De spiser av jordene mine!

Jeg har både strupe og stemmebånd, og jeg klager.

Her om dagen kom det seks gravemaskiner inn på jordet, herregud for noen skapninger. Dette må jo være en feil, tenkte jeg. Jeg ble stående for meg selv og gruble. En, to tre…, nei lenger kan jeg ikke telle for det er jo bare tre prosent av det samla norske arealet som er jordbruksområder. Jeg løp ut for å fortelle dette til gravemaskinførerne, men de ville ikke høre. De sa at de skulle tygge jorda om til asfalt. Hva er det som skjer, er dette et slags helvete?

Det er over 60 år siden Rolf Jacobsen førte Norges mest poetiske bekymringsmelding i pennen. Ja, for du kjente vel igjen ordene hans? Selv om de ble skrevet lenge før min egen levetid, og Jacobsen var bekymret for blåklokkene i skogen, hadde han helt sikkert vært enig med meg i at utviklingen fra matjord til varehus ikke inngår i det harmoniidealet mellom natur og kultur som vi ønsker.

Jordvern handler om egen matsikkerhet og etikk. På grunn av befolkningsøkning og kontinuerlig omdisponering av dyrka mark senkes stadig tallene for antall kvadratmeter fulldyrka jord per nordmann. Hvis vi vil spise, kan vi ikke la gravemaskinene spise av matjorda.

Norges Bondelag har formulert sitt eget opprop for vern av matjorda i en punktliste av ti poenger som kan parere enhver «klok pelikan». La meg trekke frem det helt vesentlige her, nemlig tidsperspektivet. Sett ut ifra våre få år her på jorda, er matjord en ikke-fornybar ressurs. De geologiske prosesser som skal til for å bearbeide et jordsmonn slik at vi kan utnytte det til planteproduksjon krever så lange tidsspenn at jeg blir svimmel bare av å tenke på det.

De har kanskje ikke de litterære kvalitetene som Jacobsen, men utredninger er nærmest den litterære favorittsjangeren i Norge. Vi jordinteresserte kan også henvende oss til de høye bunkene av dem. På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet ble det nylig utgitt en rapport om hvordan vi kan styrke jordvernet. Bland byråkratiske formuleringer og andre kruseduller finnes også klar tale for den som leter: «Vi skal ha tydelig formidling av nasjonale jordvernmål som klargjør når bruken av innsigelse er nødvendig.»

Rapportforfatterne, problemløserne i konsulentselskapet Asplan Viak, er i hvert fall tydelige i sin formidling, og har på enkelt, infografisk vis illustrert sine anbefalinger på rapportens forside. I en omvendt pyramide blinker fire ord. Det øverste ordet, og da også det som bør prioriteres høyest av rapportens mottakere, er unngå. Begrense, avbøte og kompensere følger hakk i hel.

De nedfelte ordene om hvordan vi skal unngå, begrense, avbøte og kompensere er grunnlaget for den nye jordvernstrategien som Landbruks- og matdepartementet legger frem for Stortinget i mai måned. Og la meg minne om hvilket år vi er i, for vi er tross alt snart inne i den fjerde måneden av den årelange feiringen FNs internasjonale år for jord. Selv om navnet ikke oser av fest, og hovedpersonen er noe grå i fargen, betyr ikke det at vi ikke kan gjøre feiringen til stor stas. Jorda er kanskje ikke et estetisk underverk som de grønne skoger, men for de som kan like mystikk og motstand, er jorda det perfekte utgangspunktet for videre undersøkelser.

La meg igjen trekke inn Norges Bondelag, som hittil ikke er mektig imponert over jordvernutviklinga. For selv om andre nestleder Brita Skullerud mener det ble presentert noen gode forslag, preger fortsatt kortsiktig-vekst-mentaliteten situasjonen. Skullerud vil ha et strengt juridisk vern for dyrka mark som tar vare på næringsarealene som gir mat i all fremtid. Denne langsiktige tankegangen er forhåpentligvis en del av vårmoten.

Vi som protesterer mot gravemaskinene har nylig fått enda et argument. Vi blir nemlig også smartere. Av jorda, altså. Eller det er kanskje å strekke strikken noe langt, men biologiprofessorene Dorothy Matthews og Susan Jenks la nylig frem en studie ved The American Society for Microbiology i San Diego som gir oss enda et påskudd for å ta en god titt ned i bakken. Studien tar for seg effekter av Mycobacterium vaccae på læring. Denne bakterien er en artig liten sak som lever i jorda. Det store forskningsspørsmålet var hvorvidt disse bakteriene hadde en positiv effekt på læring, hos mus vel og merke. Og det hadde de. Det handler om bakterienes trigging av serotonin-nivåer, som assosieres med læring, og redusert stress. Ikke så rart, mente forskerne, siden vårt urbane levesett bare er noen århundrer gammelt. Vi er vel vant til å ha litt mer jord under neglene enn det vi har i dag.

Neste gang gravemaskinene kommer skal jeg spille på dette lykke-kortet også. For vi ønsker jo alle å kjenne på lykke med jevne mellomrom. Jacobsens besjelede gravemaskiner er kanskje bare slaver, men hvem er de slaver for? Her blir vi alle nødt til å se til våre egne navler. Det sitter ikke en ondskapsfull skikkelse på toppen og gnir seg i hendene. Det er vi som vokser og vårt forbruk som øker. Jordvern handler om vår egen matsikkerhet, etikk og vår egen lykke. Det vil si, jordvern handler om mye mer enn dette, men når jeg nå har valgt å skrive halvveis jordvernopprop og halvveis diktanalyse, er det begrenset hva jeg får plass til.

Nå som stadig flere av vennene mine får barn, snakker vi også mer om hva vi etterlater oss. Og jordvern handler om å sikre våre etterkommere muligheten til å dyrke egen mat på egen jord. Jacobsens gravemaskiner spiser ikke engang, de bare tar, tygger og spytter ut igjen. Vi vil vel ikke gjøre det samme? Vi får nok ikke et konfliktfritt forhold mellom natur- og kulturlandskapet, men vi kan etterstrebe en viss harmoni der vi ikke dekker jorda med skyer av fet eksos.

Elise Matilde Lund
Stiftelsen KORE
Formidling av mat- og jordbruksforskning
www.kore.no

Les mer om jordas betydning, i FN's internasjonal jord-år, på nettstedet www.matjorda.no