Av fylkesleder i Vest-Agder Bondelag, Tor Erik Leland:

Jeg aner ikke hvor stor andel av sysselsettingsgraden på landets legevakter som bunner i noen som skulle bare, men antar det er betydelig. Stort sett går det heldigvis godt. Er man riktig heldig slipper man med skrekken. Iblant har man ikke så tur og må lappes sammen av den lokale medisinmannen, eller teste ut tilbudet på nærmeste sykehus. Plutselig ble det en hel masse styr som tok en hel masse tid, og jeg som bare skulle være kjapp og bare skulle bare!

Sjøl har jeg gått gjennom hele lista, men jeg har heldigvis ikke fått varige mén og har alle kroppsdeler i behold, og er forhåpentligvis en anelse klokere. Det fins lite man lærer så godt av som egne feil.

Tidlig i min bondekarriere skulle jeg «bare» bytte en slange på vaskeautomaten på melkeanlegget. Jobben som skulle ta noen minutter ble avbrutt etter noen sekunder, på grunn av en sprut med base som for sikkerhets skyld traff begge øynene. Den første lærdommen var naturlig nok at vernebriller ikke er den dummeste oppfinnelsen menneskeheten har gjort, den neste var at et lett tilgjengelig produktdatablad gjorde det ufattelig mye enklere å holde dialog med legevakta. Den kjappe slangebyttejobben ble etterhvert ufattelig lang, ettersom den inkluderte en bytur til legevakt og påfølgende langvarig skylling av gluggene. Flaks, rask skylling og god sykepleierhjelp redda synet, og jeg fikk meg en skikkelig lærepenge og en god vask, da vannet fra skyllinga rant ut igjen i sykesenga.

Siden har jeg vært flinkere, men det skjer da noen episoder. Det tar blant annet en viss tid å innse at jeg faktisk ikke er strongman, og dermed ikke alltid klarer å stå på tå og holde en tung ting med ei hånd mens jeg skrur tingen løs med den andre hånda. Et bytte av en høythengende gjødselspreder resulterte i hvert fall i en tur til nærmeste medisinmann for stivkrampesprøyte og noen sting i hodet. Og i sommer, da slåtten så vidt var i gang og innmatinga på rundballepressa tetta seg noe så inn i granskauen av ei blanding av gras og gjørme fra et uventa blauthol, la jeg meg ned på rygg under pickupen for å prøve å få løsna noe av djevelskapet. Plutselig så jeg en dråpe falle og blundet i refleks, men sviende traff den i et øye. Syrebommen, for svarte! Pumpa var stoppa og systemet tømt, men drypp er vanskelig å forhindre, og det tenkte jeg slett ikke på i kampens hete. Vannflaske i traktoren er heldigvis fast prosedyre, den var gull verdt mens jeg i forsøk på å ringe legevakt måtte vente på en lege som skulle ringe opp igjen og aldri gjorde det. Staben på nødnummeret konstaterte kjapt at jeg var sprell levende og etter all sannsynlighet kom til å fortsette med det, og at jeg derfor var en sak for legen som ikke tok telefonen. Men det gikk godt, på grunn av flaska og flaksa.
I Vest-Agder Bondelag har vi et mål om at flest mulig av lokallaga våre denne vinteren skal gjennomføre kursserien «Tryggere sammen». Hvis andre bønder ikke er så veldig forskjellige fra undertegnede, så har vi mye å lære av hverandre. Det gjør mindre vondt å lære av andres feil, billigere er det også. Og en eller annen gang kan det bli slutt på flaksen.