- Vi visste at nesten halvparten av melkebøndene var i tenkeboksen for et par år siden. Et nytt fjøs for melkeproduksjon er ingen liten investering, gjerne rundt 8 millioner kr. Jeg har derfor stor respekt for de bøndene som har tatt avgjørelsen om å slutte med drifta. Det er på ingen måte noen lett valg å ta, sier Grete Liv Olaussen.

- Men jeg tror at den nye landbrukspolitikken som Solberg-regjeringa legger opp til har framskyndet avgjørelsen for en del av bøndene. For mange bønder og i mange bygder er det ikke mulig å utvide gården mer. Ofte er det matjorda som er begrensningen. Og oppskriften som tilbys av regjeringa er at vi skal ha større gårder, flere dyr, springe fortere og ikke tjene mer. Jeg forstår at mange blir oppgitt av slikt, sier Olaussen.

Frank Bakke Jensen sier til NRK at han ikke synes at færre bønder i seg sjøl er et problem. Og at det siden 70-tallet har blitt færre bruk. - Det er riktig at antall gårdsbruk har blitt færre, og dette har vært en naturlig utvikling i takt med samfunnsutviklinga for øvrig, sier Olaussen. - Effektiviteten i jordbruket har økt mellom 3-6 % pr år, ingen annen annen næring på fastlandet kan vise til en slik effektivitetsutvikling. Men er det så enkelt at det ikke er et problem at det blir færre bønder i Finnmark? Hvis en ensidig ser på matproduksjonen i et bedriftsøkonomisk lys kan en ha forståelsen for Bakke-Jensens synspunkt. Men en må se på ringvirkningene av gårdsbrukene lokalt. Fra min gård kjøper jeg årlig tjenester fra 40 ulike foretak lokalt og regionalt. Hvis mange gårder legges ned betyr det reduserte inntekter for mange andre bedrifter, sier Grete Liv Olaussen. - Jeg vil si at det er alvorlig for det lokale næringslivet.

Når det gjelder melkeproduksjon har regjeringa tatt til orde for  at melkekvotene som ligger til gårdene i Finnmark, skal forvaltes i større regioner. – Hvis hele Nord-Norge blir en region der melkekvoter kan kjøpes og selges, er jeg redd at mer av kvotene våre går sørover. Jordgrunnlaget i Finnmark er begrenset, været mer uforutsigbart og investeringskostnadene er høye her hos oss. Områder som har bedre naturgitte forhold for jordbruk, vil ha større evne til satsing og dermed kjøpe kvotene som er til salgs her oppe, tror Olaussen. - Jeg håper ikke at våre stortingspolitikere synes at en slik utvikling er greit.

- Jeg er på ingen måte enig i at matproduksjonen helst bør skje i noen sentrale deler av landet. For det første er ikke Norge skapt for et landbruk som vi har i Sverige og Danmark. For det andre er det veldig kortsiktig med tanke på matvaresikkerhet og mattrygghet. Et landbruk over hele landet, sikrer lavt smittepress og faren for store sykdomsutbrudd er liten.

Grete Liv Olaussen vil gjerne være mer positiv til regjeringas nye landbrukspolitikk, men hun frykter at rammebetingelsene ikke bedres med det første. Norsk landbrukspolitikk regulerer ikke bare matproduksjonen i landet. Jordbruksavtalen, som er en sentral del av norsk landbrukspolitikk, er en gjensidig avtale mellom bøndene og staten. Staten vil ha felles goder som  matvaresikkerhet og mattrygghet, stabile forbrukerpriser, distriktsarbeidsplasser, kulturlandskap, biologisk mangfold og verdiskaping på lokale ressurser. Dette leverer bøndene mot at de gis økonomiske betingelser som sikrer lønn og investeringskapital. – Kutt i overføringene til jordbruket er et mål i seg selv for politikerne i dagens regjering, og da er jeg redd for Staten ikke kan oppfylle sin del av avtalen, sier Olaussen.

 

Kontaktperson Grete Liv Olaussen tlf. 41646168.