iverksettes. Ved påvising av ringorm vil Mattilsynet pålegge driftsansvarlig å utarbeide en saneringsplan, der vaksinering av storfe inngår. Aktuelt regelverk er dyrehelseforskriften, og Mattilsynet har en egen veileder for ringorm som gir føringer for hvilke pålegg Mattilsynet gir.
Næringas rolle
Husdyrorganisasjonene i Norge er tradisjonelt svært opptatt av holde husdyra våre fri for smittsomme sjukdommer og støtter opp om Mattilsynets arbeid med meldepliktige sjukdommer, herunder ringorm. Både for å forebygge verditap på storfehuder, men også belastningen for den enkelte produsent. Det er både en økonomisk og en psykisk belastning å få påvist smitte i egen besetning, og gjennomføre en sanering.
Soner med begrensninger på livdyrtrafikk
Da ringorm ble påvist i flere besetninger i Rogaland i 2017 og 2018 samlet næringa seg om en rekke tiltak. Det ble iverksatt en frys-situasjon med egne soner der omsetning av livdyr ble redusert til et minimum. Prosjekt RingiROG fikk regionale midler, og et samarbeid mellom næringsaktørene og forvaltningen ble etablert. Både soner og tiltak i sonene ble tilpasset situasjonen underveis basert på en felles risikoforståelse mellom næring og forvaltning. I tillegg ble det utarbeidet veiledningsmateriell, avholdt møter og gitt faglig bistand til produsenter som skulle utarbeide saneringsplan og gjennomføre sanering.
I Trøndelag har næringa valgt å bygge videre på erfaringene fra Rogaland gjennom å etablere en arbeidsgruppe der næringa ved Trøndelag Bondelag, Nortura, Midt-Norge Slakteri, Slakthuset Eidsmo Dullum, TINE og Animalia samarbeider om aktuelle tiltak i regi av bransjen. For å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag deltar Mattilsynet, Veterinærinstituttet og Trøndelag Veterinærforening med faglige råd og oppdatert statusbeskrivelse.
I første omgang var det viktig å få på plass en fryssituasjon raskt da ringormsituasjonen var svært uoversiktlig. Symptomer på ringorm dukker ofte opp etter innsett om høsten, og etter hvert som situasjonen ble mer kjent ble også oppmerksomheten mye større og flere meldte om mistenkelige symptomer. Kartlegging av kontakter ga ytterlige økning i antall båndlagte besetninger.
Soner i regi av næringa vs. soner i regi av Mattilsynet
Tradisjonelt er det Mattilsynet som oppretter soner, da særlig ved påvising av alvorlige smittsomme sjukdommer som f.eks. fugleinfluensa (liste 1-sjukdommer). I slike tilfeller gir EUs dyrehelseforordning pålegg om opprettelse av soner svært raskt. I tillegg har Mattilsynet opprettet soner i forbindelse med liste 2-sjukdommer som mædi i Trøndelag, fotråte og skrapesjuke. Ved liste-2-sjukdommer tar opprettelse av soner vanligvis lengre tid.
Når næringa velger å opprette en sone og selv vurdere hva som skal gjelde er en av fordelene at det kan skje svært raskt og at sonene kan justeres både i omfang og hvilke tiltak som gjelder ut fra en felles situasjonsforståelse. Soner som opprettes i regi av Mattilsynet består erfaringsvis i en mye lengre periode og med mindre rom for justeringer underveis. En soneforskrift basert på nasjonalt regelverk skal normalt ut på høring både når den opprettes og ved endringer.
Soner har den effekt at de kan hindre smittespredning fra smittede besetninger der det ikke foreligger mistanke i form av symptomer eller kjent kontakt til smitta besetning. Slik sett er det svært effektivt forebyggende tiltak i en situasjon slik som i Trøndelag. Det er imidlertid store konsekvenser for næringa samlet og også for enkeltprodusenter som ikke får solgt/kjøpt dyr som planlagt. Arbeidsgruppa vil derfor møtes jevnlig for å tilpasse tiltakene til utviklingen og risikobildet.