Opptrappingsplan må på plass, og trappa må være lang nok

Vi har oppnådd rekordresultater i de to siste jordbruksoppgjørene, men har vi klart å fjerne tvilen? Forstår omverdenen hvor langt ned landbruket var kjørt da vi brøt jordbruksforhandlingene i 2021? Forstår omverdenen hva som kreves for å få matproduksjonen i ship shape, i stand til å ta ansvar for forsyningssikkerhet over hele landet?

Vi jobber systematisk og målretta i bondelaget. Vi vedtok ei fempunktsliste på årsmøtet i 2021, med inntekt på topp. Vi tar skritt mot målet, men når vi dit i tide? Får vi tetta inntektsgapet før folk mister motet og gir opp produksjonen?

I Innlandet ligger vi an til å bruke opp investeringsmidlene i første halvår, men de brukes i liten grad til å bygge løsdriftsfjøs til små besetninger. Vil vi beholde mjølkekua som i dag holder til i båsfjøsa i Dalsbygda, i Lom og Vang i Valdres? Vil vi holde arealene i hevd sjøl om de ligger spredt i Engerdal eller på høykant i Skjåk? Vil vi tørke tårene som faller i trange slitte fjøs i Ringsaker.

Er ikke Innlandet distrikt?

Kan det være at Innlandet sammen med resten av dalstrøka på Østlandet falt mellom to stoler i iveren etter å bevare distriktslandbruket, da sone 5a ofte falt utenfor distriktsbegrepet? Er det en sammenheng med at det er i våre områder vi har flest kritiske stemmer – til landbrukspolitikken, kanskje også til bondelaget? Vi har hatt et svært tungt rovdyrpress gjennom flere tiår, vi var hardt ramma i tørkesommeren, og vi ligger lavt i lønnsomhet. I disse bygdene er det ofte vanskelig å finne biinntekter som er godt betalt slik man kan i mer sentrale strøk. Tvilen har fått godt grep, er jeg redd.

Følg spillereglene og bygg politiske allianser

Det lønner seg å jobbe målretta, å følge spillereglene, bygge politiske allianser og presse på for å nå målene gjennom krevende dialog og tillitsfulle relasjoner. Vi står i ei tid der mange lar seg friste til å vende ryggen til det etablerte systemet. Sorry folkens, men det er en farlig vei å gå. Hvis man hopper på når noen tilbyr mer penger, risikerer man sitte med skjegget i postkassa når neste parti kommer med krav om kutt i inngått jordbruksavtale. Forhandlingsinstituttet er verdifullt, og de siste åra har vist at det er fleksibelt og nyttig når det fins politisk vilje. Og vi kommer lengst med å skape politisk vilje når vi som næring står sammen. Det er ikke fra sidelinja vi skaper resultatene, det er ved å stå midt i debatten, gjøre jobben og ta ansvaret.

Slik skal vi få på plass opptrappingsplanen, og sørge for at den oppfylles. Vi skal produsere 50 % av maten, på en bærekraftig måte. Vi skal stå på vårt, fortelle om gode standarder på dyrevelferd, klima og ikke minst hva som skaper en god hverdag for bonden.

Opptrappingsplan - trappa må bli lang nok

Men for å sørge for at trappa blir lang nok, må vi vite hvor den starter, og hvor langt opp vi skal. Vi må få på plass en forståelse for at trappa når opp til en solid plattform der det er plass til det landbruket vi har i dag – der vi utnytter ressursene over hele landet. For aller sterkest er vi når vi står sammen, bønder med forskjellig produksjon og størrelse, over hele landet. Og Norge trenger oss for å stå støtt framover i det som ser ut til å bli krevende tider.