Elisabeth Gjems, leder i Innlandet Bondelag, holder årsmøtetale. I bakgrunnen møteleder Trond Ellingsbø og organisasjonssjef Margrete Nøkleby.

Gjems la vekt på at det nå er høye forventninger til årets jordbruksoppgjør, og at Stortingets mål om at inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper skal tettes, nå må omsettes i praktisk politikk. Når resten av befolkningen diskuterer hva de skal gjøre med fritida nå som de ikke kan reise utenlands, og har penger til overs siden de må holde seg hjemme, kjenner bonden seg overhodet ikke igjen, framholdt hun. 

Regjeringens pågående Brexit-forhandlinger kan bli skjebnesvangre for norsk landbruk, og et nederlag vil dytte enda flere norske bønder ut av fjøset. I stedet for en ettergivende politikk for importkvoter, mener Gjems at de som ser for seg å styre landet etter stortingsvalget 2021 må ta tak i handelsavtalene våre og utnytte handlingsrommet til å forbedre tollvernet.

 - Jeg tror forbrukerne i stadig større grad ser betydningen av trygge, norske matvarer, og skremmes av salmonella i importert kjøttdeig. Nå trenger vi at våre politikere agerer i samme retning. Landbrukets skjebne ligger på blokka nå – det er helt avgjørende at vi får inn politikere på Stortinget som har vilje og kraft til å løfte landbrukspolitikken over i et nytt og mer offensivt spor, sa Gjems. 

Les hele hennes tale her: 

Gode årsmøte!    

Vi er i gang! Innlandet Bondelag er i godt driv, og holder full fart framover. Vi er et godt lag med et sterkt styre, og med våre 11.000 medlemmer er vi en aktør som mange vil snakke med, og det er ingen tvil om at vi gir noen klare meldinger på vegne av dere medlemmer. Vi er veldig stolte av at samtlige 67 lokallag kom med innspill til jordbruksforhandlingene.

Engasjerte tillitsvalgte spredt over hele det store fylket vårt er et av våre sterkeste kort. Dere kjenner pulsen i landbruksmiljøet lokalt, og deltar i diskusjoner på lokalplanet, og i sosiale medier.
For det er vi som gir Innlandet farge. Rundt i hele fylket sørger vi for grønne enger, gule kornåkre, vi har røde låver og hvite hus. Vi stiller med grønnsaker og bær i alle regnbuens farger. Annenhver potet er fra Innlandet, vi produserer mest storfekjøtt – og vi kan produsere mer av det meste! Og jammen har vi det guleste smøret, de beste kakene og til og med den beste sjømaten i Innlandet – nylig kåret under Det norske måltid. Spesiell gratulasjon til leder i Åmot Bondelag for Årets meieriprodukt: smør fra Valmsnes gård. Det er ekstra hyggelig at den samme prisen i fjor gikk til Avdem gårdsysteri på Lesja for fet, frisk og fløyelsmyk rømme! 

Jeg ser for meg kartet over Innlandet og alle bøndene i hver krik og krok som er travelt opptatt med å gjøre jobben, hver dag, fra tidlig til sent. For alt dette gjør seg ikke sjøl. Vi legger ned enormt mange arbeidstimer for å få fram noen av verdens beste produkter. 

Må tette inntektsgapet

Stortinget har stilt seg bak at inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper skal tettes. Når resten av befolkningen diskuterer hva de skal gjøre med fritida nå som de ikke kan reise utenlands, og har penger til overs siden de må holde seg hjemme, kjenner bonden seg overhodet ikke igjen.  

Denne vinteren har mange av dere samla dere bak et krav om å skille vederlag til arbeid og egenkapital, og at kostnaden ved leie av jord og mjølkekvote skal telles inn i totalkalkylen. Vi i styret er stolte av at vi har flinke tillitsvalgte rundt i fylket, og glade for at engasjementet blir løfta inn i vårt årsmøte. Slik får vi en grundig organisasjonsmessig behandling av spørsmålene. Det er slik vi må jobbe, på demokratisk og skikkelig vis, og gjennom god jobbing kan vi oppnå resultater. Samtidig betyr det at ting tar tid. Det er ikke tvil om at bondens inntekt er for lav. Målet om å tette gapet til andre grupper føles som et Soria Moria som skimrer i det fjerne – når kommer vi dit? 

Diskusjonene om lønnsomheten i næringa vår går høyt på sosiale medier. Jeg har ikke unngått å legge merke til at det er noen debattanter der som ynder å rakke ned på oss i Bondelaget. «Når krybben er tom, bites hestene» sier et gammelt ordtak. Vi står nå på tampen av andre stortingsperiode med blåblått, og så blågrønngult styre. Erna Solberg flytta inn i statsministerboligen med et mål om å redusere overføringene til landbruket. Fasit etter snart 8 år er at bevilgningene har økt med 2,5 milliarder kroner. Det er ingen tvil om at dette hadde vært umulig å oppnå uten et sterkt Norges Bondelag, som kløktig har styrt mellom brudd og avtaler i jordbruksoppgjøret, og spilt på lag med et til tider landbruksvennlig flertall i Stortinget. Samtidig har vi kjempet mange kamper – tapt noen (slik som pelsdyrsaken), men heldigvis vunnet andre – slik som forslag om dobbelt mottaksplikt på kjøtt, at vi beholdt regionale rovviltnemnder og fikk tatt bort mange dårlige forslag i landbruksmeldinga fra 2017. Dessverre har vi i denne perioden måtte bruke energien på å kjempe mot forslag som ville ført oss i feil retning i landbrukspolitikken, ikke pekt retning framover. Det er på tide å gå inn i en ny mer framtidsretta periode nå. Vi nærmer oss et vippepunkt på mange områder – vi må nærme oss Soria Moria, ikke se det forsvinne i det fjerne. Da er det viktig at vi bønder står sammen i Bondelaget, og at vi bruker krefter og energi sammen i arbeidet for å nå det felles målet vårt. I valgåret 2021 må våre stemmer høres tydelig, slik at folk ser hva vi gir samfunnet og hva som står på spill.

Samvirket tjener alle

Det er også viktig å huske på de felles måla vi har satt oss når striden står om samvirkets satsinger i ulike lokalsamfunn. Jeg mener landbrukssamvirket tjener alle bønder, uansett hvor vi leverer. Det er forståelig at man kan bli nedslått når lokale anlegg legges ned. Men i det lange løp er vi tjent med en kostnadseffektiv anleggsstruktur for å holde prisene til oss råvareprodusenter oppe. Og så har vi takhøyde i Bondelaget for litt ulike syn. 

Korona har vist at vi er sårbare, som mennesker og som samfunn. Nordmenn har vent seg til at maten skal være så billig som mulig, og vent seg av med å jobbe hardt i åkeren sommeren gjennom.

Samtidig som bær- og grønnsaksprodusentene ligger søvnløse og lurer på hvordan de skal løse arbeidsoppgavene i sesongen som ligger foran oss, kommer det sterke rop om at her må norske skoleungdommer og arbeidsledige sysselsettes. Fra en Stortingsbenk i Oslo forstår vi at det kan se ut som et kinderegg, arbeid for ungdom og ledige som får bedre kjennskap til landbruksnæringa og arbeidshjelp til bonden – for bonden som vet hvordan den praktiske hverdagen ser ut, er det ikke fullt så lett. Jordbær skal plukkes på penværsdager, arbeidsdagen begynner gjerne kl 4 om morgenen i en åker langt fra nærmeste t-banestasjon, og fridagene kommer når det er regn. Bondelaget har kursa produsenter i det å være arbeidsgiver, og selvsagt skal vi følge reglene på dette området som på andre felt. På initiativ fra grøntutvalget vårt, har vi i Innlandet Bondelag nå krevd en koronapakke for grøntprodusentene. Det er ikke mer enn rimelig at de avlastes for risikoen ved å gjennomføre våronn og satse mot en sesong der det er veldig usikkert hvordan de skal få avlingene i hus. 

Det antallet timer vi jobber, passer ikke inn i velferdsstatens standardmaler. Det finner vi ut hvis vi blir sjuke eller mister jobben vi har ved siden av gardsbruket. Bonden havner på siden av det sikkerhetsnettet samfunnet har spent ut for andre. Våre velferdsordninger er viktige, men det må gjøres en jobb med å rydde opp i helheten rundt bonden, slik at vi kan være trygge også hvis det skjer noe uventet.

Forbedret tollvern

Vi gikk inn i koronasituasjonen med overproduksjon i flere produksjoner, og utkjøp av produsenter både innen svin, kylling og mjølk. Med stengte grenser viser det seg at vi trenger all den maten vi kan produsere. Innenlandsk produksjon er en del av nødberedskapen vår. Økningen i osteimporten fra 2019 til 2020 alene – altså bare økningen! – utgjør produksjonen fra 75 gjennomsnittlige mjølkegarder. Det betyr 75 bruk slike som jeg og familien min lever av. Vi har aldri importert så mye landbruksprodukter til Norge noen gang. Dette går på bekostning av norsk matberedskap, siden det ikke bare er å skru på lyset i fjøset igjen etter at kua er slakta fordi man valgte å satse på mjølk fra kuer i andre land. Ironisk nok skjer altså noen av de viktigste avgjørelsene for norsk landbruk i andre forhandlingsrom enn der jordbruksavtalen utformes. I disse dager forhandler regjeringen med Storbritannia om en ny handelsavtale etter Brexit. Storbritannia har allerede fått med seg sin andel av EUs tollfrie importkvoter til Norge fra 1. januar i en foreløpig avtale. Bondelaget får ikke garantier fra næringsminister Nybø om at norsk landbruk ikke er satt i spill. Dette er en skjebnetime for norsk landbruk, og et nederlag vil dytte enda flere norske bønder ut av fjøset. Det er nemlig slik at en innrømmelse til Storbritannia, som er alvorlig nok i seg sjøl, vil gjøre at EU kommer tilbake og krever økte kvoter.

I stedet for en ettergivende politikk for importkvoter, mener jeg at de som ser for seg å styre landet etter stortingsvalget 2021 må ta tak i handelsavtalene våre og utnytte handlingsrommet til å forbedre tollvernet vårt. Jeg tror forbrukerne i stadig større grad ser betydningen av trygge, norske matvarer, og skremmes av salmonella i importert kjøttdeig. Nå trenger vi at våre politikere agerer i samme retning. Landbrukets skjebne ligger på blokka nå – det er helt avgjørende at vi får inn politikere på Stortinget som har vilje og kraft til å løfte landbrukspolitikken over i et nytt og mer offensivt spor. 

Rovvilt og villsvin

Arbeidet med rovvilt tar mye tid for Innlandet Bondelag. Ulven skaper overskrifter, og har skjøvet vekk beitenæringa i ulvesona uten at ei krone er gitt i kompensasjon. Den stillfarne jerven ligger også langt over bestandsmål, og er den som tar flest beitedyr. Vi venter i disse dager spent på dom fra Høyesterett etter WWFs søksmål mot staten – der vi fikk en uvant rolle som meningsfelle med Rotevatn… Villsvinet er det nyeste skadedyret som brer seg over svenskegrensa, og vi jobber hardt for å slå ned forekomsten i Innlandet – og å øke bevisstheten rundt det store skadepotensialet de fører med seg for avlinger og smittespredning.

Innlandet Bondelag krever økte inntektsmuligheter for alle bønder. Vi mener kornøkonomien må styrkes – den er bunnplanken for resten av produksjonen, og vi trenger mer norsk korn for å øke norsk selvforsyning. Men for at ikke kostnadene for husdyrbønder som bruker kornet som fôr skal bli høye, må en prioritere å bruke budsjettpenger på prisnedskriving, altså en rabatt for kraftfôr. Vi står foran ei tid der svært mange mjølkeprodusenter må bygge om fjøsene sine til løsdrift innen kravet inntrer i 2034. Her i Innlandet gjelder det 60 % av fjøsene. NIBIO har nylig beregnet at denne omleggingen vil koste 23 milliarder kroner på landsplan. Dersom vi ønsker å beholde landbruk over hele landet, med små og mellomstore mjølkeprodusenter som bruker de ressursene vi har spredt i hver bygd og grend, er det helt avgjørende at vi klarer å hjelpe de som sitter med båsfjøs over denne kneika. Da må det til investeringstilskudd, men vi må også sørge for at det er god underliggende økonomi i å drive videre. Som nasjon må vi rigge oss slik at kan forsyne oss sjøl med varer som vi kan produsere med de fantastiske grasressursene vi har her i landet. Det er en gåte at vi i en vedvarende situasjon med underdekning på storfekjøtt ikke har høyere priser til produsentene. Vi foreslår flere tiltak som vil bedre økonomien også for ammekubonden. Vi er også bekymra for at kyllingproduksjonen her i landet nå i praksis styres av butikk-kjedene, og konsentreres rundt slakterier i Rogaland og Trøndelag. Denne produksjonen passer godt sammen med korndyrking på Østlandet, og vi krever også i år et frakttilskudd for kylling. Vi må få inn skikkelige virkemidler for å få en god fart i klimaarbeidet – slik som friske griser i SPF-fjøs – SPF står for spesifikk patogenfrihet.

Det blir et spennende jordbruksoppgjør i valgåret 2021. 

Til slutt: Vi har en kjempegjeng på kontorene våre på Blæstad og Lillehammer, som står på for bonden og landbruket sent og tidlig – det vil si: kontorene er jo i tillegg på Tretten, i Stange og på Elverum nå i hjemmekontorets tidsalder. De har gjort overgangen til et samla Innlandsfylke veldig god, og jeg tror de dere er enige i at servicen er minst like god som før. Jeg vet ikke om det er utsikta fra hjemmekontoret som har gjort at Margrete har funnet på at hun skal begynne å jobbe rett over veien hjemmefra – på Geno sin gard Store Ree. Vi er veldig takknemlige for alt du gjør og har gjort for bondelaget, Margrete, og glade for at du er med på laget fram til over sommeren.
Vi driver gardsbarnehage i tillegg til den andre produksjonen på garden hjemme. Der lærer vi barna å skille på utestemme og innestemme. I landbruket må vi lære oss å bruke en skikkelig utestemme. Vi må fortelle og vise fram hva vi gir samfunnet, hva som står på spill. Alle fargene hver og en av oss bidrar med i Innlandslandskapet! Vi må rope ut om at vi trenger bedre lønnsomhet, en tryggere hverdag og tilgang til et av verdens mest attraktive markeder – vårt eget!

Selvfølgelig skulle vi gjerne hatt et møte der vi hadde møttes i levende live. Vi må gjøre det beste ut av den situasjonen vi står i, og ikke la det dempe engasjementet. Jeg ønsker alle et godt årsmøte og ser fram til spennende debatter som gir oss god fart inn i et nytt år for Innlandet Bondelag!