Vi er i Saksumdalen, 600 moh, høyt over byen Lillehammer. Og vi er i Lillehammer kommune. Her treffer vi Jensvoll på hans gard der han driver mjølkeproduksjon. Rundt garden er det bratte jorder og det er gode utmarksbeiteområder og bratte jorder. Med seg har han Ole Morten Melbø, som driver mjølkeproduksjon litt lenger ned, nærmere Vingrom.

Leder i Norges Bondelag, Bjørn Gimming, er på rundreise før jordbruksforhandlingene, og Saksumdalen er et av stoppestedene denne dagen. På tur inn i Saksumdalen, blir han ønsket velkommen av bondelagsmedlemmer langs veien.

Klart budskap fra bønder i Saksumdalen - "velkommen inn i kornsona, Bjørn"

Fåberg Bondelag har lenge vært opptatt av soner og soneproblematikk, og nå skal de servere Gimming noen tall på bordet som forklarer hvorfor de er opptatt at denne problematikken.

Soner er et resultat av kanaliseringspolitikken, og den trenger vi, sier Jensvoll og Melbø.

 

Sonepolitikk

Kort fortalt er det et resultat av kanaliseringspolitikken, en politikk vi er glade for, en politikk som skal stimulere til matproduksjon over hele landet gjennom tilskudd som skal gjøre det mer lønnsomt å produsere det ene eller det andre. Det skal stimuleres til grasproduksjon der det ikke er egnet til korn eller grønnsaker, og det skal stimuleres til korn og grønnsaker der jorda er best egnet til det.

Men så er det denne soneinndelinga da. Sonegrensene for arealtilskudd (det tilskuddet som skal stimulere til produksjon av den mest luggomme veksten der vi befinner oss) går etter kommunegrenser. Og Lillehammer kommune, som strekker seg fra Mjøsa og Lågendeltaet og opp på begge sider av byen, er definert som godt egnet til korn og ligger i arealsone 3. Kornproduksjon egner seg godt i deler av kommunen, men ikke i Saksumdalen.

Samme utfordring gjelder for Gjøvik kommune som også har arealer ned langs Mjøsa og høyt i Vardal, Snertingdal og Biri og ligger i sone 3. Og beveger vi oss over Mjøsa til Ringsaker, slår soneinndelinga enda verre ut for de høyereliggende strøkene. Ringsaker ligger i sone 1 der det ikke gis arealtilskudd til grasproduksjon.

 

Arealstilskudd til grovfôr er pr i dag:

  • Sone 1 (bl.a. Ringsaker, Stange, Løten og Hamar): 0 kr
  • Sone 3 (bl.a. Gjøvik og Lillehammer): kr 95 pr dekar
  • Sone 5A (bl.a. Gausdal): 285 kr pr dekar

Det betyr at det skal stimuleres til grasproduksjon i sone 5 og til kornproduksjon i sone 1 og 3.

Kanaliseringspolitikken er bra, men kartet må tegnes om, sier Jensvoll og Melbø. - Vi hører hjemme i typisk grassone og bør plasseres i sone 5. Problematikken med sonene er forsterket med den forrige Regjeringen. I 2017 kom det en ekstremkanalisering.

Her er leder i Innlandet Bondelag, Elisabeth Gjems, klar: - det viktigste vi kan gjøre nå er å reversere denne ekstremkanaliseringen uten at noen taper på det.

 

Flere ordninger inn i samme system

En ting er arealtilskuddet som er nevnt over. Samme verktøy er brukt for andre satsinger. Det ble satset distriktspolitisk med samme verktøy gjennom økning i driftstilskudd på mjølk, og beitekravet følger også de samme sonene. Det betyr at i Saksumdalen er det et beitekrav på 16 uker, mens det i nabokommunen er på 12 uker, noe som også hadde passet bedre i forhold til vekstsesongen i Saksumdalen. Mens det våres i dalbunnen, er det lenge til saksumdølene kan drømme om våronn og grønt gras.

Så kom Finansdepartementet med skattlegging av investeringsvirkemidler i urbane områder av hensyn til distriktene. Og Lillehammer er jo en by, og ergo er Saksumdalen i utbant område.

- Jada, vi har muligheter for å ta en tur på by’n, på kino og teater, og når det er lys i lysløype, kan vi late som vi har gatelys, sier de to med glimt i øyet.

Men de blir fort alvorlige igjen: - det er summen av ordningene som slår feil ut for oss som driver i grasområdet, men blir definert som kornområde, sier de. Differansen er på flere hundre tusen.

Dette slår beina under husdyrproduksjonen her, sier Ole Kristian Jensvoll. Dette må tas tak i!

Ole Kristian Jensvoll og Ole Morten Melbø presenterer tall som viser hva det betyr å være i feil sone i forhold til vekstforhold.

Bjørn Gimming forstår frustrasjonen. – Soneverktøyet er blitt misbrukt, og i 2017 ble det dratt i sin ytterste konsekvens. Norges Bondelag krevde driftsvansketilskudd. Resultatet ble en større forskjell mellom kornområder og grasområder og en særskilt prioritering av Vestlandet. For grasområder i kornkommuner, ble situasjonen forverret.

– Opptrappingsplanen består av to elementer: Inntekt og sjølforsyning. Sjølforsyning handler om å utnytte alle ressursene vi har i landet, også jord i marginale områder, sier han.

Rundt kjøkkenbordet på Jenvsoll: f.v. Bjørn Gimming, Kristina Hegge, Elisabeth Gjems, Ola Råbøl, Ole Kristian Jensvoll og Ole Morten Melbø.

- Kostnadsøkningen er en stor, og dette forsterker problematikken, sier Jensvoll og Melbø. - Når marginene er så små, og vi trenger alle de inntektene vi kan få, betyr soneinndelingen mye. Det er mange som nå teller på knappene og vurderer å gjødsle mindre. Dette gir mindre avlinger, som igjen betyr at dyreantallet må ned.

- Dette blir en svær dyr løsning for samfunnet, sier Bjørn Gimming. Spesielt for husdyrproduksjon der en ekstraordinær nedslakting gir et tap på tre år.

- Jeg tror nok agronomen vil matche økonomen, sier Ole Morten Melbø. - En gardbruker vil ikke gjødsle mindre enn nødvendig hvis de ikke må økonomisk, tror han. Dessverre er det mange som ikke får muligheten til å prioritere dette i år.

 

Andre måter å målrette tilskuddet på?

Det er ikke bare høyde som må regnes om, mener Ole Morten Melbø.-  Hvordan jorda ligger, jordsmonn, betyr mye. Hvis soneinndeling holdes på kommunenivå, må Lillehammer opp i sone 5, mener han.

Nettopp jordsmonnet som grunnlag, er noe Innlandet Bondelag har jobbet med i lengre tid. – Det burde være mulig å legge jordsmonnet til grunn for ulike tilskudd for å bruke tilskuddene mer målrettet, sier leder i Innlandet Bondelag, Elisabeth Gjems. – Det største problemet er at det er langt fram til alt areal er jordsmonnskartlagt.

 

Jensvoll og Melbø er nysgjerrige på hva forhandlingsleder Gimming mener kan gjøres for å rette opp i problemet.

- Sonegrenser er et hett tema ikke bare i Innlandet, sier Gimming. Samme utfordringer finner vi mange andre steder også. Dersom begge parter vil det, kan det settes ned ei partssammensatt gruppe i jordbruksforhandlingene som kan utrede saken. Men dette er ikke lett å få til, sier han.

- Reverser ekstremkanaliseringa, gjentar Elisabeth Gjems, men ingen må gå tapende ut. - Deretter må vi få fart i jordsmonnskartlegginga, mener hun. I EU brukes dette for å målrette tilskuddet, helt ned på skiftenivå. Dette kan vi også bruke i klimaarbeidet. Måle karbonbindinga i jorda, da trengs det også jordsmonnskartlegging.

Avslutningsvis legger hun til at NIBIO har laget en rapport for Innlandet Bondelag og Trøndelag Bondelag. Denne viser at det kan ligge noen muligheter sjøl om ikke alt er jordsmonnskartlagt.