Jammen er det ikke lett når man er født uten en gård i familien, men med bondeblodet i seg. Jeg har brukt 12 år på å realisere drømmen om å bli bonde.

Interessen for landbruk og dyr har vært der siden jeg kunne gå. De siste ni åra har jeg brukt på å bygge meg opp en maskinpark og de fire siste åra har jeg leid et fjøs hvor jeg bygger meg opp en besetning med ammekyr med tanke på å få kjøpt en gård.

Frank Bjerg Sigvaldsen

12 år har jeg lett etter et gårdsbruk. Jeg har vært land og strand rundt og i nærområdene. Felles for de fleste gårdene er at stort sett skal en av ungene overta, de vil ikke drive, men det er jo viktig at gården blir i familien. Eller så er gården såpass dyr og med dårlige bygninger at skal man drive med storfe, må man uansett til med et nytt bygg med det samme. Så dette går heller ikke. (Dette blir helt sikkert bedre med regjeringens store ønske om å fjerne priskontrollen, så gårdene kan bli litt dyrere…)

Jeg kjenner at det irriterer meg. Politikerne snakker om rekruttering til næringa, de unge må opp og frem og vi må øke matproduksjonen i takt med befolkningen. Sett fra mitt ståsted hjelper det ikke unge bønder å komme i gang med en produksjon hvis det legges opp til at gårdene blir dyrere.

Snittalderen på de som overtar gårdene i dag er vel rundt 53 år, og enda verre er tallet på antall gårdsbruk i Norge som eies av folk som ligger i en kiste 2 meter under jorda. Felles for begge er at ingen av dem komme til å være med på å øke matproduksjonen i vesentlig grad i fremtiden. Den siste gården jeg var på visning på, hadde et bolighus, en låve som måtte rives og man måtte bygge nytt fjøs for å komme i gang med noen som helst produksjon der. Gården ble solgt for 5,5 millioner, til ei dame på 70 år..!

Sett fra mitt ståsted hjelper det ikke unge bønder å komme i gang med en produksjon hvis det legges opp til at gårdene blir dyrere.

Jeg var rett og slett på nippet til å gi opp hele drømmen. Tenk på det: Man er 28 år, driver med det man ønsker aller mest i livet og er full av glød, og så blir man til slutt så nedbrutt av all «motstand» at man gir opp. Og jeg er nok ikke alene.

Men heldigvis fant jeg ut at jeg måtte endre fokus. Jeg gikk i tenkeboksen og kom på at kommunen som jeg bor i hadde en skogeiendom på 1000 mål. Det har tidligere vært kompostanlegg på eiendommen, men det er mange år siden det har vært noe særlig aktivitet der. Jeg hadde flere turer inn dit for å se om jeg kunne få noen ideer og se løsninger.

Det var masse areal som jeg kunne hogge og dyrke kulturbeiter på der inne slik at jeg kunne få et godt beitegrunnlag selv. Dyrka mark må jeg jo uansett leie mye av her på Sørlandet for å få nok areal, så jeg så ikke på det som et problem. Fjøs måtte jeg jo uansett bygge, om jeg kjøpte der inne, eller om jeg kjøpte en annen gård.  Og det koster jo tilnærmet det samme om det er her eller der.

Jeg fikk til et møte med daværende ordfører og landbruksrådgiveren i kommunen for å forhøre meg litt om hvordan ting hang sammen. Jeg tok kontakt med en rådgiver i Nortura som hjalp meg å sette opp en driftsplan ut i fra de omtrentlige tallene jeg hadde for å se om en gård på eiendommen kunne realiseres. Så sendte jeg inn en søknad til kommunen som skulle behandles i kommunestyret.

Her skrev jeg litt om meg selv og utdypende om planene jeg hadde for eiendommen og om å bygge hus og bygge fjøs.
Kommunestyret er positive til ting som kan være med på å bidra til økt aktivitet i landbruksnæringen, så det ble vedtatt at det skulle lyses ut på kommunens nettsider at eiendommen ble vurdert solgt til den med det beste prosjektet for å fremme landbruksnæringen.

Det ble noen anspente måneder med mange tanker i hodet mens søknaden var inne til behandling. Jeg har også stiftet gode bekjentskaper med janteloven i praksis og med bygdedyret. Spesielt bygdedyret. Jeg skjønner jo nå at det ikke er for ingenting at Geir Styve, Humørbonden har måtte lage et eget Bygdedyrreservat, og jeg vurderer om jeg må gjøre det samme.

Om noen år, står det et nytt laftet gårdshus og et nytt fjøs på eiendommen, omringet av et flott grønt kulturlandskap med beitende dyr og masse flotte inntrykk for sjelen!

Jeg har opplevd litt av hvert i mitt korte liv og jobben som ambulansearbeider har gjort at jeg har lært meg å være trygg på meg selv og kunne stå ved avgjørelsene mine. Tiden som lokallagsleder i Bondelaget har lært meg å fronte sakene jeg står for og ikke la meg skremme av andres meninger. Heldigvis vil jeg si, så har jeg disse erfaringene i ryggsekken min. En ung bonde med pågangsmot, men uten denne ballasten hadde jeg nok skygget banen av kommentarene og reaksjonene som skulle komme.

Men, torsdag 26. november 2015 ble det vedtatt i kommunestyret mot 3 stemmer fra FrP at jeg og min samboer skulle få kjøpe eiendommen mot at den skulle nyttes til storfeproduksjon. Gleden var stor for oss! Det er en lang vei å gå og mange arbeidstimer ligger foran oss, men nå skal vi få eie vårt eget. Og om noen år, står det et nytt laftet gårdshus og et nytt fjøs på eiendommen, omringet av et flott grønt kulturlandskap med beitende dyr og masse flotte inntrykk for sjelen!

Jeg skal holde verden oppdatert om prosessen og håper at jeg også kan være en inspirasjon for andre unge bønder som ønsker ei framtid i landbruket. Noen ting har jeg i hvert fall lært så langt: Man må ha trua på seg selv og det man står for, det er nok av andre som ikke har det. Og misunnelsen er hos mange sterkere enn kjønnsdrifta.
Så skal man komme noen vei må man ha den rette gløden, finne ut hva man vil, sette seg mål, skrive dem ned, ha trua på seg sjøl og GNU PÅ!!