Nortura må nå gjøre grep for å redusere overproduksjonen av kylling. Markedet fikk en knekk etter at media kjørte massivt på med funn av antibiotikaresistente mekanismer i bakterier hos slaktekylling. De brukte rapporter som var flere år gamle. Næringa hadde allerede tatt tak da forskere og leger gikk ut i media og viste hvor ”farlig” kylling kunne være. Det ble en knekk i markedet sommeren/høsten 2015. Og ved dette årsskifte trådte ny konsesjonsgrense i kraft.

Grepet Nortura gjør er å kjøpe ut produksjonen hos noen slaktekyllingprodusenter her i Sør-Trøndelag og på Nordmøre i 2016, og tilbyr sluttpakke med muligheter for veiledning og omstilling til annen produksjon for produsentene som ligger lenger unna enn 15 mil fra anleggene på Hå (Rogaland), Hærland (Østfold) og Elverum (Hedmark). Nortura ønsker 150 produsenter frivillig skal gå ut. Fristene er korte, og for en del er den noe forlenget da Norturas avtale om leieslakting hos Norsk Kylling på Støren må avklares. Så er det knyttet spenning til hvilke planer Norsk Kylling har og hvor mange produsenter de trenger.

Så er det menneskene som brått kom i denne situasjonen. Mennesker som har valgt å legge slaktekyllingproduksjon til sin gård. Mange valgte å gjøre det for å ha muligheten til å være heltidsbønder på familiebruket. For å ha inntekt og mulighet til å drive gården uten inntekt fra annen jobb, men leve av gården og forsørge sin familie av den. Slaktekyllingproduksjonen har i mange tilfeller ”subsidiert” annen produksjon på gården. Det ligger mye ”kyllingpenger” i mange storfefjøs rundt om i Trøndelag.

Slaktekyllingproduksjon i Norge er ikke industriproduksjon. Vi har en konsesjonslov hvor det står skrevet skal bidra til å fordele de kraftfôrbaserte produksjonene på flere enheter, opprettholde en differensiert bruksstruktur med basis i familiejordbruket, og forhindre en utvikling mot industrialiserte enheter. Men det er det motsatte den blå-blå regjeringen vil og styrer mot. Det skjer en sentralisering av slaktekyllingproduksjonen.

Slaktekyllingproduksjon i Norge er oversiktlige enheter drevet av mennesker med god kunnskap om produksjonen. Har du ikke kunnskapen om hva som skal til for at kyllingen skal trives i fjøset, så tjener du rett og slett ikke penger. Det føres daglister, du får daglig ut statistikk på hvor mye fôr, vann, lys, temperatur, luftfuktighet og luft/luftinnhold kyllingen har fått. Det er minst to daglige tilsyn i tillegg til tilsyn ved alarmer (som går når noe kan være feil med anlegget for fôring, vann, lys, temperatur og luft). Det testes for campylobacter og salmonella, og nå også ESBL. Veterinæren som er knyttet til produksjonen kontaktes hvis det er unormalt høy dødelighet.

Slaktekyllingproduksjonen har til nå vært spredt, men ikke lenger nord en Nord-Trøndelag. Og noe mer konsentrert i noen områder. Med spredt produksjon er en mindre sårbar/mindre konsekvenser hvis det skulle oppstå situasjoner med for eksempel fugleinfluensa. Smittepresset er også mindre. Menneskene i slaktekyllingproduksjonen er nøye med å bruke smitteslusing, og fjøsene vaskes ned og desinfiseres mellom hver innsett.

Men menneskene i produksjonen står nå ovenfor mange valg. Skal vi fortsette og satse på at markedet tar seg opp og fortsetter å vokse? Skal vi ta sluttpakke, avslutte og legge kunnskapen på hylla i alle fall de fem årene som Nortura krever? Har Norsk Kylling bruk for meg og min kompetanse som slaktekyllingprodusent? Skal jeg ta sluttpakke og omstille til en annen produksjon?

Sluttpakke og annen produksjon? Ikke alle kan omstille til storfeproduksjon. Kanskje er det ikke nok beiteressurser på gården, kanskje har naboen tilgang til beiteressursene dine og satset alt på å bygge stort melkefjøs. Ikke sikkert er det praktisk mulig heller. Eller økonomisk mulig. Det blir mer møkk etter storfe enn med slaktekylling der du skraper sammen alt og kjører ut når innsettet er levert til slakt. Det blir store ombyggingskostnader. Tør jeg ta større risiko nå? Kan jeg gå konkurs?

Fylkesstyret i Sør-Trøndelag Bondelag diskuterte situasjonen i slaktekyllingproduksjonen på styremøtet i forrige uke. Sammen med Nord-Trøndelag Bondelag følger vi med på situasjonen. Fylkesstyret i Sør-Trøndelag Bondelag har vedtatt å gjennomføre en møteserie der kyllingprodusentene kan møtes til felles diskusjon hvis det er ønskelig. Nortura har et omstillingsteam som produsentene kan kontakte. Bondelaget er opptatt av menneskene og framtida til disse. De må slippe å gamble. De må ha forutsigbarhet – har de en framtid som slaktekyllingprodusenter i Trøndelag?