Vi som bønder ønsker jo at våre gårder, vår kulturarv og vår identitet skal bli overtatt og ført videre av kommende generasjoner. Hvordan får vi dette til og hva kan vi som næring gjøre for at arven skal føres videre?

Det er generelle rekrutteringsproblemer i Norge.

Ungdom som er vokst opp på bygda er populær arbeidskraft også andre steder enn i landbruket. Mange er løsningsorienterte, arbeidsomme og med praktiske evner og de blir møtt av ulike næringer og bedrifter som driver aktiv rekrutering har intensive rekruteringsaktiviteter mot ungdommen allerede fra videregående skole av.

Det viktigste er at unge får lyst til å satse som bønder. Her må jo selvsagt økonomien i landbruket være god nok, inntektsgapet må lukkes og velferds ordningene være gode. Dette er det viktig bevilgende myndigheter ser og kommer oss i møte på.

Så har det avgjørende betydning hvordan vi selv omtaler vår egen næring.

Å positivt omtale livet som bonde og fokusere på de godene som livene våre tross alt har, er svært viktig. Å se nytt liv bli til og ta sine først skritt i fjøsen. Å sette i gang det store spillet hver vår ved å spre ut på åker og eng det som dyrene har lagt igjen etter seg gjennom vinteren. Lukten av nypløyd åker. Å se himmelen klarne opp etter ukesvis med regn,  og å håpe på godt slåttevær. Er fra Helgeland så det vet jeg alt om. Og ikke minst, og å kjenne samhold og styrke i en Bondelagsforsamling. Det er få ting som slår det.

Positiv omtale er smittsom og gir næringa status.

Jeg kommer selv fra en liten kommune med et sterkt landbruksmiljø, der vi har stort fokus på viktigheten av et godt faglig og sosialt fellesskap. Og hvorfor er det sånn? Jo vi har lært. Vega kommune som jeg kommer fra, hadde på 70 tallet med smått og stort ca 300 fiskeriregistrerte båter. I dag kan du telle de på 2 hender. Hva skyldes denne dramatiske nedgangen? Selvfølgelig har sviktende ressurstilgang og samfunnsmessige omveltninger en god del av skylden, men ikke alt. Hvordan fiskerne omtalte sin egen næring og arbeidsplass overfor  neste generasjon var ikke positiv. Dette på tross av de hadde en akseptabel inntekt og var sin egen herre. De levde et godt liv.

Negativ omtale er smittsom og skaper ikke status.

I et helhetsperspektiv er det er viktigere enn noen gang for landbruksnæringen å ha godt omdømme. Jeg mener bestemt at POSITIV OMTALE fra oss som allerede befinner oss i næringen er en del av rekruteringsnøkkelen.

Styremedlem Nordland Bondelag Jon Albert Floa