Av Tor Erik Leland - fylkesleder Vest Agder Bondelag:

Forrige tirsdag vedtok stortinget å be regjeringa øke minstegrensa for priskontroll på landbrukseiendommer fra 2,5 millioner til 3,5 millioner. Regjeringa har vel sjelden vært så enkel å be som i denne saken, allerede ei uke etter kom det brev ut til kommunene:

 «Landbruks- og matdepartementet har, 23. februar, fastsatt at beløpsgrensen ved prisvurdering etter konsesjonsloven skal heves fra 2,5 til 3,5 millioner kroner.Det betyr at prisvurderingen skal unnlates for bebygde, konsesjonspliktige landbrukseiendommer hvor kjøpesummen er under den nye beløpsgrensen. Endringen trer i kraft straks», lyder beskjeden fra landbruksdepartementet.

 Alle påstander om sendrektighet i forvaltningen kan herved trekkes tilbake. Og selv om regjeringa helst vil fjerne både priskontrollen og hele konsesjonsloven, er landbruksministeren såre fornøyd.

 – Dette er eit viktig skritt i rett retning. Det kan stimulere til auka investeringar i eigedom, og legg til rette for ein meir effektiv marknad for omsetjing av landbrukseigedomar, seier Dale til regjeringen.no.

 Mulig steget er viktig, men at det er i rett retning bør du helst ha selgers øyne og briller med blåblått filter for å slutte deg til. Og kan det stimulere til økte investeringer i eiendom?

 Ja, hvis økt pris på eiendommen er selve saligheten. Hvis Kari Kjøper nå gir tre millioner for gården til Ola Selger i stedet for to og låner én million ekstra i banken, har ho investert 50 prosent mer i eiendom enn ho ellers måtte ha gjort. Hipp hurra og klapp på skuldra fra stortingsflertallet, men har det gjort livet noe lettere for henne og norsk matproduksjon?

 For meg er nemlig det springende punktet: Har ho råd til å investere videre i eiendommen og alt det man trenger for å virke som bonde? Noen hundretusener til livdyr, én million eller så til en nøktern maskinpark, et sted mellom tre og ti millioner til å oppgradere det nedslitte og snart ulovlige båsfjøset til et godt løsdriftsfjøs, og penger til overs til å grøfte jord, fornye enga og vedlikeholde gården? Eller måtte Kari strekke seg så langt økonomisk for i det hele tatt å få kjøpt eiendommen at ho må nøye seg med en lett oppussing på bolighuset, legge ned drifta og bruke gården som en boplass? Og skal det i så fall regnes som et skritt i riktig retning?

 Jeg kan selvfølgelig forstå at høyere pris gjør det mer interessant å selge, men hvorfor er hensynet til selgers profitt så mye viktigere enn at kjøperen skal ha råd til å sette gården i stand og drive matproduksjon? Ved årsskiftet ble skattesatsen ved omsetning av landbrukseiendom halvert, et godt og viktig grep som sikrer at selger får beholde mer av gevinsten uten at kostnaden veltes over på kjøperen. Hadde det vært en idé å avvente virkningene av dette i mer enn to måneder før man gikk til ytterligere tiltak?

 Det gode oppi alt dette er at vi fortsatt har konsesjonslov og priskontroll på landbrukseiendommer, og at priskontrollen i praksis er gjeninnført etter Listhaugs berømte brev om at kommunene ikke skulle legge avgjørende vekt på pris inntil priskontrollen var fjernet. Men regjeringas ønske er fortsatt at framtidige bondespirer skal måtte vinne budkrig med jakt-, fritids- og utbyggingsinteresser for å få muligheten til å drive matproduksjon.