LEDERS TALE 2016
(talen er forkortet)

 

Egoisten i oss makter ikke dette alene, men et samlet landbruk som fremmer fellesskapssaker og møter fremtidens utfordringer som et lag har alle muligheter for å lykkes.

På årsmøtet i Norges Bondelag uttrykte jeg bekymring for den «interne striden» jeg ante konturene av etter jordbruksforhandlingene våren 2015. Jeg må slå fast at vi alle selvfølgelig står fritt i hvordan vi vurderer resultatet, men at vi ettertid prøver å fordele skyld og uskyld, det skal vi holde oss for gode til. At denne interne striden kun gleder våre motstandere er jeg like sikker på nå som jeg var i fjor sommer. Vi har sterk tradisjon i landbruket for å løse våre interne utfordringer på en god måte og det må vi fortsette med. I et godt samarbeid er det faktisk ikke mulig å alltid få rett eller få alle fordeler.

Jeg må sitere den kloke mann som sa at ”vi skal ikke rive gjerder før vi vet hvorfor de er satt opp”. Dette er vel en av de beste definisjoner av sunt bondevett. Dette gjelder mer enn noen gang nå, problemet er at de som burde stille seg selv det spørsmålet ikke gjør det. Gjennom de årene som har gått med ny regjering ser det ut som at det aller meste av landbrukspolitikken skal endevendes. Argumentasjonen er som regel at den er for komplisert, men hvem er den komplisert for? I vårt lange, våte og kalde land er det nødvendig at ha en mangslungen politikk. Det er viktig og riktig at politikken skal være treffsikker og rettferdig. Dette er viktigere enn at alle VG-lesere skal forstå alt.

Politikken blir nå styrt etter en sterk ideologi som ikke kan tilpasses det praktiske norske landbruket. Dette er en stor utfordring for oss. Eksempler på saker fra Regjeringa som gir oss store utfordringer er bl.a. konsesjonslovgiving, markedsbalansering, skattepolitikken og forhandligner i Internasjonale avtaler. Jeg gjentar gjerne min påstand fra i fjor. Ideologi er ikke en kompetanse i seg selv.

Vi har et krevende land å drive matproduksjon i. Både klimatisk og avstandsmesseig. Samtidig gir det oss også noen fortrinn som matprodusenter i forhold til de fleste andre land. Vi har lite smittsomme sjukdommer og vi er det landet i Europa som har minst bruk av antibiotika til husdyr. Vi hører stadig om antibiotikaresistens og de bekymringer og utfordringer det gir. Vi må hegne om vår status og våre fortrinn og bruke ressurser for å sikre fortsatt ren og trygg norsk mat. Her har våre politikere et stort ansvar, og de må være seg sitt ansvar bevisst.

Jeg etterlyser fremdeles det største regjeringspartiets engasjement i landbrukspolitikken. Slik det føles nå styrer FrP dette politikkområdet helt aleine. Høyre er helt fraværende og det er neppe tilfeldig.

Rekanalisering er et begrep vi har tatt i bruk og viet mye oppmerksomhet de siste årene. Denne utviklingen blir mer og mer synlig. Dårlig kornøkonomi over tid gjør at flere og flere kornprodusenter ser seg om etter andre inntektsmuligheter. Viljen til å drive med husdyr på de sentrale deler av Østlandet er i stor endring. Den teknologiske utviklingen gjør det enklere og mere interessant å etablere slike produksjoner. Er det mulig å nå målet om økt matproduksjon på norske ressurser og styrket matberedskap hvis denne utviklingen fortsetter og hva kan vi gjøre for å stoppe denne trenden?

Å kunne gi kornøkonomien et skikkelig løft uten å få en stor og umulig prisøkning på kraftfor er et stadig større dilemma. Mulighetene for å kunne dekke inn igjen kostnadsøkningen i sluttmarkedet er marginale. Det er svært begrenset rom i markedet for økt prisuttak. Økte priser vil i neste omgang føre til reduserte volum. Er vi modige nok til å ta i bruk de virkemidlene som trengs for å løse dette

Vi er midt inne i oppkjøringen mot nye jordbruksforhandlinger. I en tid med stagnasjon og nedgang i Norsk økonomi og redusert sysselsetning, vil vårens forhandlinger bli krevende. Men nå er det viktigere enn noen gang å satse på landbruket. Målet må helt klart være å gi oss rammevilkår og økonomi, så en unngår å ta med seg disse nedadgående trendene inn i matproduksjonen også. I tillegg er landbruksnæringa, jord og skog, nøkkelen til og helt avgjørende i et grønt skifte. Derfor må politikerne forstå at norsk landbruk må bygges opp, ikke ned.

Det er viktigere enn noen gang at vi opptrer som bevisste eiere av våre samvirkebedrifter. Samvirke er avgjørende for gjennomføringen av jordbruksavtalen gjennom prisuttak og markedsregulering. Våre samvirkebedrifter representerer noe av det aller viktigste og beste i norsk næringsmiddelindustri og vi som samvirkebønder er de største og viktigste investorene i norsk matindustri.  

Det er stor vilje til å satse på landbruket i Oppland. Det bygges og utvikles i stor stil. Det er mange flinke og innovative folk med tro på fremtida, dette er gledelig. Det som ikke er så gledelig er at investeringspotten som Innovasjon Norge forvalter er alt for liten. Det blir alt for få som kommer i betraktning og alt for lite midler til hver. I en tid med ekstra stort investeringsbehov bl.a. på grunn av løsdriftskravet i 2024 er det viktig at vi klarer å få ekstra tilgang på midler. Med dagens restriktive budsjettpolitikk ser det vanskelig ut å finne dette gjennom jordbruksavtalen. Nå kan ikke dette utsettes lenger og det må komme en ekstraordinær pott utenom avtalen. Vi sier mye om dette i vårt krav og det står øverst på prioriteringslista.

Jeg vil gi ros til våre fylkespolitikere for deres engasjement rundt vår næring. Jeg har også lyst til å gi honnør til landbruksforvaltningen hos Fylkesmannen. Jeg føler vi har en god dialog og et godt samarbeid. Vil også gi honnør til administrasjonen i fylkeskommunen for det samarbeidet vi har med dem.

Vi er veldig godt organisert i Bondelaget, med mange lokallag over hele landet. Dette ser vi veldig godt når det må mobiliseres, i en eller annen sammenheng. Jeg må bare gjenta rosen av dere som drifter lokallag og for den jobben dere gjør. Dette er grunnlaget for alt vi driver med. Jeg mener vi har en organisasjon med stor takhøyde og kort vei til topps. Slik bør det i hvert fall være.