Trøndelag Bondelag:

Vi lever i en endringstid. Det meste endres, grenser flyttes, folk flyttes, hverdagen endres. Så også i Bondelaget.

Det er få ting som er som før. Det å være fylkesleder i bondelaget er heller ikke som før.  Før kunne vi uttale oss vegne av eget fylke – nå må vi samsnakkes først.  Før kunne vi forholde oss til et fylkesstyre – nå har vi to. Før kunne vi sitte i hvert vårt styre å le litt av sør/nord – trøndere – nå sitter vi rundt samme bord. Før kunne vi forholde oss til en organisasjonssjef – nå har vi to. Før fikk vi tildelt en halvtime hver på årsmøtet – nå må vi dele på tiden. Dette er altså verdenspremiere på felles leders tale til Trøndelag Bondelag.

 Det er med stolthet at vi i dag står her og kan ha felles leders tale på felles årsmøte. Det er med stolthet at vi legger frem et felles innspill til jordbruksforhandlingene. Etter flere år med «påtvunget» samhandling, bygging av tillit, respekt og diskusjoner – kroner vi arbeidet i dag med en god tone, en tro på samhandlingen og energi til å bygge Trøndelag Bondelag. For oss var felles styremøte forrige uke en skikkelig god opplevelse. Der diskuterte vi politikk, argumenterte og kom frem til konstruktive løsninger til det beste for trøndersk landbruk. Sånn må det være. Tusen takk til dere som har vært med å bygge laget til nå!

Debattene med de rare utslagene:

Vi lever i kontrastenes tid. Det er de store, globale debattene om klima, penger, data, fake-news, makt og selvstyre, og vi har de små, lokale diskusjonene om en daa her og en daa der kan avses til næringsformål.

Vi har de globale debattene med de rare utslagene. Det er verre å omdanne utmarksressurser til mat gjennom beitedyr, enn å frakte avokado fra Brasil til Norge for at den som spiser den ikke skal spise kjøtt. Det er mulig å forsvare luksusreiser i fly og båt, samtidig som du gir jordbruket skylden for et forverret klima. Det «lønner seg» for Norge å legge ned egen matproduksjon for å få ned klimaavtrykket her i landet, uten tanke for det globale klimaregnskapet. Det «lønner seg» for Norge å importere kjøtt og transportere den hit, istedenfor å produsere den i egen natur. Hensynet til noen få store rovdyr river næringsgrunnlaget fra mennesker som høster fra naturen, noe av det mest kortreiste og naturlige vi gjør. Regjeringen med Venstre i spissen tok med et pennestrøk å la ned hele pelsdyrnæringen, en av de flotteste eksportvarene vi har i dette landet. Samtidigmener regjeringen at eksport skal løse norsk landbruks utfordringer med markedet. Da tenker vi at verden holder på å gå av hengslene. Hvordan kan små grupperinger med særinteresser få så stor makt? Vi ser det i Regjeringen og i samfunnsdebatten. Tiden er overmoden for at en stor interesseorganisasjon som Bondelaget knekker koden for hvordan vi kan fronte sunt bondevett inn i debattene. Vi vil ha Lars Petter på Lindmo for å fronte den norske bonden og vise stolthet over norske matproduksjon på norske ressurser.

Stolthet over trøndersk mat:

Stolthet bør vi kjenne på i Trøndelag. Vi produserer Ca 20% av all maten i Norge, bor midt i det norske matfatet og bidrar til det fantastiske samspillet mellom de som produserer volum, produserer spesialiteter, lager den spesielle osten, leverer kyr til Credo og selger lokale spesialiteter. Uten volumprodusenten og samvirkene kunne ikke små lokale produkter fått den tryggheten og minsket sin risiko nok til å leve av produktene sine. Matriket Trøndelag ble kronet med to Michelin-stjerner, vi skal ikke ta fra Heidi Bjerkan den æren hun har for dette, men takke for at hun snakker pent om kvalitet og produktene vi produserer. Vi ønsker derimot å ta litt av æren for det langsiktige arbeidet som er gjort i samspillet mellom liten og stor i Trøndelag. Gjennom jobbing med økt volum, lokalmat, Trøndersk matfestival, Bondens marked og andre aktiviteter som viser frem et mangfold av produkter slik at fokuset på mat og kvalitet blitt sterkt i regionen. Vi kan være stolte av 14 medaljerte oster fra Trøndelag under oste – VM. Kokker og restauranter fremsnakker trønderskmat og kvalitet. De kan gjøre dette fordi vi har mange flinke bønder, mange gode fagmiljø, god langsiktig jobbing i samspillet mellom næringen, rådgivingsorganisasjoner, offentlige, samvirket og andre private organisasjoner. Vi heier på mangfoldet i Trøndelag.   Vi holder på å skape noe stort, noe vi skal kjenne på og noe som virkelig er verd å fortelle om. Vi har alle et ansvar for å fortelle historien. Historien om oss og Matriket midt – med historie og kvalitet!

Marked og utfordringer- om å stå sammen:

Kanskje er det dette samspillet mellom nisje og volum at løsningen på de utfordringene vi ser med markedet i dag ligger. Vi har nådd markedstaket i alle husdyrproduksjoner og på melk. Det er vanskelig å se hvordan vi i år skal innrette oss for å heve bondens inntekt, samtidig som vi ikke ser muligheter for å ta ut pris i markedet eller øke produksjonene. SSB sine tall på jordbruksinntekten, der 30% av gårdene gikk med underskudd i 2017, viser at behovet for økt inntekt er stort, spesielt sau og svin.

Balansen korn – kraftfor blir også krevende i år. Når husdyrprodusenten ikke har mulighet til å ta ut økt kraftforpris i markedet, går dette utover husdyrprodusentens inntekt.  Spesielt i de kraftforkrevende produksjonene er dette utfordrende. Vi advarer mot kannibalisme i næringen, der produksjoner settes opp mot hverandre. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. Uten kornprodusenten har ikke husdyrprodusenten norsk kraftfor og uten husdyrprodusenten har ikke kornprodusenten et marked. Det er i samspillet og mangfoldet vi blir sterke.

Grønt næringen er det bare å heie på og her er det muligheter for økt produksjon.

Matmakt:

Med sterke dagligvarekjeder ser vi at våre samvirker presses hardt på pris og på tilgang i butikkene. Våre merkevarer presses. Dagligvarekjedene har over tid fokusert på at maten skal være billig – og vi som forbrukere tror på det. Det er ikke norsk jordbruk som har kjørt billig mat kampanje over tid – vi ønsker mattrygghet, kvalitet og god dyrevelferd. Dette koster, noe vi skulle ønske dagligvarebransjen også støttet opp under. Et apropos blir da tallene som kom på tirsdag (19.3) – de viser at vi i Norge bruker minst penger på mat i hele Europa. 

Vi ser en annen megatrend i verden. Det er kortreist mat med en historie, mat som har en opprinnelse, som vi vet er trygg, mat vi ønsker å gi til våre barn. Vi tror trygg mat blir viktigere og viktigere fremover. Husk; det er bare i Norge vi kan spise rått egg uten redsel for salmonella. Vi tar det som en selvfølge, men det er det ikke. Dette må vi hegne om!

Dyrevelferd:

I Norge har vi god dyrevelferd. Vi har systemer og fokus på å holde planter og dyr friske. Vi sanerer svinebesetninger når det oppdages MRSA, vi flytter potetproduksjon om vi oppdager sykdommer, vi har et regime for vekstskifte i grøntnæringen for å unngå smitte. I det store bildet er vi en av de beste i klassen når det gjelder plantehelse, dyrevelferd og lav anibiotikabruk. Det skal vi være stolte av. Dette er imidlertid ikke en jobb vi kan slutte med. Dette er et ansvar hver og en av oss har hver dag – å ta vare på planter og dyr.  Fokuset på dyrevelferd har blitt større, og debatten om hva som er god dyrevelferd preges av aktører utenom jordbruket. Vi skulle ønske oss et Norges Bondelag som hadde vært enda tøffere for å stå opp for det vi mener er god dyrevelferd. Vi leker ikke butikk og vi lever ikke i en Disneyfilm der dyr snakker. Vi har alle et ansvar for å gi dyrene våre et godt og verdig liv, men vi har også et ansvar for å produsere kjøtt og melk til den norske befolkningen. I et solidaritets- , bærekraft- og sikkerhetsmessig perspektiv er dette vårt ansvar.

Forbrukermakt:

Men poenget er – mange forbrukere vil betale mer for maten. Mange forbrukere vil kjøpe kjøtt fra Audhild og Knut Johan – de vil vite maten sin historie. OG de vil betale. Vi skulle ønske at samvirkene i større grad klarte å posisjonere seg inn i dette markedet. Kanskje er det i samspillet mellom samvirkeorganisasjoner og regionale aktører at man kan finne en modell som gjør at vi kan hente ut de mulighetene som ligger i markedet – kanskje på siden av dagligvarekjedene? Vi mener ikke at samvirkene skal konkurrere ut de små og lokale, men heller være med å løfte mangfoldet og gjøre rommet større. Tiden er inne for å se seg om etter nye måter å nå ut til forbruker der vi blir pushet på kvalitet ikke presset på pris. Så vet vi at mange gjør et godt stykke arbeid her – men med ny teknologier skjer det enormt mye på salg og distribusjonssiden i alle næringer. Det er ingen grunn til at landbruket ikke skal være med på denne utviklingen. Vi tror nye salgs – og distribusjonskanaler vil endre maktforholdet i matvaresektoren. Her må vi passe på at vi ikke blir skviset. Behovet for sterke samvirker og en konsistent politikk som hegner om den selvstendige bondens behov, vil være avgjørende. Konkurransen blir ikke mindre. Ønsket om å kontrollere produksjon, foredling og salg fra både sterke norske og utenlandske aktører vil være tiltagende. Kampen for vår selvstendighet som bønder må kjempes – i fellesskap – hver dag. Vi har noe som andre ønsker – la oss ikke lure av fagre ord og være naive.

Ja til trøndersk foredlingsindustri:

Vi ser med bekymring på det som skjer rundt foredlingsindustrien i regionen vår. Det er viktig for oss at vi har sterke slakteri og foredlings- og meierianlegg. Uten disse rives grunnlaget for å produsere mat i regionen vekk. Det er viktig for oss at vi klarer å opprettholde et slakteri på Steinkjer og på Malvik, meierianleggene på Verdal, Selbu og Trondheim, at Norsk kylling bygger sitt kyllingslakteri og at vi har et mangfold i foredling i regionen. Presset på at levende dyr ikke skal fraktes over lengre avstander vil bli større og da må vi hegne om den strukturen vi har. Vi som bønder, samvirkene og andre private aktører må bidra – men vi trenger også et løft for norsk industripolitikk. Hvordan skal vi sikre at vi har en industri i Norge? Vi trenger rammevilkår som gjør det mulig å skape verdier i norsk industri på norske ressurser – her bør vi i større grad alliere oss med annen industri med mål om bedrede nasjonale rammevilkår.

Hvem skal eie jorda?

Det ene vi ikke skal være naive på er maktforholdene i matvaresektoren – det andre er hvem som skal eie landet vårt. Dette er på en måte samme debatt, men med ulike innganger. Det handler om vår mulighet til å være selvstendig næringsdrivende. Det dukker stadig opp saker der kommunenes politiske vilje og fagkompetanse settes på prøve mot eksterne oppkjøpere. Nå sist eksemplifisert på Fosen, der kinesere fikk kjøpe store utmarkseiendommer. Folkens – dette er starten på et press.  Kampen våre forfedre kjempet – kampen om å få eie sin egen jord – den kampen står også vi i! Nå må vi ikke la oss lure – nå må vi stå sammen! Det som skjer på Fosen – det betyr noe for hele norsk landbruk. Vi må høres. Vi må rigg vår organisasjon slik at vi fanger opp og er med på debattene rundt disse oppkjøpene.

Lokallagene har en avgjørende rolle i eiendoms debattene. Dere må fang opp sakene, diskutere og synliggjøre konsekvenser. Det handler også om den fagkompetansen kommunene sitter på i slike saker. I dag er ikke dette godt nok i mange kommuner. Vi oppfordrer dere i lokallagene til å ta en runde med egen kommune –gi tilbakemelding på om kommunen oppleves som faglig god nok.

I året som gikk har vi hatt noen store saker i tillegg til det vi har nevnt:

Tørkesommeren:

Vi har hatt en tørkesommer og en krevende innhøsting. Vi merker klimaet på kroppen. Vi vil takke alle som berget halm og bidro til en dugnad. Etter sesongen ser vi behovet for å gå gjennom avlingsskadeordningen – for å forbedre, men ikke avhende. I tillegg må vi som bønder ta klima og endrede vekstforhold med som en risikofaktor når vi planlegger driften og spre risiko om det er mulig.

Rovdyr:

Vi har hatt en rovdyrsommer der nye områder – langt fra yngleområder – spesielt på bjørn – har blitt rammet. Dette er fortvilende. Det er ingenting vi jobber så mye med og får så lite resultat på. Men når det er sagt – i dette arbeidsåret har vi jobbet mye med å bygge egen faktakunnskap og virkelig gått inn i det tallmaterialet og det grunnlaget som norsk rovviltforvaltning drives på. Vi har oppdaget når vi tar myndighetene på kornet og utfordrer på fakta – så har de ikke svar. Gjennom et grundig arbeid – med Leif på kontoret i spissen – har vi klart å synliggjøre unøyaktigheter som gjør at Rovdata nå går gjennom sitt system, som gjør at ansatte i SNO sier de er enige med oss og at de måtene vi teller rovdyr på er for unøyaktig. Dette har ført til en diskusjon internt hos rovviltforvaltningen som fører til endringer. Vi føler at vi har funnet en inngang – gjennom fakta og fag – ikke de store ordene – til å endre rovviltpolitikken litt fra innsiden. Det er vanskelig for dem å forklare hvorfor man har gjort observert av 6/ 7 ynglinger på bjørn inn i rovdata, men fortsatt er yngletallet 1,6. beregnet til 2,1. Dette får vi gehør for helt inn på Stortinget og inn i Regjeringen. I tillegg kommer ordføreroppropet, Norges Bondelag har løftet rovdyr opp som en av sine hovedsaker og et massivt trykk fra flere hold – vi får håpe på at trykket og fakta fører til endring. Så er det fortvilende at et parti med en gjennomsnitt på 1,9% på meningsmålingene skal få diktere dette området – her kunne Høyre og Frp stått opp og hjulpet oss om de mener det de sier.

Bondelaga innenfor Rovviltrregion 6 , dvs Møre &Romsdal og Trøndelag  har gjennom det siste året samarbeidet konstruktivt med utnytting av hverandres kompetanse. Det skaper enda større gjennomslagskraft for våre saker, og vi blir oppfattet som viktige aktører som forvaltningen finner interessant å diskutere med.

Jordvern:

Jordvern er et stort tema. Trøndelag er den regionen som omdisponerer mest matjord i hele landet, og det er før E6 mellom Stjørdal og Steinkjer er kommet inn i statistikken. Vi møter jordvern på flere plan og har jobbet med spørsmålet gjennom bla Jordvernalliansen. I tillegg til E6 utbygging, der vi har bidratt til å danne grunneierlag, og grønn strek debatten rundt Trondheim, er det nytt slakteri på Orkanger og travbane på Malvik som har fått mest fokus. Matjorda bør få et mye større og sterkere vern. Her må det politisk engasjement til, og en holdningsendring generelt. Skal vi kunne øke norskandelen i foret og dyrke mere mat til en stadig voksende befolkning sier det seg selv at vi må bygge på berg og ikke midt i matfatet. Vi har bare denne matjorda til låns. Vi skal gi den videre i samme forfatning eller bedre til våre barn!

Rekruttering:

Rekrutteringsbehovet inn i landbruket er stort. Vi må bli flinkere til å framsnakke våre landbruksskoler. Nye og flinke hender trengs inn i hele sektoren.  Fra bonden som dyrker maten, til foredlingindustrien og ikke minst teknologi og forskning. Vi må også bli flinkere til å slippe til neste generasjon når de vil. Vi må hjelpe til, og legge til rette for ungdommen slik at de kan ta over gårdene. Det er et tøft marked hvis man ønsker inn i næringen. Vi oppfordrer til å rekruttere inn nye drivere - ikke selge gården bit for bit!

Samhandling:

Samhandling har vi brukt mye tid på – kanskje for mye tid og vi har kjent på at vi har blitt litt for introverte og ikke tøffe nok i samfunnsdebatten. Mest tid har vi brukt på forholdet mellom fylkeskommunen og fylkesmannen. Den gode samhandlingstonen der vi har løftet sammen – det offentlige og næringen- er satt på prøve. Vi har tidvis følt oss som en kasteball i maktkampen mellom personer og instanser. Dette har tatt fokus og vi har, og leter etter de gode samhandlingsarenaene. Oppgaver og ansvar flyttes fra fylkesmannen til fylkeskommunen. Vi er spente på hva dette vil si for jordbruket. Vi har lyst til å løfte en advarende pekefinger til fylkeskommunen og fylkesmannen – ikke bli så opptatt av dere selv – både politisk og administrativt – at dere ødelegger den gode samhandlingen – det som har gjort oss til den fremste matregionen. Andre regioner holder på å finne ut hvordan de skal jobbe og samhandle – vi vil at Trøndelag skal sitte i fremover når det gjelder regional utvikling med nasjonal betydning. Se hva vi har fått til gjennom for eksempel -Grønn Forskning som de siste 10 årene, gjennom systematisk jobbing har bidratt til 190 mill kroner til forskningsprosjekter i regionen. Forskningsprosjekter vi i næringa har vært bestilt. Vi i næringa er leie av å være en kasteball – vi vil fremover!

 

Kampen om å bevare:

Det er lenge siden jordbruket har vært så aktuelt – på mange fronter. Og vi som organisasjon og som bønder står i mellom det å kjempe for det tradisjonelle – det konservative – det rammeverket som gjør at vi i dag er selvstendige bønder. Vi står i kampen for matjorda – neste generasjoners mulighet til å brøfø seg og sine, vi står i kampen for eiendomspolitiken – som gjør at det er mulig å kjøpe gårder og at produksjonen forsvarer prisen, vi står i kampen for å bevare et vern mot import for å sikre den norska forbrukeren mat inn i fremtiden. Vi står i kampen for å kunne utnytte utmarka til matproduksjon. Vi står i kampen for historien, for tradisjonene, for håndverket og det konservative.

Teknologi:

På den andre siden er det ingen næring som omstiller seg så fort som jordbruket. Vi tar i bruk ny teknologi, vi robotiserer, forsker, utvikler og står på barrikadene for den nye tid. Vi har et enormt datagrunnlag over flere tiår som vi nå ser mulighetene for å ta i bruk for å forbedre produksjonen enda mer – vi utvikler nye produkter og forretningsmodeller. Det er få næringer som er så innovativ og moderne som oss.

 

Bygge organisasjon:

Det er i dette spennet vi skal smi ut fremtidens organisasjon og jordbrukspolitikk. En politikk for mangfoldet og samholdet og en organisasjon som tar plass i den nasjonale ordvekslingen, som legger premisser for nasjonal, regional og lokal politikk En organisasjon som henger sammen fra lokallag til styret i Norges Bondelag, og som dyrker frem de gode talentene. Her har vi vært gode – det er nesten i overkant når vi ser på de nasjonale landbruksorganisasjonene vår og hvem som besitter tunge verv. Men vi tørr å våge påstanden at det er gjennom det langsiktige, gode og utviklende landbruksmiljøet at vi klarer å få frem talenter som kan bekle nasjonale verv. Vi er så stolte over dere og heier på dere Marit, Lars Petter, Trine, Nils Asle, Harald, Tor Henrik, Tora og Eilif. Dere er viktige spydspisser for oss – og så må dere ikke glemme underskogen, hvor dere kommer fra og at vi gjerne vil være med å diskutere med dere!

Ny organisasjon vil nok ta mye tid også neste arbeidsår. To skal bli til en – både blant de tillitsvalgte og ansatte. Vi har gjort en god jobb til nå, men den fortsetter. Det handler om tillit, respekt og forståelse for hverandre. Ting blir ikke som før, men det kan gå bra? I bondelaget i Trøndelag har vi hatt tradisjon for å være faglig sterke, fremoverlente og grundige, dette håper vi blir tatt med videre. Da Pål Krister Langlid sluttet på kontoret i Nord – Trøndelag Bondelag sa han noe veldig viktig, som bør være en rettesnor for fremtidens organisasjon – «vi må gjøre en så grundig jobb i bondelaget i Trøndelag, vi må ta de gode diskusjonene og vurderingene og skrive så bra at våre saksdokumenter og argumenter blir hørt og blir regional og nasjonal politikk.»

Om å være lykkelig:

Tilslutt har vi lyst til å si noe som ikke har noe med landbruk å gjøre. Det handler om dere, dere som mennesker i jobben dere gjør. De siste ukene har en av oss fått tett på hvor fort premissene for det livet vi lever endrer seg. Man vet aldri hva som er rundt neste sving. Tenk på det og lag dere gode liv der dere er lykkelige i og med hverdagen dere lever. Finn balansen i det dere gjør – balansen mellom jobb og privat. Finn balansen så dere tar vare på de som er nært dere. Det er det som er viktigst – at dere finner lykke og glede i å være gode bønder, gode foreldre, gode venner og at dere fyller på energi så dere står godt i hverdagen. Det er hverdager det er flest av – så rigg dere slik at dere liker hverdagene deres. God bondevelferd er god dyrevelferd.

 

Takk for oss!