Foran fra venstre: Organisasjonssjef Margrete Nøkleby i Hedmark Bondelag, rovviltansvarlig i Norges Bondelags styre Erling Aas-Eng, rovviltansvarlig i Hedmark Bondelags styre Ingvald Landet, avdelingsdirektør Vebjørn Knarrum og seniorrådgiver Jorunn Stubsjøen hos Fylkesmannen i Innlandet.


Sølndalen Hamnelag/Rendalen Bondelag i samarbeid med Hedmark Bondelag tok initiativ til markeringen.

Lokale beitelag, bondelag, Hedmark sau og geit og Hedmark Bonde- og småbrukarlag var invitert med på å markere misnøye med både fylkesmannen, miljødirektoratet og departementets manglende forvalting av rovdyr, som ligger langt over nasjonale bestandsmål.

Møtet torsdag 30.1.2020 i regi av Fylkesmannen i Innlandet var en årlig samling for beitenæringa, kommunene og faglagene i Nord-Østerdalen.

Som Ingvald Landet, rovviltansvarlig i Hedmark Bondelag skrev i forkant: "Vi har møtt opp på disse møtene år etter år med håp om at vi kan se at Fylkesmannen lytter og tar inn over seg den avmakt og frustrasjon som brer seg i kjølvannet av manglende forvaltning av de rovdyr som herjer i våre beiteprioriterte områder. Vi kan ikke se at møtene fører frem til noe endring i måten vi blir behandlet på av alle ledd i rovviltforvaltningen, og ønsker denne gangen å markere dette."

Landet framførte og overleverte et opprop da Fylkesmannen i Innlandets medarbeidere ankom Kompetansesenteret på Tynset. Oppropet som avdelingsdirektør Vebjørn Knarrum og seniorrådgiver Jorunn Stubsjøen fikk overlevert lød som følger:

"Den todelte målsettingen i rovviltforvaltningen i Hedmark står for fall. Beiteprioriterte områder vest for Glomma, randsonen langs forvaltningssonen for ulv, helt fra Odalen til Engerdal tømmes sakte, men sikkert for beitedyr. Bestanden av jerv er to til tre ganger større enn bestandsmålet. Beitenæringa desimeres. Beitebrukerne føler en enorm avmakt og frustrasjon. Mange gir opp. Beitebæringa i Nord-Østerdalen er samlet for å markere vår misnøye med alle ledd i vår rovviltforvalting.

  • Rovvilt i beiteområder må tas ut om vinteren. Ved gjentatte anledninger har beitenæringa anmodet om uttak av disse, men svaret er alltid at skadegjører kan vandre ut. Like fullt kommer skadene påfølgende sommer. Hvor lenge må vi leve med dette?
  • Landbruksminister Olaug Bollestad proklamerte i full offentlighet at det ikke skal være rovvilt i beiteområder! Senere får vi høre av hennes statssekretær Widar Skogan at Ldep skal være med KLD i avgjørelsen av rovviltspørsmål. Effekten av dette har vi til gode å se!
  • Beiteprioriterte områder kan ikke være buffersone for forvaltningssonene for rovvilt. Skal det i det hele tatt opereres med buffersoner må disse ligge inne i rovviltsonene.
  • Overgang til storfe på utmarksbeite er ikke risikofritt. Vi kan regne med skader både av ulv og bjørn samt risiko for jaging og forstyrring av flokkene. Med merarbeid og mulig lavere tilvekst som resultat.
  • Situasjonen er på ingen måte ny. Den har vart i mange år. Når kommer det en plan for å sikre de verdiene utmarka vår representerer for lokalsamfunn og den enkelte bonde? Alt vi ser er ren uvilje til å etterleve de politiske målsetninger som er satt. Er beitenæringen i det hele tatt ønsket av Fylkesmannen?
  • Viljen til å satse på landbruk er der. Men hvor lenge? Det dyrkes ny jord. Men hva skal den brukes til. Grovfôrbaserte produksjoner er dét dette området er skapt for. Uten utmarka reduseres verdien av både eksisterende og nydyrket jord betraktelig!
  • Beitedyr på innmark har også store utfordringer med snyltere og sykdom. Langt verre er det enorme beslaget på innmark som blir resultatet. For ikke å snakke om kostnadene som medfølger.

All rovviltforvaltning er underlagt både Naturmangfoldsloven og Bernkonvensjonen. Begge to har klare intensjoner om at menneskelig aktivitet og næringsgrunnlag skal hensyntas i forvaltingen. Naturmangfoldsloven har til og med dette i sin formålsparagraf. Vi har til gode å se at noe av dette har nådd byråkratene eller politisk ledelse i departementet.

KLD behandlet klagesaken på ulvevedtak i høst. Vedtaket kommer i tolvte time. Dokumentet er ikke annet enn en lang oppramsing av hvorfor ingen av de tre flokkene skal tas ut. På tross av Miljødirektoratets klare redegjørelse for at uttaket ikke ville hindre måloppnåelse for 2020. Til slutt vedtar KLD at ett revir kan tas ut med begrunnelsen at tilliten til forvaltningen er lav og at konfliktnivået er høyt. Vel vitende om at konflikten bare øker ved et slikt vedtak. Regional forvalting som stortingsflertallet har lagt opp til er død. Rovviltnemndene vingeklippes! Vurderingene av de faktiske forhold er ikke basert på jus, men Venstrepolitikk.

Nå krever vi en plan for å gjenreise beitenæringa i Hedmark der både beitedyr og bonden selv kan føle seg trygge!

Vi kan love at vi skal være den irriterende flua i rommet. Vi gir oss ikke!"

Reaksjonen fra Fylkesmannen i Innlandets medarbeidere lød på at det er forståelig at markerer seg, og at situasjonen i Rendalen/Nord-Østerdal er helt spesiell.


Sterkt engasjement og tydelige paroler fra de mange frammøtte fra beitenæringa i Nord-Østerdal.

Parolene som de frammøtte hadde med seg var blant annet som følger:

  • Full kompensasjon for merarbeid!
  • Tidligsank innskrenker beiteretten!
  • Beiteprioritert område – null rovvilt!
  • Gjenreis beitebruken i Rendalen/ Nord-Østerdalen!
  • Nok er nok!
  • Bruk av utmarksbeite er bærekraftig og miljøvennlig!

Naturlig nok ble også den ferske dommen fra Borgarting lagmannsrett et tema i forkant av møtet blant deltakerne og hos frammøtte media. I dommen vant WWF delvis fram i sitt søksmål mot Staten. Lisensfellingsvedtaket fra 2017 på flokkene Osdalen og Julussa ble kjent ugyldig.

Bondelaget forventer at dommen blir anket, og er ikke enig i lagmannsrettens konklusjon om at vedtaket om uttak av Osdalen og Julussa ikke var tilstrekkelig konkret begrunnet.

Følgende er også viktig å ha med seg videre:

  • Det er verdt å merke seg at et mindretall av dommerne (2-1) mente at departementet ikke hadde gjort feil i sin vurdering av Naturmangfoldlovens paragraf 18 c. Når dommerne har vært uenige, og tingretten og lagmannsretten har kommet til ulik konklusjon, er det behov for at Høyesterett kommer med en endelig avklaring.
  • Dersom avgjørelsen skulle bli stående vil det fremdeles være mulig å forvalte ulvestammen i tråd med rovviltforliket. Departementet må imidlertid sikre at beslutningsgrunnlaget til rovviltnemndene er tilstrekkelig for at det kan foretas en mer konkret vurdering slik lagmannsretten etterspør.
  • Bondelaget er fornøyd med lagmannsrettens konklusjon om at vi ikke er forpliktet til å ha en egen helnorsk ulvestamme i Norge, og at bestandsmålet har en klar sammenheng med lovens krav til at uttaket ikke må true bestandens overlevelse.
  • Lagmannsretten fastholder at det fremdeles skal være mulig å vedta uttak av ulverevir på bakgrunn av distriktspolitiske hensyn. Bondelaget mener det er er avgjørende for at rovviltforliket skal kunne etterleves.