All tid og penger går til kua - hva med familien?
Nora Sandberg ga årsmøtet i Norges Bondelag et innblikk i hva hun funderer på om dagen. Med løsdriftsfjøs fra 60-tallet som trenger en oppgradering, vil all tid og penger gå til gardsdrifta. Hun vurderer nå seriøst å gjøre noe helt annet.
- Jeg hadde en framsynt farfar som bygde løsdriftsfjøs i 1967 og det er det fjøset jeg driver i dag som mjølkeprodusent i Ringsaker på Hedmarken. Med litt påbygging og ombygging produserer vi nå 700 tonn mjølk i fjøset til farfar, men det kan ikke vare evig. Gården er på 730 mål jord der vi produserer grovfôr til kua og litt korn. Alt er lettdrevet og ligger rundt fjøset, vi høster tre slåtter og syns vi får greie resultater.
Nødvendig investering gir millionunderskudd
Problemet mitt er det gamle fjøset, og derfor har vi planlagt å bygge et nytt. Jeg har fått flere tegninger og kostnadsoverslag og både kommunen og Innovasjon Norge heier prosjektet fram. Men da vi setter opp driftsplan med dagens kostnader og inntekter, viser den at jeg går 1,4 millioner i underskudd hvert år. 1,4 millioner kroner som ikke kommer fra mjølk, kjøtt eller korn, men som må komme utenfra. Og samtidig vil jeg sitte med en gjeld på nesten 30 millioner kroner. Jeg har to små unger og det å ha en så stor gjeld som privatperson føles egoistisk.
All tid og penger går til kua - hva med familien?
Det betyr at all tid og alle penger må gå til kua, for man har ikke råd til å gjøre feil. Privatøkonomien blir sisteprioritet fordi banken må ha sitt og regningene må betales, så det ville blitt mange tøffe år. Men jeg har et valg. Jeg har kornjord og bor sentralt, så jeg kan produsere korn på 730 mål og få meg en jobb utenom. En jobb med fri hver helg og fem uker ferie. For første gang vurderer jeg dette alternativet seriøst, for det eneste argumentet for å satse videre på mjølkeku er fordi jeg liker det. En veldig dyr hobby med andre ord.
Jeg er derfor dypt bekymret for norsk mjølkeproduksjon i framtida, ikke bare for de små båsfjøsene ute i distriktene, men også for oss som er litt større, men like fullt har et investeringsbehov de nærmeste årene.
Som Marit Haugen sa i næringskomiteen: «Bonden må kunne leve et vanlig liv og ha et oppdatert driftsapparat»
Hun avsluttet med sitt innerste ønske: - Jeg vil gjerne fortsette som mjølkeprodusent!!!
