”Det er godt å kåmmå hematt”, sa tidligere leder i Norges Bondelag og Oppland Bondelag, Bjørn Iversen, da han sto på talerstolen under avslutningen av årsmøtet i Oppland Bondelag forrige uke.

Sist han sto på talerstolen i Oppland Bondelag var i 1996, da det ble diskturet leveringsstopp som eventuell aksjonsform ved et brudd i jordbruksforhandlingene. Dette året ble det brudd og de mest omfattende aksjonene i jordbruksforhandlingenes historie. Det var en voldsom aksjonslyst og ei aggressiv stemning.

Bjørn Iversen talte til forsamlingen uten et eneste bilde på skjermen. Det trengte han ikke i den stunda han ga årsmøtet et tilbakeblikk på landbrukspolitikken og mulighetene framover.

Vi må alltid se på balansen mellom utfordringene og problemene på kort sikt, og de mulighetene vi kan se på lengre sikt. På sin breie totendialekt brukte han meterologenes språk: ”Åssen skal vi berja hus og avling gjennom mørke skyer og tordvær som nå rår, og tæl en soloppgang der dei verdia vi står for kæn kommå tæl å stige i kurs”?

 

Tordvær før også

Det har vært kraftig tordvær før også, sa Bjørn Iversen, og mintes 1980-tallet da de liberalistiske kreftene våknet til nytt liv. Den kritikken vi hører nå mot reguleringer, mot samvirke og mot et prisnivå som visstnok skulle ta knekken på barnefamilier var massiv på 80- og 90-tallet.

Jeg husker et år da kjøret mot matprisene var på sitt verste. Dette skjedde samtidig som vi fikk en kraftig økning i matvaresalget i storkiosker og bensinstasjoner. Med galgenhumor sa jeg den gang at ”politikerne er så opptatt av at maten skal bli så billig som mulig, slik at forbrukerne har råd til å kjøpe den der den er dyrest”.

Bjørn Iversen var leder i Norges Bondelag fra 1991, og her møtte han tordværet for fullt med et liberalistpåvirket Arbeiderparti. Og dette tordværet gjorde betydelig skade utover på 90-tallet. Men vi vant EU-kampen. Uten denne seieren hadde alt sett annerledes ut. Vi klarte å beholde det vi kaller den norske landbruksmodellen, og det er selve grunnlaget for et aktivt landbruk over hele landet, sa Bjørn.

 

Den norske modellen

Først og fremst er den norske modellen en bevissthet om at matproduksjon er, og må være en politisk næring. Uten at det kompenseres for klima og vekstvilkår, og ikke minst et høyt kostnadsnivå, er det ikke mulig med en lønnsom utnyttelse av ressursene som gir norsk matproduksjon.

Hjørnesteinene i den norske modellen er importvern og budsjettoverføringer samt nasjonale markedsordninger som skaper stabilitet og forutsigbarhet, og en kanaliseringspolitikk som sikrer ressursutnyttelse og matproduksjon over hele landet.

Som styremedlem i det internasjonale bondelaget IFAP var jeg kjent som ”the man with fifteen cows”. At det gikk an å ha 15 kuer, og til med representere en bondeorganisasjon med det var for dem merkelig.

Næringa vår er svært godt organisert. Vi har skapt gode felleskapsløsninger som har skapt en utviklingskraft som et småbruksland ellers måtte se langt etter. I tillegg har vi gode forbindelseslinjer mellom forskning, rådgiving og praktisk næringsvirksomhet, som har gitt en rask implementering av ny kunnskap i næringa.

 

Balansen mellom kamp og forhandling

Det er lettere å få applaus for et brudd enn for en inngått avtale, sa Iversen.  Jeg levde etter en tofrontstrategi på 90-tallet; å kjempe for en annen og bedre landbrukspolitikk og samtidig forhandle for å redusere skadevirkningene av en politikk vi er uenige i. Å skrive under en jordbruksavtale er ikke det samme som å legitimere regjeringens politikk. Det er å ta ansvar på vegne av våre medlemmer. Tofrontstrategien er å finne balansen mellom kamp og forhandling.

Å skrive under en jordbruksavtale er ikke det samme som å legitimere regjeringens politikk, sa Bjørn Iversen til årsmøtet i Oppland Bondelag

 

Sprekker i skydekke

Hvordan er forholdet melom tordvær og godvær nå? I dag ser jeg sprekker i skydekket i og med at vi har en mer nyansert samfunnsdebatt om landbruk og matproduksjon. De globale trendene med store prisbølger på verdensmarkedet og internasjonale matskandaler er kommet tettere inn på oss.  Oppslutningen om norsk matproduksjon har aldri vært større, og det er relativt lite mas om høye matpriser og at overføringene er en klamp om foten på samfunnet.

 

Rattsøutvalget et gufs fra fortida

Det de fleste vil kalle viktige velferdsgoder som matsikkerhet, kulturlandskap og levende bygder, kaller Rattsøutvalget et effektivitetstap. Jeg vil kalle det et gufs fra fortida. Trøsten er at det er mange andre som også blir rammet av utvalgets definisjon av effektivitet. Men det er likevel et stormvarsel vi må ta alvorlig. Høyrevinden er såpass kraftig at den blåste opp døra til hønsegården. Da var det fritt fram for reven og komme seg inn. Dagens regime ser ikke ut over sin egen ideologiske lekegrind og er villig til å kaste vrak på mye av det som gir stabilitet og forutsigbare rammevilkår.

Får reven herje fritt i hønsegarden over lang tid, mener jeg at det blir et kraftig forsterket økonomisk press på næringa, med økende gjeld, mer dekk og diesel, og en produksjon som blir mer og mer løsrevet fra ressursgrunnlaget, analyser Bjørn Iversen. Det vil også være en reell trussel mot samholdet og fellesskapsløsningene som har vært norske bønders sterkeste side og fremste våpen.

 

Det grønne skiftet gir muligheter

Generaldirektøren i FNs matvareorganisasjon FAO, Jose Graziano da Silva har sannsynligvis større troverdighet enn en livørsmann fra Toten. Generaldirektøren sier at ”Konsekvensene av klimaendringer er ikke lenger en trussel i framtida. De er en krystallklar realitet rett foran øynene våre. Klimaendringer kommer ikke bare til å påvirke matproduksjonen, men også tilgjengeligheten av matvarer og forsyningssikkerheten i en global økonomi.” Dette både må og vil endre holdningene til matproduksjon, og vårt eget nasjonale ansvar, mener Iversen.

Den grønne økonomien presser seg fram. I framtida skal vi leve av den fotosyntesen som foregår her og nå, og ikke av de fossile avleiringene som ble dannet for mange millioner år siden.

Bioøkonomi er uttrykk for en utviklingsretning der fornybare ressurser etter hvert erstatter ikke-fornybare og den oljeøkonomien vi preges av i dag. Begrepet bioøkonomi vil bidra til å løfte perspektivet for de tradisjonelle, råstoffbaserte næringene, og synliggjøre at dette er næringer som i framtida vil få sterkt økende betydning.

Jeg mener at det grønne skiftet som Statsminsteren har varslet vil skape ny medvind for de verdier vi står for, sier Bjørn, og legger til at våre muligheter ligger i at vi fortsetter å være best i verden, og at vi sannsynligvis kan klare å øke forspranget.

Så skal vi heller ikke glemme de muligheter som ligger i en bedre utnyttelse av det ressursgrunnlaget som er knyttet til hver enkelt gard. Inn på tunet og lokalmat og småskala gir arbeid på garden framfor å livnære seg i andre yrker. Som styreleder i Bondens Marked ser jeg at det er et økende ønske om mat med identitet, representert ved en kunnskapsrik og blid bonde som sjøl står for salget. Satser vi mer på egen gard, sørger vi også for økt lokal verdiskaping.

 

Å være på parti med framtida

Vi er vant til å tenke langsiktig, og dette blir ikke mindre viktig framover. Langsiktig tenkning er å være på parti med framtida, og vi må:

  • slåss mot nedbygging av hver eneste kvadratmeter matjord

  • bygge norsk husdyrproduksjon på norske arealressurser, både grovfor og korn

  • sørge for at vi blir en del av løsningen på klimaproblemet og setter handling bak de fagre ordene om et fossilfritt landbruk

  • holde vår sti mest mulig ren for alt som kan svekke tilliten til norsk matproduksjon

Industrilandbruket er ikke egnet til å møte de nye matsikkerhetsutfordringene vi står overfor, avslutter Bjørn.

Bjørn Iversen her sammen med dagens leder i Vestre Toten Bondelag, Edvard Løken, og nyvalgt 2. vara Anita Lindhjem fra Søndre Land