Norge er et av landene med lavest sjølforsyningsgrad i verden. Samtidig skaper økt geopolitisk uro og klimaendringer et stadig mer usikkert verdensbilde. Denne usikkerheten gjør det mer risikabelt å basere seg på import av mat, og det vil derfor være nødvendig å øke vår sjølforsyningsgrad og sikre god matberedskap fremover. En løpende matproduksjon med videreforedling og verdiskaping er den beste beredskapen.

Spesielle utfordringer i Nord-Norge

Et levedyktig landbruk og rikholdige areal- og naturressurser er et viktig grunnlag for bosettingsstrukturen i nord. Matproduksjonen i landsdelen er avgjørende for verdiskaping, infrastruktur og beredskap. Bærekraftig ressursutnyttelse av arealene i nord med kaldt klima, kort vekstsesong og spredt produksjonsareal er viktig i en urolig verden, både sikkerhetsmessig og klimatisk.

Landbruket i nord er spesielt sårbart med få kompetansemiljøer, små produsentmiljøer, til dels store avstander mellom bønder, og gras- og beiteressurser som går ut av drift. Transportavstandene er lange, og det er en utfordring å opprettholde sentrale servicetjenester til landbruket. Det gir blant annet utfordringer med hensyn til å sikre rekruttering ved generasjonsskifte, gode produksjons-, kunnskaps- og kompetansemiljøer, innovasjon og utvikling i næringen og regional mat- og forsyningssikkerhet.

Fylkeslaga i de tre nordligste fylkene viser alle til viktigheten av et aktivt landbruk i nord. Troms Bondelag skrive blant annet i sitt innspill:

«Dersom vi fortsatt skal bevare den norske landbruksmodellen, landbruksproduksjonen og styrke selvforsyning i eget område, må økonomien i nord forbedres betraktelig. Utviklingen i antall bruk i Nordland, Troms og Finnmark viser en tydelig nedadgående trend. Fra 2000 til 2023 har antall bruk blitt mer enn halvert i landsdelen, og nedgangen er størst i Troms og Finnmark, med en nedgang på 59 prosent. Vi mener årets oppgjør, også i år, må ha et særlig fokus på Nord-Norge. Satsingen på bærekraftig matproduksjon i nord må videreføres i årets forhandlinger.»

Vil videreføre ekstraordinær innsats for jordbruket i nord

I fjorårets jordbruksoppgjør ble det vedtatt ekstraordinære tiltak for jordbruket i Nord-Norge. Alle distriktstilskudd fikk et betydelig løft og pristilskuddet for poteter i Nord-Norge ble utvidet til også å gjelde grønt. Distriktstilskuddet for melk ble særlig styrket. Disse økningene har først fått effekt fra nyttår 2023/24 for produsentene. Det kan derfor ta litt tid før endringene merkes på økonomien hos den enkelte bonde, og videre vil det ta tid før man ser de ønskede effektene i form av økt optimisme og investeringslyst. Vilkårene for investeringsmidler gjennom Innovasjon Norge (IBU-midler) ble også endret for Nord-Norge i fjor.

Andre elementer i kravet som har betydning for jordbruket i Nord-Norge:

  • En generell prioritering av produksjoner som er viktige i nord; melk, ammeku og sau
  • Økning i frakttilskudd, spesielt for slaktedyr, som er særlig viktig for Nord-Norge og distriktslandbruket
  • Økning i tilskudd til veterinære reiser
  • Økning i driftstilskuddet for melk på 40 000 kroner pr foretak i sone 5-7
  • Økte satser i tilskudd til små og mellomstore melkebruk
  • Arealtilskuddet til grovfôr og korn økes mest i 5-7
  • Økte distriktstilskudd for kjøtt, potet og grønt
  • Videreføre områdetiltak med finansiering over jordbruksavtalen 17 mill kroner pr år. Det jobbes særlig med fire konkrete tiltaksområder:
    • Omlegging fra båsfjøs til løsdrift
    • Økonomi og lønnsomhet
    • Økt bruk av utmarksbeite i nord
    • Øke totalberedskapen gjennom økt matproduksjon

I tillegg ser Norges Bondelag den store utfordringen resten av verdikjeden i Nord-Norge, som bearbeiding, foredlingsindustri og infrastruktur. Det jobbes for rammebetingelsene for slakterier og meierier utafor jordbruksavtalen. Befolkningsstruktur og annen næringsaktivitet lengst nord i Norge, kan ikke i sin helhet finansieres over jordbruksavtalen.

Jordbruket leverte sitt felles krav til årets jordbruksoppgjør 26. april. Statens tilbud er ventet 6. mai og da får vi svaret på hvordan staten vil prioritere.