Kronikkforfatter Asbjørn HellandI en slik situasjon skulle all fornuft tilsi at matproduksjonen er høyt verdsatt og lønnet. Men sånn er det altså ikke. De fleste som sulter, er bønder. Økt matproduksjon er mulig, men skal man lykkes må man både få bedre økonomi i matproduksjonen, og ei bedre fordeling.

Landbruket har økt sin produktivitet ved å ta i bruk nye dyrkingsmetoder, forbedret dyrematerialet og plantematerialet og effektivisert driftsmetodene. I Norge har generelt næringslivet den høyeste produktivitetsøkningen i verden. Mens økningen i produktiviteten avtar i industrien, øker den mer og mer i landbruket.

For å lage fem millioner frokoster, kreves det 10.000 dekar jord, viser beregninger fra England. Hvis vi hadde benyttet samme dyre- og plantemateriale og dyrkingsmetoder som i 1950, måtte vi ha brukt 32.000 daa, altså tre ganger så mye, for å produsere samme mengde mat. Hadde vi ikke hatt denne effektiviseringen, ville matsituasjonen i verden vært betydelig verre enn den er, og i Norge ville maten vært mye dyrere.

Her i Norge vil jeg peke på fire årsaker til at den økonomiske situasjonen er som den er i landbruksnæringa:

  •  Andelen av støtte til landbruket over statsbudsjettet er redusert fra 2,8 prosent til 1,2 prosent i løpet av 10 år.
  • Andelen av forbrukerkrona til mat, blir mindre og mindre, nå er den på ca 10-11 %
  •  Fordelinga av fortjenesta i matvarekjeden.
  • Norge er et ekstremt høgkostland som rammer landbruket likså vel som andre vareproduserende bedrifter.

Ser vi på budsjettandelen til matproduksjon først, er den betydelig redusert. Dette er eksakt på samme nivå som støtten i EU. De fleste land beskytter sin produksjon med tollbarrierer, men i Norge er ikke tollen tilstrekkelig og importen av matvarer øker, mens produksjonen innenlands går ned. Etter som budsjettandelen minsker, blir inntektene til jordbruket tatt mer og mer fra markedene. Størrelsen på tollbarrierene avskjærer mulighetene til å følge denne linjen framover.

Tollregimet kan forbedres, men det må til mer langsiktige ordninger for lønnsomheta i næringa. Nedgangen over statsbudsjettet blir ikke så dramatisk når vi tar hensyn til at antallet bønder minker, frivillig eller ufrivillig. Likevel, hvis vi ser på staten Norge som en bedrift, er utgiftene til mat betydelig redusert, og inntektene til staten økt på grunn av økte avgifter som en følge av økte prisuttak i markedene. Hvis vi skal fornye landbruket i takt med de krav som stilles til økt produksjon og kvalitet på matvarene, er det helt nødvendig at bøndene får beholde en større del av rasjonaliseringsgevinsten.

Nordmenn bruker cirka 10-11 øre av hver krone de tjener på mat. Målt i forhold til inntekta, er vi i Norge blant de land i Europa som bruker minst penger på mat. Dette er et paradoks. Mens reallønnsøkningen brukes til bedre boliger og luksus, går altså mindre til nødvendighetsvaren og knapphetsfaktoren mat.

En økning av matprisene i Norge ville vært riktig, men det er en vanskelig politisk sak. Det kastes imidlertid 40 prosent av maten i Norge, 15 prosent i butikkene og 25 prosent i husholdningene. Sammen med den store omsetningen vi har av mat på bensinstasjoner og kiosker, forteller dette at maten I Norge er for billig.

Fordelinga i verdikjeden er en utfordring for ei samlet næring. Jeg vil stikkordsmessig nevne følgende forhold:

  • Det er lukrativt å sitte nært forbruker.
  •  Høg betalingsevne hos forbruker gjør at varene som importeres til Nord-Europa er mye dyrere i Norge enn i     sammenlignbare land.
  •  Produksjonslokalene på gårdene og i foredlingsindustrien er maksimalt utnyttet for å betjene kapitalen.
  • Detaljistleddet operer med voldsom overkapasitet.
  • Sluttleddet integrerer vertikalt for å få større kontroll og fortjeneste i verdikjeden for mat.

Dette er ei utvikling som ikke er i tråd med den norske modellen. Vi ønsker en sikker matomsetning basert på lønnsomhet for deltakerne i verdikjeden. Det er en fordel for både forbruker og produsent. Disse verdiene blir utfordret i dag.

Norge er et ekstremt høgkostland med høge lønninger og dyre innsatsfaktorer i produksjonen. Dette rammer landbruket like så vel som andre vareproduserende næringer. Det er en følelse av at utgiftene eter opp siste jordbruksavtale lenge før den har begynt å virke. Matproduksjonen er i økende grad kunnskapsbasert, og vi må gjøre tiltak. Kompetansebevis for næringa ønskes velkommen. Kunnskap er et høgkostlands største mulighet som konkurransefordel.

Men er situasjonen uoverkommelig? Nei, det skjer en del saker som er positive, blant annet har vi fått ei matmelding, ”Velkommen til bords”, som i sum er positiv, og det viktigste er at vi nå skal produsere mer mat i Norge. Dette er nye toner, for i Norge har produksjonen gått ned de siste åra. Et fall i produsert volum, er ei stor utfordring for matindustrien i landet.

”Vi har nå som ainneran itj har.” Vi forvalter grunnlaget for all verdiskaping, fordi alt vi lever av kommer fra naturen. Livsgrunnlaget må tas vare på og utvikles. Dette skjønner vi, men det er vanskelig å få forståelse hos den urbaniserte makteliten. En økonom har lite forståelse for biologiens verden. Den gir ikke alltid målbare verdier, men er uten tvil grunnlaget for all verdiskaping.

En fersk MMI-undersøkelse viser at 90 prosent av det norske folk vil ha landbruk i Norge på dagens nivå, 82 prosent ønsker det samme i Oslo, og Trøndelag og Nord-Norge er oppe i 97 prosent. Det legges vekt på at vi kan tilby samfunnsgoder i form av trygg mat, i tillegg bidrar vi til levende bygder, og til å opprettholde busettinga og kulturlandskapet.

Professor i samfunnsmedisin, Per Fugelli, har sagt: ”Det er å håpe at bøndene har nok indre verdighet til at de ser nytten av arbeidet sitt.” Han tror vi har det, men det må utvises en mye større ytre verdighet. Jeg tror han har rett.

Av Asbjørn Helland
leder i Nord-Trøndelag Bondelag