Elisabeth Gjems

Her følger talen som Hedmark Bondelags leder Elisabeth Gjems holdt på fylkeslagets årsmøte 1. desember 2020. Dette var avsluttende årsmøte for Hedmark Bondelag, før konstituerende årsmøte for Innlandet Bondelag samme dag.

Årsmøte, ordfører. Kjære bondekolleger!

Aller først vil jeg sende en tanke til de av våre yrkesfeller som ikke er blant oss lenger. Vi har lagt bak oss et år med mange tragiske ulykker, og vi i Hedmark Bondelag er sterkt rammet. Aktive, friske bønder er revet ut av livet på et øyeblikk, mens de var i full aktivitet med arbeidsoppgaver på gården. Tilbake står familier som både må håndtere sjokk og sorg, og de må ta ansvar for drifta av gården. Vi har Norges viktigste, men også et av de farligste yrkene. Det er mange blant dere i lokallaga som har lagt ned en betydelig innsats for å hjelpe og trøste etterlatte i løpet av året som ligger bak oss. En stor takk til dere for den innsatsen. En stor takk også til hver og en som har rakt ut handa til andre bønder og sambygdinger som har stått i en vanskelig situasjon av andre årsaker. Jeg vil også minnes Mona Solum Gjestvang. Hun var i et vikariat i Hedmark Bondelag da hun gikk bort etter kort tids sjukdom en måneds tid etter årsmøtet vårt i 2019.

Vi må ta inn over oss at tilværelsen av og til styres av elementer utenfor oss sjøl. Som bønder er vi jo vant til det: solskinn og nedbør, varme og kulde, dyras innfall og utfall ligger utenfor vår kontroll. Det siste året har hele verden erfart at mikroskopiske virus kan snu alt på hodet. For Bondelaget har det gitt en rekke utslag – vi måtte krype til korset og gjennomføre digitale årsmøter – våre møter i Hedmark og Oppland som var planlagt i mars måtte utsettes i hele ni måneder. I sin tur førte det til utsettelse av Innlandet Bondelag. Mer om det senere.

Forenklede forhandlinger

Mange politiske prosesser har blitt annerledes enn planlagt. Vi forberedte oss til vårens jordbruksforhandlinger på vanlig måte – tusen takk til alle lokallag for jobben dere har gjort! 100 % er et godt tall å vise til: absolutt alle laga sendte inn sine innspill til forhandlingene. Skuffelsen ble desto større da vi endte med å gå i forenklede forhandlinger, og i praksis ga fra oss muligheten til brudd. I situasjonen vi sto i, mener jeg det var det eneste rette. Vi måtte ta ansvar for landets forsyningssituasjon, holde hjula i gang og sørge for å holde oss friske. Det kunne også ha virket mot sin hensikt å argumentere for bondens vilkår mens tusener ble permittert eller mistet jobben. Så skal vi ta med oss at det ikke ble et nulloppgjør. Målprisen på gris ble satt opp, kornprisen justert og kompensert fullt ut med prisnedskriving på kraftfôr – og poteten fikk et velfortjent løft, både gjennom betydelig økt arealtilskudd og bedret målpris og avrensordning. Tilfeldighetenes spill gjør at en reforhandling nå på slutten av året antakelig ikke ville vært i vår favør. Vi har lavere priser på strøm og drivstoff, samt lavere renter – og det er slett ikke en del av en plan for å øke lønnsomheten i landbruket. Det gjør at våre tall ser bedre ut enn på lenge, og vil bli brukt som argument mot å øke bevilgningene over jordbruksavtalen. Som en årsmøtedeltaker i et lokallag bemerket tørt: ja, ja, vi blir premiert med lavere priser på energi som vi bør bruke mindre av, og gjelda bør vel ikke være så stor at rentenedgang bærer lønnsomheten for hele landbruket. Det er ingen tvil om at det er mange som kjenner på dårlig lønnsomhet, og at forventningene er spent høyt foran neste års jordbruksforhandlinger.

Vi er det virkelige nødlandslaget

Det er vi som er bønda. Det er vi som sørger for maten på bordet! Oppstår det ei krise, er det vi som er det virkelige nødlandslaget – vi står på når landet trenger oss.
Jeg tror det begynner å synke inn hos flere og flere. Vi ble fort definert som samfunnskritisk gruppe på linje med helsepersonell da pandemien slo inn over landet. Det kan se ut som vi kan få en positiv effekt av korona. Flere forstår at kriser kan ramme oss, og at det kun er gjennom løpende jordbruksproduksjon vi har en effektiv matberedskap.
Men for at maten skal komme til bordet – den gode, trygge, velsmakende norske maten fra jordene og dyra som lever gode liv i fjøs og på beiter – er det en del forutsetninger som må på plass. Inntekt er stikkordet. Det forutsetter både resultater i jordbruksforhandlingene, men ikke minst tilgang til vårt eget marked og at vi ikke blir straffet på ulike måter for produksjonen vi bedriver. La meg forklare hva jeg mener.

Norge er et av verdens mest attraktive markeder. Vi er som kjent et av verdens rikeste land, og vi har en befolkning med jevnt over svært høy kjøpekraft. Dette markedet er det mange som ønsker å sikre seg en del av, og presset på import av matvarer er stort. Vi ser at det velter inn utenlandsk ost og yoghurt, grønnsaker og kjøtt av ulike slag i norske butikker. Veldig mange av disse utenlandske produktene er dårlig merka, og man skal være rimelig oppdatert for å oppdage at for eksempel Synnøve Finden-osten med det fengende navnet «Skrella mozzarella» er fra Litauen. Hvilken vanlig forbruker tenker over at trendy Halloumi er fra det landet som bruker mest antibiotika i dyreholdet sitt: Kypros? Sjøl fant jeg franske poteter i butikken på Rena midt i potetonna – det resulterte i stort oppslag i Nationen, debatt i Dagsnytt 18 og lederartikler i Aftenposten og Finansavisa. Akkurat det å bli skjelt ut av Trygve Hegnar tar jeg som et signal på at jeg gjør jobben min for bonden.

Bondelaget har gjort jobben med å bremse Regjeringens politikk. Erna har satt tre Frp-ministere etter tur til å forvalte landbruksdepartementet før Krf fikk sikret seg posten, og Regjeringens mål var at bevilgningene til landbruket skulle ned. Dermed er det et kunststykke at bondelaget har oppnådd å øke landbruksstøtten med 2,5 mrd – gjennom både å inngå avtaler og tydelige brudd i 2014 og 2017 – der Stortinget sørget for å legge til midler. Dette tilsvarer 65.000 kr pr bruk i snitt.

Tæring på ei næring

Men det er ingen tvil om at Regjeringens intensjoner begynner å tære på landbruksnæringa. Et stortingsvedtak om å legge ned ei hel næring – pelsdyrnæringa kom i 2019. Når vi i ettertid hører hvilket spill som lå bak dette vedtaket, fra Venstres side, kan jeg ikke si annet enn at jeg får vondt i magen. Jeg sliter med å finne ord for å beskrive en slik arrogant holdning, der man skalter og valter med folks næringsgrunnlag. Det er dessverre beskrivende, når seire vi får på landbrukssektoren under denne regjeringa best kan beskrives med at vi har motvirka en utvikling mot det verre – vi jobber med å presse fram en rimelig anstendig erstatningsordning for pelsdyrbøndene. Vi beholdt rovviltnemndene slik de var, og unngikk sammenslåing og en etablering av en overklagenemnd. Nylig kom nyheten om at departementet ikke vil innføre dobbel mottaksplikt på kjøtt allikevel. Vi kan dra et lettelsens sukk – men framgang blir det ikke av dette.

Da jeg skulle forberede meg til årsmøtet vi egentlig skulle hatt i mars, hadde jeg notert meg at jeg skulle ta fram en seier på rovviltområdet. Nemlig at ulveparet som var i ferd med å etablere seg nord i Rendalen var blitt felt. Det sier sitt om forventningene. Det samme når vi gleder oss over at det faktisk gis fellingstillatelser på rovdyr som tar beitedyr i beiteprioritert område – i sommer har det vært en eller flere fellingstillatelser på ulv, bjørn eller jerv til enhver tid. Det betyr jo at det er enormt mye rovdyr. Redusert skadeomfang skyldes dyktige jegere – men dessverre også redusert beitebruk. Sveinung Rotevatn kan påstå at det er blitt mer sau i ulvesona så mye han vil – faktum er motsatt. Dessverre er det slik at det som setter dagsorden i forhold til ulv akkurat nå er etablering av en såkalt genetisk viktig ulv utenfor grensa for ulvesona, med påfølgende fredning av et område i Rendalen på størrelse med Åmot kommune+ for lisensjakt, og sannsynlig yngling og spredning av tilsvarende viktige unger med særlig beskyttelsesbehov. Det het seg at denne ulven skulle gjøre at antallet ulv i Skandinavia kunne senkes. Det siste nå er at forvaltningen via Fylkesmannen har snudd saken på hodet – tas denne «superulven» ut, må ulvebestanden 3-4-dobles! Hæh?! I denne saken er overraskelser regelen og ikke unntaket! Som russiske ubåtkapteiner, kan hverken ulv eller villsvin «se den grense under vann» - og det gjelder alle slags grenser. Villsvina er svartlista, men det hindrer dem ikke i å innta landet. Det kreves koordinert innsats for å slå dem tilbake, og her må vi sjøl ta grep.

Skiftende samfunnstrender

Det hender stadig at problemstillingene som kommer opp, gjør at man må klype seg i armen. Kua som klimaversting er en av dem. I det hele tatt virker det som befolkningen har blitt helt forvirra når det gjelder kosthold. Jeg husker godt forrige dille: Jeg så damer spise egg og bacon uten brødskive på hotellfrokoster. Landbrukstillitsvalgte som fikk servert fin middag i Oslo – uten poteter til! Nå har pendelen slått andre veien, og trenden peker mot et kosthold helt uten produkter fra dyr. Og på Kveldsnytt søndag kveld ble «klimakokeboka» lansert som ei trendy ny oppskriftsbok, med rødt kjøtt som versting. Mange har fått det for seg at dyra har det vondt i fjøset – og som sagt, at de ødelegger klimaet på jorda. Som etterkommer av mange generasjoner av bønder og husstellærere i to ledd – og gift med en ernæringsfysiolog – får jeg lyst til å minne om Ingrid Espelid Hovig. Spis sunt, variert og passe mye! Det er en god løsning for kroppen, for miljøet og for norsk landbruk. I Bondelaget sier vi også spis norsk, spis sesong og spis opp i samme ånd som Espelid Hovig.

I Hedmark har vi en kultur for å stå opp for det vi mener. I det siste har det særlig vært debatten om kanaliseringspolitikken som har vist dette. Det vil si, det er ikke selve kanaliseringspolitikken vi ønsker å problematisere. Derimot utslagene som kommer av at arealtilskuddene blir så sterkt styrt av soner som er for grove til å ta opp i seg nyansene de naturgitte forholda gir. På tross av at årsmøtet i Norges Bondelag også ble digitalt, blåste det opp en heftig debatt på dette temaet. Den ble fanget opp av Nationen, og undertegnede ble offer for Hans Bårdsgårds kvasse penn. Jeg tror vi oppnådde å få saken skikkelig belyst, så sjøl om vi ikke har kommet fram til noen god løsning på dette enda, har vi flere kort i ermet som vi skal bruke for å vise at det fins andre måter å sørge for god kanalisering – en arbeidsdeling i jordbruket der vi blir premiert for å bruke jorda til det den egner seg best til. Ringsaker Bondelag fremmet i vår en sak til årsmøtet som tar opp nettopp dette. Det blir anledning til å diskutere dette under sak 9: Behov for revidering av tilskuddsordningene.

Stolt tradisjon

Når vi nå lukker døra for siste gang til Hedmark Bondelag, tenker jeg vi kan se tilbake på en stolt tradisjon med mange sterke meningsbærere. Jeg er helt sikker på at Innlandet Bondelag vil bli et sterkt og slagkraftig lag, både internt i landbruksmiljøet og overfor resten av samfunnet. Vi skal ha en kultur der vi spiller hverandre gode, det skal være høyt under taket og rom for debatt i tillit til at vi vil hverandre vel. Dette gjelder både i forhold til geografi og produksjoner. Jeg vil si til dere at jeg føler meg helt sikker på at Hedmarksbonden stemmer på den lederen de vil ha, uavhengig av geografi, og jeg har en ydmyk holdning til at dere finner fram til den kandidaten dere mener er best egna for jobben. Jeg er også klar over at selv om vi får et valg som kan gi inntrykk av at det nye laget delt, skal vi gå videre fra årsmøtet som et samla lag – som spiller mot samme mål.

En av grunnene til at jeg føler meg trygg på det, er det gode mannskapet vi har på kontorene på Lillehammer og Blæstad. De har hatt god tid nå på å bli kjent og samkjørt, og ikke minst det flotte prosjektet «Innlandsbonden» viser at her settes alle kluter til for å bygge en god kultur. Jeg vil helt spesielt takke Anne, Guro og Margrete nå når vi avslutter Hedmark Bondelag. Dere står på for bonden hver eneste dag. Anne, du holder orden på medlemmer og har en utrolig oversikt. Dessuten har du det siste året tatt på deg fagoppgaver, og er nå vår fremste på problematikken rundt reinbeite på innmark. Guro produserer veloverveide tekster av mange slag. Du matcher hele planavdelingen hos fylkesadministrasjonen ved å komme med innspill til enhver kommuneplan sammen med Lars i Jordvernalliansen. I det siste har du blitt svært blodtørstig, og konkurrerer med meg i å rope «skyt dem!», når saken gjelder villsvin. Margrete er høyt og lavt, alltid blid og proppfull av energi. Målretta har du jobba fram mot overgangen til Innlandet Bondelag, og du har en imponerende evne til å holde oversikt og perspektiv på saker og ting. Tusen takk for innsatsen dere har gjort så langt, Anne, Guro og Margrete.

Dere i lokallaga har virkelig lagt breisida til på oppløpet mot Innlandet Bondelag – gjennom sommeren har vi sett en masse flotte rammer merka #komhit, som har vist fram kulturlandskapet rundt i fylket. Romedal og Vallset bondelag lagde en alternativ åpen gård med kjempefine filmer der unger og ungdom i bygda viser fram det mangfoldige landbruket, dette har blitt lagt merke til! Vi hadde 100 deltakere på verveseminar i Innlandet, og spesielt Grue og Nes og Helgøya bondelag har virkelig lagt inn en superinnsats, og verva rekordmange medlemmer, slik at Hedmark gjør storeslem i vervekonkurransen Norges Bondelag kjørte nå i november.

Det er vi som er bønda. Det er vi som sørger for maten på bordet. Vi er bønda i fra nord, i fra sør, øst og vest i hele det store Innlandsriket. Vi skal stå skulder ved skulder i Innlandet Bondelag: gudbrandsdøler, østerdøler, hedmarkinger, valdriser, glåmdøler, hadelendinger, solunger og totninger. Sammen er vi gørsterke, og skal fronte norsk matproduksjon og verdiskaping med en helt ny styrke. Som heter i sangen: vi er ikke på ferie. Her kommer bønda – ta vel imot oss!