Slutter med melk ved eierskifte

- Økonomien i de to produksjonene må bli langt bedre enn i dag, ellers rakner det, sier Jon Rannem.

Han har i en årrekke drevet med eiendomsoverdragelser i landbruket, og regnes som en av landets fremste eksperter på området. I Nord-Trøndelag er det om lag 200 eierskifter i året, og han er involvert i om lag halvparten av dem. I tillegg er han ofte brukt som sakkyndig av domstolene.

Jon Rannem har de siste åra sett en tydelig utvikling der melk- og storfekjøttproduksjon avvikles ved generasjonsskifte.

- Av eierskiftene skjer nok cirka 90 prosent i familien, de fleste i rett nedadstigende linje. Av dem er under 50 prosent tydelige på at de vil videreføre husdyrproduksjonen, sier Rannem.

Kraftfôrbaserte produksjoner blir som oftest videreført. Der er det også investert mye den siste tida. Sauehold blir også ofte videreført. Men der det drives med melk og storfe, som ikke er mulig å kombinere med annet arbeid, er det stort frafall.

- Jeg vil anslå at bare en tredel vil videreføre melk- og storfekjøttproduksjonen. Dette får dramatiske utslag og blir helt håpløst over tid, sier Jon Rannem. Innad i fylket er det litt forskjell på hvor stor andel som viderefører produksjonen, men trenden er gjennomgående negativ.

Gradvis utvikling
Rannem mener utviklinga har skjedd gradvis etter at det ble åpnet for salg av melkekvoter.

- I starten var det et moralsk spørsmål. Det ble sagt at du ødela gården om du solgte melkekvoten. Så gikk det over til å bli et mer forretningsmessig spørsmål. I dag er det ene og alene et forretningsmessig spørsmål, sier Rannem, som mener at skiftet i holdning kom for 10 år siden.

- Nå føler neste generasjon seg ikke forpliktet til å ta over eiendommen og husdyrproduksjonen. Ungene står fritt. Og det er ikke uvanlig at selger reiser tvil om det er riktig å videreføre produksjonen.

Jon Rannem tror vi er i ferd med å få den samme utviklingen når det gjelder salg av eiendom utenom familien. I dag ønsker de fleste å holde gården i familien, men etter hvert som mange selger utenfor familien, blir terskelen lavere for andre.

- Fortsatt er det attraktivt å overta en eiendom, særlig i aksen Namsos-Stjørdal. Men i ytterkantene er interessen lavere. Vi ser at mange får ikke mer for gården enn at de så vidt klarer å skaffe seg en bolig mer sentralt. Dermed blir det flere som heller "slakter" gården og blir boende i huset. De kommer ofte bedre ut økonomisk enn om de solgte gården samlet, sier han.

Kjøpere ikke i kø
Kjøperne av gårder står ikke i kø. Stort sett er det to kjøpergrupper: Enten ungdom som kommer utenfra og har en drøm om å bli bønder, eller ungdom fra kommunen som vil kjøpe gården for å drive den sammen med heimgården.

Jon Rannem er bekymret for at vi ikke lenger får ressurssterke ungdommer til å flytte tilbake til bygda og overta gårder. Og om de flytter heim, vil de i alle fall ikke fortsette med melkeproduksjon på gården.

Utviklinga fører til utarming av grendene. Mange steder er bare en av fem husdyrprodusenter igjen. De trenger et fagmiljø, og uten det blir det lett at også de siste avvikler. Fortsatt finnes det sterke fagmiljø, som Namdalseid, Snåsa, Steinkjer og Levanger men mange steder forvitrer det, påpeker Rannem.

Vesentlig bedre økonomi
- Hva er løsningen?
- Det er bedre økonomi, investeringvirkemidler og mer igjen på bunnlinja. Men det skal mye til. Økonomien må bli vesentlig bedre, kanskje må den bedres med 50 prosent, før den gir utslag i beslutningene som tas ved eierskifte.Med 10-20 prosent forbedring vil det forstatt være for stor forskjell i forhold til andre yrker.

- Fortsatt er det noen i 50-årene igjen, men om ti år er de ikke lenger der, sier Jon Rannem, som er alvorlig bekymret for rekrutteringa spesielt til melk- og storfekjøttproduksjonen.