Er det virkelig for mye forlangt......?

Leder i Østre Toten Bondelag, Wenche Rustad Wangen, er selv en ung bonde, og har kjent på frustrasjonen om bondens verdi og inntekt, og hva som rører seg i lokallagene på Toten. Her er hennes tale utenfor rådhuset i Østre Toten under aksjonen de hadde 12. mai:

For andre gang i historien, ble det brudd i jordbruksforhandlingene, FØR man i det hele tatt hadde satt seg ved forhandlingsbordet.

Dette var helt nødvendig. Det var så stort sprik mellom kravet jordbruket la fram, og tilbudet vi fikk fra regjeringa, at det ikke ville vært mulig å bli enige om en avtale. Olaug Bollestad sier hun hadde mer å gå på, men at det ville vært feil bruk av forhandlingsinstituttet å legge det hun hadde på bordet med gang. FrP og Høyre, er mer opptatt av å bevare et inngrodd system som ikke fungerer, enn å ta vare på norsk landbruk! Det kom tydelig fram under Debatten på NRK i går.

De store blir større og de små blir borte

Vi ble ikke møtt på noen områder, i et krav som skulle gjøre et forsøk på å snu retningen i norsk landbrukspolitikk. Landbruket effektiviserer seg i hjel, dag for dag, år for år. Hver eneste dag, forsvinner 2 norske gårder. De forsvinner, fordi politikken styrer i en retning av stadig effetivisering. De store blir større, og de små, de blir borte. Det er ikke plass til alle, med den politikken som føres i dag. I tilbudet vi fikk, legges det til grunn med en effektivisering. Denne effektivseringen, vil føre til at om lag 1250 gårder må legges ned. Denne utviklingen må vi SNU, og det må gjøres så fort som overhodet mulig. Vi må sende tydelige signaler, om at dette ikke er en bærekraftig retning for norsk landbruk, og med den kursen vi holder nå, så vil vi ikke klare å rekruttere yngre krefter inn i landbruket. Det koster for mye; både økonomisk, sosialt, fysisk og psykisk.

Er det virkelig for mye forlangt, at vi ønsker å ta vare på alle våre kollegaer i hele Norges langstrakte land? At vi ønsker at alle skal ha like økonomiske forutsetninger for å kunne produsere mat, på de ressursene og geografiske mulighetene de har, uansett hvilken krik eller krok de bor i? For at både du – og jeg – skal være selvforsynte i så høy grad som mulig, med trygg, sunn, norsk mat, produsert med utgangspunkt i levende bygder og god dyrevelferd? DET KOSTER! Og jeg vil bare nevne det, at landbrukets sysselsettingseffekt, er på 128.000 arbeidsplasser. Arbeidsplasser som er avhengige av at noen produserer en råvare, arbeidsplasser som står og faller på at Norge har en egen matproduksjon.

Ønsker mulighet til å produsere mat - uten å være neddynget i gjeld

Er det for mye forlangt, at man som ung i landbruket, skal få muligheten til å kunne leve av å produsere mat, uten å være neddynget i gjeld, dårlig nattesøvn, skuldre tynget av bekymringer for hva morgendagen bringer, jobbe 12-16 timers arbeidsdager, uten muligheten til å kunne ha et «normalt» familieliv?

Fra fødsel og tilbake i fjøset etter 2 dager - i 2021!

Er det riktig, at unge damer i landbruket skal måtte jobbe til dagen de føder, og forvente at de er tilbake i fjøset 2 dager etter fødsel, fordi ordningene med avløser ikke er tilpasset disse situasjonene? Det bure ikke være nødvendig å forvente dette av noen i dagens samfunn anno 2021. Skjemaene fra NAV er nemlig ikke laget for at det finnes kvinnelige bønder i alderen hvor man gjerne stifter familie. Dersom man er kvinnelig bonde, og i tillegg jobber utenfor drifta for å få endene til å møtes, så blir  inntekta som kommer utenifra, brukt som fradrag når beregningene av midler til avløser ved fødsel skal beregnes. Jobben vi gjør hjemme på gården, blir altså ikke verdt noen ting i kroner og øre, og man ender opp med at foreldre, mann og venner må stille opp på dugnad, for å få unna arbeidet som skal gjøres, dersom man ikke skulle være i fysisk god nok form til å kunne gjenoppta alt arbeidet like etter fødsel. Når 1/3 av jobben er gjort av avløseren, er midlene som skal lønne avløseren brukt opp, og man tvinges derfor til å utføre resten av jobben sjøl, for å ikke bli økonomisk skadelidende av dette, og dyra må ha det stellet de skal ha, hver dag, hele året. Vedlikehold, våronn, slåttonn, alt må gjøres. Den eneste som taper på å la det være, er bonden sjøl. Vi trenger bedre velferdsordninger i landbruket. Har du investert alt overskudd tilbake til gården, så blir grunnlaget for sjukepneger lavt. Dette gjør det tøft å være i en oppstartsfase, eller utviklingsfase, da man ikke får noen lønn å beregne sjukepenger utifra. Man kan derfor ikke bli alvorlig sjuk, dersom man er bonde. Da tvinges man til å gi opp drifta.

Mat i verdensklasse - for helsa vår

Norske bønder produserer mat i verdensklasse. Vi har trygg mat, med verdens laveste forbruk av antibiotika. Dette fører til at du – og jeg – med letthet kan behandles med antibiotika den dagen vi får en infeksjon i kroppen, OG bli friske av det. Dèt er ingen selvfølge for veldig mange andre land, hvor MRSA er en del av hverdagen. MRSA er bakterier som utvikler resistens mot antibiotika.  MRSA som oppstår pga stort forbruk av antibiotika til dyra som står i fjøset. Disse bakteriene som ikke kan bekjempes med de vanlige typene antibiotika, fordi dyra som blir til maten, har fått så mye antibiotika gjennom framforinga, at de har fått MRSA. MRSA smitter over til mennesker, gjennom svevestøv i fjøset, når vi spiser mat som er infisert av MRSA bakterier. Da kan vi ikke lenger behandles med en hvilken som helst form AB, og kan dø av en enkel infeksjon, som vi vanligvis ville ha overlevd.

Er det for mye forlangt, at vi også i framtida skal kunne klare å produsere maten på denne måten, fri for MRSA? I store besetninger så øker smittepresset. Jo større besetningene blir, jo større er sjansen for å få MRSA, og dagens politikk fører oss i denne retningen. Da kan det ikke være sånn, at investeringstilskudd forutsetter en økning i det totale produksjonsvolumet på gården! Da blir jo budskapet: legg ned, eller bygg større! For DET er realiteten. Uten fornying kan ikke fjøset brukes, og uten investeringstilskudd har ikke bonden råd til å bygge nytt. Da er det ikke mange alternativer igjen. Slik er realiteten i dag, og som er årsaken til at 2 gårder legges ned, hver eneste dag.

Sitter igjen med den minste biten av kaka og de største utgiftene

For å produsere mat i verdensklasse, kreves en rekke innsatsfaktorer. En av disse innsatsfaktorene, er fjøs som dyra trives i. Det har blitt bestemt, at norske kuer ikke har det godt nok i et båsfjøs om vinteren lenger. Derfor skal alle fases over til løsdrift, innen 2034. Dette er det forventet at bøndene selv skal dekke, selv om mange av oss ser at kuene koser seg i båsfjøset, med alle fordelene det har for både dyr og røkter. Men vi føyer oss etter flertallets (?) ønsker og krav, og jobber på mot å innfri dette kravet. Et krav som ikke kommer fra næringa selv. Det vil koste næringa opp mot 23 MILLIARDER kroner å innfri dette kravet. Derfor ber vi i år om ei investeringspakke på 450 millioner kr, for å komme i gang med dette. Dette bli vi ikke møtt på. Er det riktig, at noen som er selvstendig næringsdrivende, og blir pålagt denne typen krav til omstilling, ikke skal motta ei eneste krone i støtte? Skal man gjøre seg til gjeldsslave for resten av livet, for å imøtekomme storsamfunnets krav til billig mat? For det er det som skjer. Effektivisering – på bekostning av bondens økonomi. Fordi forbrukeren vil ha billig mat, og fordi vi som er råvareleverandør, er de som sitter igjen med den minste biten av kaka og de største utgiftene, mens vi ser at andre som kommer etter oss i verdikjeden, gjør stor profitt på våre råvarer, uten noen form for personlig risiko.

Alt vi bruker på å investere i gårdene våres, er oppbundet egenkapital, som vi ikke får noen form for avkastning på. Når jordbruksfradraget og leieutgifter regnes inn i inntekta, så blir tallgrunnlaget helt feil. Vi har feil tallgrunnlag å forhandle på, og nå må vi fortsette å stå på videre med bondeopprøret, for å få en rettferdig behandling og et nytt tallgrunnlag, som gir utgangspunkt for forhandlinger på bondens reelle inntekt! Vi skal jobbe for å få vettuge velferdsordninger for aktive bønder, og vi skal jobbe mot å få løsninger og forutsigbarhet i hverdagen, slik at vi med trygghet i stemmen skal kunne si til neste generasjon at: Det er trygt å komme inn i norsk landbruk.

DET, kan vi ikke si i dag.

NOK ER NOK!

Kapp, 12.05.2021 – Leder i Østre Toten Bondelag, Wenche Rustad Wangen (32 år)

Norges Bondelags nettsak: Denne uka behandler Stortinget jordbruksoppgjøret.