Begrepet ”det grønne skiftet” har kommet opp med bakgrunn i at de globale klima- og miljøutfordringene krever omstilling til et samfunn hvor vekst og utvikling skjer innen naturens tålegrenser. Det må skje en overgang til produkter og tjenester som gir betydelig mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag. Begrepet begynner allerede å bli veldig mye brukt og er et til dels ”misbrukt” begrep.

Vekst i verdensøkonomien viser at det er tre ting som alltid trengs for god utvikling i en stat, dette er å ha en oppegående og god råvareproduksjon, god fordeling av godene og god budsjettstyring. Ved å ikke fylle disse forutsetningene vil en fort bli en ”banan stat” som sender verdiene ut og egen vekst blir liten.

Vi er nå flere enn noen gang på jorda, forbruket av mat er dermed høyere enn noen gang. Likevel har produktivitetsveksten i landbruket steget raskere enn forbruket av matvarer og matprisene i verden aldri vært lavere. I stor grad følges matpriser og oljepris relativt godt. Dette fordi en høy oljepris gjør det lønnsomt å bruke jordbruksareal til produksjon av biodrivstoff. Konjunkturen på matprisene er stort sett ganske jevn med noen små topper. Ved toppene bygges det alltid opp høyere produksjon og prisen stabiliserer seg tilbake på ”normalt” lavt nivå.

Vi skal nå i gang med å utvikle det grønne skiftet. Når det først ble snakk om det grønne skifte kom dette i en periode med høye råvare og oljepriser. Det var da en stor tro på at de grønne næringene skulle få en raskt voksende økonomi. Det var en overdreven tro på råvareverdien som senere har falt tilbake til et nytt lavt nivå. Dette viser oss at det grønne skifte ikke kommer av seg selv, men må skapes av politikk. Man må bygge en politikk som tar vare på verdier og utvikler en industri som videreforedler ressursene. Ressursene har lite verdi før de er foredlet. Vi må passe oss for ikke å komme i en situasjon der målet er at råvaren blir eksportert til en lavest mulig pris, dette er oppskriften på å bli fattig.

Jordbruksøkonomien i den vestlige verden er for tiden dårlig stilt og preges av stor overproduksjon innen mange produksjoner. Dette har kommet som en konsekvens av en overdreven tro på at opphevelse av reguleringer skal løse alle problemer i et allerede fallende råvaremarked. Å øke produktiviteten i et uregulert marked vil kun skape overproduksjon og senke prisen og ikke bedre resultatene for produsenten. Som eksempel kan vi se til Danmark der 86 % av melkebedriftene i underskudd i 2015, og svinebedriftene i perioden 2003 til 2015 i snitt tapt 53 kr pr produsert enhet. Det grønne skiftet er avhengig av en regulering og vi kan ikke vente at verdensøkonomien skal løse dette.

Norge har historisk sett klart å legge den mest lønnsomme produksjonen i de nest beste områdene via kanaliseringspolitikken. Dette har vært avgjørende for å sikre produksjon og bosetting i hele landet og ikke å få all melkeproduksjonen konsentrert på det sentrale østlandsområdet.

Den norske landbruksmodellen genererer godt over 100.000 arbeidsplasser og er med dette en viktig premissgiver for det norske arbeidslivet. Jordbruksavtalen er nå på ca 1 % av statsbudsjettet, dette er ned fra 8 % som var verdien i tiden etter opptrappingsvedtaket. Dette sikrer ikke bare produksjon, men også bosetting. En konsentrering av produksjon på færre men større enheter gir en mindre totalproduksjon sel om enkeltbrukene blir større.

Hvis vi skal sikre det grønne skiftet og komme ut av oljeskyggen må vi sikre nasjonalt eierskap i mulige vekstbedrifter. Det er viktig å skape lange verdikjeder som genererer vekst. For å skape denne veksten må det legges inn betydelig med midler og vi må snakke om milliarder, ikke millioner i støtte til oppbygging av denne næringen. Midlene finnes, men det er spørsmål om hvordan det skal disponeres. Det må legges opp til å utnytte norsk industri, ikke bare importere teknologien.