Me må synleggjera arbeidsinnsatsen, kunnskapen og kapitalen me set inn i matproduksjonen. Me må visa tydelegare ringverknadane av norsk matproduksjon, bidraget til beredskapen og distriktspolitikken - og den positive effekten i klimarekneskapen. Me må vera tydelege på at det også er etiske grunnar til at eit land skal vera mest mogleg sjølvforsynt med eigen matproduksjon.

Merksemda på matproduksjon, og verdien av maten, varierer med skiftande klima, økonomisk uro og krig i verda - og ved skiftande politiske regime i Norge og verda. Me som produserer maten er avhengig av stabilitet og langsiktig styring. Kanaliseringspolitikk, produksjonskvotar og husdyrkonsesjonar kan ikkje skifta ved kvart stortingsval.

Me treng tilgjengeleg jord, og viss me skal beskytta jorda vår mot nedbygging må produkta me produserer verdsettast med rett verdi. 

 

Alle er for jordvern. Testen på kor sterkt jordvernet står er når areala får alternativ bruk. Viss veier, byggefelt og datamaskinar til lagring av kattevideoar på Tiktok, har høgare verdi enn maten me produserer, då veit me kven som vinn.
Det er forbrukaren, politikaren og matprodusenten sitt verdisyn - synet på maten sin verdi - som skal sikra jordvernet.

Og me skal forvalta den naturressursen me rår over.
Det gjer me mellom anna gjennom å driva eit landbruk me skal vera stolte av. Ingen har meir gjødsellager enn oss, og nyttar husdyrgjødsla med så fagleg god forstand som me gjer i Rogaland. Rett bruk av husdyrgjødsla er både godt miljøarbeid og god økonomi - og me lar oss motivera av begge deler.
Me har ei klår forventning om at når gjødselvareforskrifta blir lagt på høyring i vinter, så er det eit revidert høyringsforslag som har tatt opp i seg det betydelege arbeidet som er gjort med kartlegging av avlingsnivå og næringsinnhold. Rogalandsbonden er ingen alminneleg gjennomsnittsbonde som tar gjennomsnittsavlingar - det må ei ny gjødselvareforskrift ta omsyn til.

Denne stortingsperioden som me er inne i nå skulle bli den oppturen landbruket trengte. To av dei mest landbruksvenlege politiske partia fann saman i ei regjeringserklæringa der det luktar svidd av kapittelet om landbruk. Hurdalserklæringa har dei mest ambisiøse måla på landbruk på mange, mange tiår. Stortingsfleirtalet har også stilt seg bak måla om å gje bønder inntekt på nivå med andre, målt med eit nytt talgrunnlag der eigenkapitalen er gitt ei avkastning.

Det burde vera beine vegen til inntektsutjamning!

Likevel fomlar me rundt, langt under lønsmottakarar sitt økonomiske nivå, med store etterslep på både velferdsordningar og i rekningsbunka.
Løpet fram mot inntektsutjamning burde vore ein kort 60-meter, stortingsfleirtalet er jo einige om målet. I staden for er me ute på tredje runden på maraton.

Førre onsdag inviterte staten forhandlingspartane til møte der dei la inn ny bestilling til budsjettnemnda. Totalkalkylen skal setjast opp etter vanlege rekneskapsprinsipp. Debatten rundt realrente kan leggast død, nå er det gjennkjennbare nominelle renter som skal visa i totalkalkylen. Bestillinga til budsjettnemnda kom i siste sekund. Det tar tid å innhenta utgifter til kvote- og jordleige. Det er berre tida å vegen fram til jordbruksoppgjeret.

Likevel har ikkje regjeringa gitt fleire signal enn det som var tvingande naudsynt på noverande tidspunkt. Dei store politiske sakene heng framleis i lufta. Kva gruppe skal me samanliknast med? Korleis skal me bestemma størrelsen på eigenkapitalen? Kor stor avkastning kan me krevja for investeringar i landbruket? Men først av alt må prinsippet om kapitalavkasting aksepterast politisk.  Der står faglaga skulder ved skulder med eit tydeleg krav.


Vederlag til arbeid og kapital er det eksisterande og innarbeida målet på inntekt i landbruket. Det er fyrst nå, når Regjeringa har eit vedtak om inntektsutjamning hengande over seg, at vederlag til kapital blir eit betent tema. Å investera eigenkapital i eige gardsbruk kostar. Pengane har ein alternativ verdi viss dei vert investert i mindre viktige ting enn matproduksjon.

No krev me at politisk leiing avklarar dei politiske spørsmåla, slik at me kan få eit sameint talgrunnlag til vinterens jordbruksforhandlingar. Ingen, verken staten eller landbruket, er tent med at fokuset i endå eit jordbruksoppgjer blir retta mot reknemåtar i staden for politikk.

Å landa eit nytt talgrunnlag er berre ein gloseprøve i tredjeklasse, samanlikna med den eksamen som ventar etterpå. Det verkelege målet er at inntekta i landbruket skal opp på nivå med andre, målt med eit nytt og rett talgrunnlag. Inntektsutjamninga ska skje i alle produksjonar, alle bruksstorleikar og alle distrikt. Det er ein eksamen til å få hjartebank og eksamensnervar av.

Verkemidlane i jordbrukspolitikken må nyttast fullt ut, ikkje minst for å jamna ut inntekta mellom dei ulike produksjonane. Den såkalla verktøykassa må opnast.

Geir Pollestad har bygd opp store forventningar, han har god oversikt over problemstillingane i landbruket og er lommekjent i verktøykassen. Den kjennskapen treng både landbruksministeren, regjeringa og forhandlingspartane når inntektsgapet til lønsmottakarar skal tettast, og når inntekta skal utjamnast mellom produksjonar og distrikt.

For forskjellen mellom produksjonar, størrelse og distrikt er altfor stor, så dagens praksis med å referera til gjennomsnittstal i totalkalkylen for å visa resultat av jordbruksoppgjer fortel i beste fall berre ein del av historia. Me må bli flinkare til å bruka referansebruksberekningar. Visa kva forhandlingsgevinstane verkeleg betyr i kroner for enkelte produksjonar. Ein meir aktiv bruk av referansebruksberekningane vil også gjera at fleire vil kjenna seg igjen i tala me presenterer. Svært få kjenner seg igjen i eit gjennomsnittstal av store og små, jordbærprodusentar og sauebønder.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vist vilje til å satsa på landbruk, gjennom historisk store budsjettoverføringar dei siste to jordbruksoppgjera. Me skal også vera glade for at landbruket er inkludert i straumstøtteordninga ut 2024. Men når det kjem til å skjerma vår eigen produksjon viser ikkje regjeringa same viljen til å satsa på landbruk.

Det handlar om å setja rett verdi på den maten me produserer. Skal me oppnå rett pris må også tollvernet styrkast. Då snakkar eg ikkje om toll på kålrot og raudbeter. Både landbruket og SV hadde forventningar om betydeleg viktigare tollgrep på større varegrupper.

På Rogaland landbrukspark sitt seminar på Bryne førre onsdag, etterlyste landbruksministeren klapp på skuldra for prosenttoll på fire grønsaker. For som han sa etter innlegget sitt, det er ein viktig prinsipiell start å opna for prosenttoll. Vel, Pollestad fekk ikkje noko klapp på skuldra av meg iallfall. Men eg lova han klapp på skuldra når eit nytt talgrunnlag er landa. Og eit nytt klapp når inntektsgapet er tetta.

SV har lagt inn prosenttoll på fleire varer i sitt alternative budsjett. Nå er jobben å få AP og SP til å forstå at dette er nødvendige grep for å oppfylla eigne løfter. Vår jobb er at ikkje ein einaste politikar i regjeringspartia skal vera i tvil om kva som er rett å gjera. Den jobben startar med at dei av dokke som har ein Ap eller SP ordførar ringer måndag morgon.

Både valutakursar og marknadspris utanfor våre grenser gjer at dette ville vore eit godt høve til å opna for prosenttoll på fleire varelinjer. Akkurat nå er importvernet godt nok med kronetoll, og det er rette tida for å innføra prosenttoll utan store politiske omkostningar. Det handlar om å fylla verktøykassa med fleire verktøy sånn at du har dei når du treng dei.

Det gjennomgåande temaet på seminaret på Bryne var korleis matproduksjonen blir påverka av klimaendringar og uro i verda. Krig og konflikt rokkar med viktige varelinjer. Store områder sør i Europa og ned mot Ekvator opplever hetebølger som verken arbeidarane eller jordbruksvekstane toler. Varmare klima gir oss nye moglegheiter til å dyrka meir mat her i nord. Krig og konflikt gjer det endå viktigare at me gjer nettopp det.

Rapporten frå totalberedskapskommisjonen og Riksrevisjonen sin knallharde dom teiknar eit alvorleg bakteppe for landbrukspolitikken. Det understrekar alvoret. Til nå har me fått, og tatt imot, eit samfunnsansvar for å produsera mat, sørga for busetnad i distrikta og bidra til beredskapen. Samfunnsansvaret for å produsera mat til eigen befolkning kviler på samfunnet, representert med Storting og Regjering. Det er ikkje eit ansvar den enkelte bonde kan og skal bera.

Nå ser me også at bønder legg ned drifta eller redusera sin produksjon. Trenden er sterkast i andre deler av landet, men også bønder i Rogaland kjenner på at dei andre kollegaene i bygda sluttar. Landbruksmiljøet forvitrar, og det er svært alvorleg sjølv om produksjonsvolumet blir oppretthaldt av andre.

Krava inn i årets jordbruksforhandlingar må ta situasjonen på alvor.
Basert på eit nytt talgrunnlag skal me få forklart staten korleis dei kan oppfylla eigne løfter om tetting av inntektsgap og auka sjølvforsyning. Kven skal prioriterast og løftast først og mest. Eg trur at når eit nytt talgrunnlag er på plass, så må me også våga å sjå på prioriteringane mellom dei ulike produksjonane.

Det er ikkje tvil om at variasjonen mellom ulike produksjonar, størrelsar og distrikt er stor. Så stor at det kan koma til å svi litt innanfor næringa når nokon skal løftast betydeleg meir enn andre.

Hovudpoenget for meg er iallfall at me må prioritera god og aktiv drift. Dei som utnyttar potensialet i sin produksjon og distrikt. - Det er uavhengig av liten og stor.


Prisnedskriving og marknadsbalanse må sikrast for å gje økonomi i dei kraftforkrevjande produksjonane. Me må avklara kva som skal gjerast når dei utkjøpte eggprodusentane skal tilbake i marknaden.

Me må få importvern og fraktordningar slik at det er økonomi i å produsera frukt og grønt, også litt lenger vekke frå pakkeri og lager.

Me må løfta dei sauebøndene som produserer lam av dei kvalitetane som forbrukarane vil ha. Me må stimulera til å produsera meir lam i rett klasse og rett vekt. Lastebillass med bitte små lam som så vidt oppnår kriteria for kvalitetstilskotet er med på å svekka økonomien i slakteria og er negativt for omdømmet vårt.

Og me må fortsetja jobben med å betra økonomien i mjølkeproduksjon. Fjorårets krav om å utjamna distriktstilskot mjølk var eit godt og viktig grep. Mjølkeprodusentane i distriktstilskotssone A ber ein del av kostnaden med distriktsjordbruket, Då er det enkelt å forsvara at dei også må få ein del at distriktstilskotet.

Dette er berre noko av det som lokallaga skal seia si meining om i innspela til jordbruksforhandlingane.

Då vil heilt sikkert balansen mellom pris og budsjettmidlar bli eit tema. Desse siste to åra, når både bønder og forbrukarar har opplevd ein enorm kostnadsvekst, har me fått store overføringar av budsjettmidlar. Det er lite politisk handlingsrom for å auka prisane til produsent. Både opposisjon, media og kjøpmenn fortel med overbevisning at det fører til auka pris i butikk. Den situasjonen er det få politikarar som vil setja seg i.

Det må likevel vera eit mål at ein større del av inntekta vår skal koma frå produkta me produserer. Det gir oss som bønder større moglegheiter til å påverka eiga inntekt gjennom god drift. Me er fagpersonar med ein enorm kompetanse, og kompetansebehovet for å oppnå ei akseptabel inntekt aukar år for år.

Eg er veldig spent på dei tre partsamansette arbeidsgruppene som skal levera sine rapportar før jordbruksforhandlingane. For det fyrste har me utvalet som skal sjå på handlingsrommet i WTO, og kva som skal skje når gul boks er full. Det er ein del bekymringar ved å ha færre målprisar å forhandla om, men samstundes kan det kanskje opna nye moglegheiter når det blir rydda plass i gul boks? Sjølve handteringa av pris på mjølk er eg trygg på at blir godt forvalta av marknadsregulator TINE.

Arbeidsgruppa «Husdyrtilskot mot klima» skal gje oss svar på korleis husdyrtilskota kan nyttast til å stimulera til lågare utslepp av klimagassar. Ein naudsynt reduksjon som også landbruket må ta del i, sjølv om det er heilt klårt at me ikkje er årsaka til klimaendringane.
Gjennom å forvalta den viktigaste positive drivaren i klimaarbeidet, karbonfangst og lagring gjennom fotosyntese, må me ta vår plass på den rette sida i klimaarbeidet.
Gjennom reduksjon av metanutslepp frå det korte biologiske kretsløpet, kan våre drøvtyggarar bidra til nedkjølande effekt. Det jobben vil me, som Pollestad seier det, ha klapp på skuldra for.

Den siste arbeidsgruppa skal utgreia velferdsordningane slik at dei i større grad treff den aktive og moderne bonden. Dagens bønder, særleg dei unge, har med rette forventningar om velferdsordningar på nivå med andre. Det trengs fritid til å laga ungar, det trengs avløysar ved både fødsel-, mamma- og pappapermisjon og det trengs ordningar når bonden eller ungane er sjuke. Den håplause avkortinga for dei som har inntekt utanom garden, slik mange må eller vil ha, må fjernast! Og så har eg tatt til orde´ for at refusjonen av avløysarutgifter ved ferie og fritid bør kunna utbetalast løypande gjennom året. Ordninga finnes allereie for dei som søkjer refusjon av avløysarutgifter ved fødsel og sjukdom, og vil frigjera likviditet for bonden.

 

Og då passar det å avslutta med ei sak som både angår bondevelferd og likviditet.
Framleis er det fleire bønder i landet, og dermed flest i pelsdyrfylket Rogaland, som ennå ikkje har fått forskot på erstatningsbeløp. Det til tross for at landbruksministeren ved fleire høve har sagt at nå har alle fått forskot, og at før nyttår skal dei fleste sluttoppgjer vera ferdig behandla og utbetalt. Situasjonen til desse bøndene blir ikkje betre av at statsråden seier at jobben er gjort - situasjonen deira blir verre, og dei føler seg gløymt og forbigått. Pelsdyrbøndene skal ikkje bli gløymt og forbigått av oss kollegaer. Det er eit oppdrag me skal ta på alvor.
Jobben med å rydda opp etter Erna Solberg og Venstre er ikkje ferdig før alle ankesaker er ferdig behandla. Då skal kanskje Pollestad få endå eit klapp på skuldra - for det er tydelegvis ganske viktig for han.
 

Ståle Hustoft

Fylkesleiar, Rogaland Bondelag