Første stopp på det faglige programmet var besøk hos  storfekjøttprodusent John Bell i Daventry, på grensen mellom Northamptonshire og og Warwickshire i det engelske "East Midlands".

Vi besøkte et av de to gårdsanleggene til John Bell. På grunn av veterinærmyndighetenes testing av bovine tuberkulose på hovedbruket Berryfields Farm, besøkte vi det andre gårdsanlegget John Bell leier. Og han leier ikke av noen hvemsomhelst. Det er selveste Dronningen av England. Gårdene har et areal på 4450 dekar der det i hovedsak produseres hvete og havre til fôrproduksjon for egen besetning og for salg til andre bønder.  

John Bell er litt over 70 år og har ingen planer om en rolig pensjonisttilværelse. Han har heller ingen barn som står klar til å overta, men er rimelig optimistisk for fremtiden. Markedet for storfekjøtt har denne høsten en økende etterspørsel og det er økende priser. 

”From gentlemen to half gentlemen”

 Det produseres 3500 okseslakt i året. Rasen er hovedsakelig svart og hvit Holstein. Oksekalvene kjøpes opp ved 12 ukers alder og er da ca 120 kg. Etter 4 uker med nedroing og tilvenning på gården, kastreres kalvene. De fôres fram til 650 kg levende vekt.

Fôrblandingen består av 5% halm, potetskrell/avfall fra chips-industrien, cross av vinterhavre og hvete, brød og brøddeig fra bakeri, raps, mais, proteintilsetning (urea og palmekjerneolje) og mineraler (stort innhold av selen). Tørrstoffandelen er 54 – 58%. Gras inngår ikke i resepten.

Oksene får den samme fôrblandinga gjennom hele vekstperioden. Blandinga gir god tilvekst i muskelen (fileten) over bogen. Loinen har god marmorering av fettet og er det kjøttstykket som er mest populært å spise blant befolkningen.

Utfordringer med lungebetennelse blant oksekalvene. Hovedårsaken ligger i råmelkstilgangen og at melkeprodusentene har prioritert råmelk til egne kukalver framfor oksekalver som skal selges videre. Dette er det tatt tak i og det samarbeides om å bedre dette.

Kontraktslakting, men skjæring og salg gjør han selv

Berryfields har utviklet egen kvalitetsstandard, ”Meat Gold-standard”, som er blitt anerkjent i landet. Dette omfatter en produsjonsmanual, helseplan for besetningen, full sporbarhet av skrottene, merking, strekkode og pakke for detaljhandelen.

All produksjon fra anlegget slaktes på kontrakt. Alle skrottene tar han igjen og skjærer/maler. Det selges i butikker, hos slaktere, pub-kjeder, high-end restauranter, men ikke supermarkeder – det er Berryfields Farm sin policy.

Han har to ansatte på gården i tillegg til seg selv og kona. Han sitter igjen med et dekningsbidrag på ca 1.500 kr pr dyr.

Ingen store traktorer å se!

Alt jordarbeid som pløying, såing, gjødsling, tresking gjøres av innleide entreprenører som driver med dette. Økonomien i produksjonen er veldig presset og det er pt ikke mulig å investere i dyre bygninger eller maskiner. Husene var av eldre dato.  En av de største utfordringene i produksjonen, foruten økonomien, var sykdommer. Både tuberkulose og lungebetennelse hos dyrene er utfordrende å håndtere.

Tørr vinter og ekstremt regnfull sommer

Den to timers bussturen gikk gjennom et høstlig, bølgende engelsk kulturlandskap, der det tydeligvis hadde falt mye regn de siste dagene. På mange åkrer sto vannet høyt.

Dette bekreftet John Bell. Denne vinteren hadde vært uvanlig tørr og hele årsnedbøren hadde kommet i perioden april/mai til og med september. Mange bønder har hatt store problemer med å få inn avlingene og kvaliteten både på korn og gras var dårligere enn vanlig. Mange hadde ennå ikke fått sådd høstkornet og høstrapsen, og det var mangel på godt såkorn. Det var også blitt mangel på hvete med god nok bakekvalitet.

 Kolbjørn Frøseth takket den driftige og engasjerte bonden. ”I like you!” sa han, og overrakte boka ”Trivelige Trøndelag” og et bondelags-forkle.