Oppgjør om matsikkerhet og bondeinntekt

Stortinget vedtok under behandlinga av landbruks- og matmeldinga i fjor at norsk matproduksjon skal økes i takt med befolkningsveksten i åra framover.

Begrunnelsene er mange og gode. Stikkord er befolkningsvekst, klimakriser, press på naturressurser og stigende råvarepriser.

Vi bønder er glade for denne målsettinga. Den gir oss nye muligheter. Egentlig er ikke dette spesielt ambisiøst for et av verdens rikeste land. Men det er utfordrende nok med tanke på økonomien i næringa og den sterke veksten i folketallet i Norge.

Mindre sjølforsynt
For å nå målet, må det norske landbruket øke produksjonen med en prosent årlig. I Trøndelag har vi satt som mål at produksjonen må økes med 1,5 prosent.

Noen realiteter:
• De siste 8 årene har vi blitt drøyt 8 prosent flere nordmenn, mens matproduksjonen i samme periode har økt med bare 1.5 prosent.
• Jordbruksareal bygges ned og areal går ut av drift, særlig kornarealet minker.
• Sjølforsyningsgraden har gått ned fra 48 prosent til 40 prosent siden 2006. Inkluderer vi importert fôr er nedgangen noe mindre, 5 prosent, men vi ligger fortsatt under 50 prosent.
• Det blir 1800 færre bønder i året, og de som blir igjen må produsere desto mer.

Det er særlig basisprodukter som korn, grønt og storfekjøtt det produseres for lite av, altså det som produseres på norske arealer. Stadig mer mat og råvarer til fôrproduksjon blir importert, slik at vi i realiteten beslaglegger store arealer i andre land. Norsk matvaresikkerhet er svekket.

For lav inntekt
Hovedårsaken til at matproduksjon på norske ressurser går ned, er det lave inntektsnivået for bonden. Tallmaterialet for jordbruksoppgjøret som både staten og jordbruket legger til grunn, viser at ingen av de vanlige produksjonsformene i jordbruket er nærheten av nivået for andre grupper i samfunnet (beregnet til 488 000 kr).

En gjennomsnittlig melkebonde i Trøndelag tjener om lag 300 000 kroner per årsverk. Et slikt inntektsnivå gir for lite grunnlag for investeringer. Manglende inntekter gjør at mange slutter. Det er forståelig når slike inntekter ikke akkurat lokker ungdom til yrket og næringa. Det er helt klart andre kvaliteter ved å være bonde og bo på en gård, men spørsmålet er om disse er tilstrekkelige til å rekruttere ungdom og få bønder til å fortsette i yrket.

En annen årsak til stagnasjon, er noen vanskelige avlingsår. Det har vært våte og kalde somre, men forskjell fra landsdel til landsdel. Landbruket er en biologisk produksjon, dårlig vær merkes. Matsikkerhet handler derfor også om landbruk i hele landet.

Større kostnadsvekst
Bonden møter utfordringer som annet næringsliv i Norge. Sterke investeringer i oljeindustrien og boligsektoren driver kostnadene i været. Særlig har byggekostnadene økt mye. Fra år 2000 har de totale kostnadene i jordbruket utenom arbeidskraft økt med nær 50 prosent, fra ca 17 mrd. kroner til ca 25 mrd. Den generelle prisveksten i samme periode var bare halvparten så stor.

Høyere produktivitetsvekst
Med flere dyr på båsen, melkerobot i fjøset og større maskiner på åker og eng, er jordbruket en av de næringer som har høyest vekst i produktiviteten. Likevel tjener bonden mindre enn andre yrkesgrupper og næringer. Konsekvensen blir derfor at bonden i stadig større grad må supplere gardsinntekta med inntekter utenfor bruket. Den samla arbeidsinnsatsen blir stor, mens arbeidstida som brukes til matproduksjon reduseres.

Norske bønder tar jobben
Likevel, norske bønder er glade i jobbene sine, og klare til å jobbe for å nå Stortingets mål. Kravet i jordbruksforhandlingene er på 1.9 mrd kr. Overføringene over statsbudsjettet har sunket fra 1,54 prosent i 2005 til 1,33 prosent i 2013. Målt i faste kroner er tallet om lag det samme som i 1977!

Tollendringene fra 1. januar gjør det mulig å ta ut kostnadsøkninger i noe økte priser, men forbrukeren vil merke lite til dette. For vi bruker bare 11 prosent av det vi tjener på matvarer, og derfor kan en liten økning i markedsprisene forsvares.

Test på politisk vilje
Årets jordbruksforhandlinger blir derfor en test på den politiske viljen til å prioritere norsk matproduksjon og næringsmiddelindustri. Nå har politikerne mulighet til å vise om de ønsker å oppfylle sine egne ambisjoner om økt matproduksjon.

Vi forventer at arbeidet med å nå målet om økt matproduksjon skyter fart gjennom årets jordbruksforhandlinger.

Asbjørn Helland, leder i Nord-Trøndelag Bondelag