Hver dag, hver time, hvert sekund dør noen i verden på grunn av matmangel. Over 800 millioner sulter hver dag. Det er 160 ganger Norges befolkning.

Ifølge FN kan vi vente oss en fremtid der kampen om verdens matressurser vil strammes til, med en økning i antall kriger og konflikter knyttet til primærbehov. FN har beregnet at verdens matproduksjon må økes med 60 % om vi skal dekke våre behov for mat i fremtiden. En slik økning står i sterk kontrast til hva vi klarer å produsere av egen mat i verdens rikeste land. Norge ligger på jumboplass hva gjelder selvforsyning, som per dags dato er på 49 %. Dette skjer altså i oljerike Norge, hvor vi aldri før har hatt høyere inntekt, og samtidig brukt så lite av inntekten vår på mat.

Som verdens rikeste folk bør vi ha ambisjoner om å produsere mer av maten vi selv spiser. Vi i Nord-Trøndelag Bondelag er glade for at Stortingets jordbruksmelding har gitt marsjordre om økt matproduksjonen i hele landet. Dette er vi som bønder glade for. Vi er motiverte og klare for å gjøre jobben.

Men Norge er bratt, karrig og kaldt. Topografien gjør det vanskelig å dyrke mye av arealet vi har rundt oss. For å nå målet om økt matproduksjon er vi derfor helt avhengig av å utnytte de enorme utmarksressursene våre. En økt satsing på utmarksressursene er også naturlig og nødvendig, gitt at Norges landareal består av 97 % utmark. I 2009 høstet norsk landbruk (reindrift ikke inkludert) fôr fra utmarka til en verdi av 1 milliard kroner. Likevel viser beregninger fra Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) at beitebruken i Norge både kan to- og tredobles fra dagens nivå. Potensialet er med andre ord enormt.

Så hva står i veien for at vi som motiverte bønder ikke klarer å utnytte de enorme utmarksressursene vi har? Svaret på spørsmålet er like enkel som det er komplisert. Rovdyras tilbakekomst i norsk fauna presser beitnæringen tilbake. Hvert år innskrenkes beitedyras områder for å gi plass til flere rovdyr, og stadig nye områder legges brakk i iveren etter mer bjørn og ulv, mer jerv og gaupe, og mer kongeørn. Nord-Trøndelag fylke, frontet av Lierne og flere andre sterke beitekommuner, står nå igjen som skrekkeksempler på hvordan styresmaktene har utradert beitenæringa til fordel for rovdyr. Lierne og Namdalen er blant de beste utmarksbeitene i hele fylket, men her det ikke lengre forsvarlig å drive utmarksnæring.

Eksistensen til nordtrøndersk beitenæring er i dag svært kritisk. Det er ikke godt å si om vi har ei aktiv beitenæring om 10 år. Situasjonen oppleves som blodig alvor for de det angår, og til syvende sist går det ut over forbrukeren. Geir Harald Strand ved NIBIO, mener vi nå ser slutten på beitenæringa i fylket grunnet den nasjonale rovdyrpolitikken. Han etterlyser tiltak som håndterer overskuddsindivid av rovdyr som beveger seg ut av kjerneområdene og inn i beiteprioriterte soner. Dessverre er tendensen klar: rovdyrene forflytter seg stadig lengre inn i beiteprioriterte områder, og forvaltningen evner ikke å benytte seg av handlingsrommet som ligger i å ta ut dyr som utgjør et skadepotensial.

For sauebonde Simon Sivertsen og hans kollegaer i Verdal, oppleves byråkratiet som en stor frustrasjon og en bremsekloss når det kommer til uttak av skadegjørende rovdyr. Påkjenningene med funn av døde dyr er store, og beitebrukerne må i tillegg forholde seg til en uforutsigbar forvaltning som tilsynelatende fatter sine vedtak etter terningkastmetoden.

På seinvinteren i år ble det søkt om felling av bjørn på vårsnø i Verdal. I denne perioden er det Miljødirektoratet som fatter beslutning om fellingsløyve. Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen var positiv til en slik felling, da de mente at bjørnen utgjorde et skadepotensial. I første omgang ble fellingssøknaden liggende så lenge hos Miljødirektoratet at sporsnøen var borte. Da sporforholdene var så dårlige at et uttak nærmest var umulig ble det gitt grønt lys for felling.

Så ble en bjørn observert midt i et beiteområde i Verdal. En søknad ble nå sendt til Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen, som fatter beslutning om fellingsløyve i beitesesongen. Fylkesmannen avslo søknaden. Begrunnelsen var at det ikke kunne dokumenteres at bjørnen hadde tatt sau. Dette er altså samme Fylkesmann som var positiv til felling av bjørn på vårsnø, men som nå mente at en bjørn inne i et beiteprioritert område med 16 000 sau, ikke utgjør tilstrekkelig skadepotensial. Forstå det den som vil.

For beitenæringa er dette uforutsigbar og uholdbar situasjon. Det er en byrde å måtte forholde seg til forvaltningens tilsynelatende tilfeldige måte å håndtere rovdyrsituasjoner på. Det er ingen forunt å måtte forholde seg til et slikt sirkus – uten sirkusdirektør. Her må politikerne gå i bresjen for et sterkere samarbeid mellom landbruksdepartementet og klimadepartementet knyttet til forvaltning av utmarka, matproduksjon og rovvilt.

Vi nærmer oss høsten og Stortingsvalg 2017. 14. september går vi til stemmeurnene for å avgi vår mening om hvilken retning landet skal ta. Årets valg ansees som et av de mest spennende på lenge. Valget handler ikke bare om rød eller blå retning. Det handler ikke bare om sentralisering versus reversering. Det handler også om maten vår. Det handler om hvilken retning norsk matproduksjon skal ta. For hvor solidarisk er det å basere seg på import av halvparten av maten vi spiser, når norsk utmark kunne bidratt til økt matproduksjon, og økt selvforsyningsgrad?

Norsk mat på norske utmarksressurser er verdens mest miljøvennlige mat. Den gir arbeidsplasser, og et kulturlandskap det er mulig å bevege seg i. Den gir turisme, god dyrevelferd, biologisk mangfold, og framtidshåp i norske distriktssamfunn.

14. september kan du utgjøre en forskjell. Du kan være med og bestemme om vi skal imøtegå FNs bekymring om matmangel og sult. Bøndene står klare til å gjøre jobben – vi ønsker å gi vårt solidariske bidrag til global matproduksjon. For husk: hver dag, hver time, hvert sekund dør noen i verden på grunn av matmangel.

 

Kristoffer Moan, Nord-Trøndelag Bondelag
Anne Marken, Rovviltutvalget Nord-Trøndelag
Kristine Altin, Nord-Trøndelag Sau og Geit
Lars Harbækvold, Lierne Bondelag
Simon Sivertsen, Verdal Sauavlslag