"Sauen, småbrukerne og bygdekulturen er mer verneverdige enn den innvandrende ulven fra Finland og Russland"

Det kommer stadig nye meldinger om ulv som har drept sau, både her i Agder og ikke minst på Østlandet. Jeg fikk nettopp, ansikt til ansikt med pappaen hennes, beskrevet i detalj hva som hadde skjedd hos Karianne Buer - i Ytre Enebakk i Akershus, som nylig mistet nesten hele saueflokken på omkring 30 dyr. Tragedien skjedde i løpet av en natt, innenfor et ”ulvesikkert”, halvannen meter høyt gjerd - med seks elektriske tråder.

Jeg hadde sett innslaget i Fjernsynet, der det ble advart mot sterke scener. Og det gjør inntrykk å se sauekadavre og skjønne at ulven ikke dreper bare for å stille sulten, men fordi den er en lystmorder. Det er sterkt å høre hvordan en familie lider når de mister husdyr som de har avlet frem, og stelt omsorgsfullt, gjennom mange år.

Far til saueeier Karianne, Reidar Bakke, er fra Froland, og en merker at slike historier kommer ekstra nær når man kjenner folk.  Avstand til problemene er nok noe av forklaringen på at så mange mennesker tar parti for ulven fremfor sauen og saueeierne.

I tilfellet fra Akershus handler det dessuten om en familie som driver med oppdrett og opptrening av Border Collie-hunder, som er spesielt flinke til å gjete sau. Det gir tapet av saueflokken en ekstra dimensjon.

Her i Aust-Agder ligger vi utenfor den såkalte ulvesonen, men sannelig leste jeg i Klassekampen nylig at Naturvernforbundets leder, Lars Haltbrekken, vil ha enda mer ulv, og han ønsker å utvide ulvesonen med mange flere fylker, blant annet Aust-Agder.

Et hovedargument fra de som ønsker mer ulv i Norge, er våre internasjonale forpliktelser - gjerne knyttet til den såkalte Bernkonvensjonen. Men faktum er at Bern-teksten da tolkes mye strengere enn hva det var enighet om da Stortinget sluttet seg til formuleringene om at alle land har ansvar for å ta vare på utsatte dyregrupper.

Jeg ble oppmerksom på dette misbruk av Bernkonvensjonen da jeg sent på 1990-tallet hadde en lengre samtale med tidligere ekspedisjonssjef  i Miljøverndepartementet, Erik Lykke, som var sentral i Bern-forhandlingene.  Lykke forklarte meg enkelt og tydelig at Norge ikke er forpliktet til å ha en egen ulvestamme. Begrunnelsen var blant annet at Norge lenge hadde vært uten noen ulvebestand (den første yngling på langt over 100 år ble registrert i 1997). Dessuten er ikke ulven noen truet dyreart i europeisk sammenheng.

De ferske sauetragediene fikk meg til å tenke på samtalen med den da pensjonerte ekspedisjonssjefen. Jeg søkte på nettet for å se om jeg kunne finne mer av Lykkes argumentasjon, og jeg klikket raskt opp et brev Erik Lykke hadde skrevet til daværende miljøvernminister Børge Brende, som holdt på med en ny stortingsmelding om rovdyrpolitikken. Den tidligere ”Bern-forhandler” gir i brevet til statsråden en grundig beskrivelse av hva Norge har forpliktet seg til, og skriver blant annet: ”Ulven er ikke truet i vår del av verden. Bestanden i Sør-Skandinavia er (slik det fremgår av Stortingsmelding 35, 1996-97) en vestlig gren av en stor og livskraftig stamme. Bestanden forsvinner ikke, selv om det ikke foregår ynglinger på norsk side av grensen.”. Han skriver videre: ”Norge har anledning til å gå tilbake på beslutningen om å gjeninnføre en revirhevdende ulvebestand.” Så langt Erik Lykke.

Det er trist at hensynet til ulven skal ramme norske bygder både på det psykiske og økonomiske plan - ja, også på det økologiske. Beitedyrene er landskapspleiere, og det er viktig at det fortsatt kryr av trivelige småbruk og gårdsbruk - med barn på skolevei, over hele landet vårt. Heldigvis har vi ennå ikke svenske - og russiske - tilstander i distriktene.

Jeg kjørte nettopp Norge på langs og ble igjen minnet om hvilket fantastisk kulturlandskap norske bønder gir oss. Kontrasten er stor til finske og svenske utkanter. Men gjengroingen skjer raskt også hos oss, og rovdyrene er på offensiven. 

Sauen, småbrukerne og bygdekulturen er mer verneverdig enn den innvandrende ulven fra Finland og Russland. Et blikk på kartet, og opplysninger om størrelsen på den russisk ulvebestand, bør være nok til å berolige Naturvernforbundet og urbane miljøvenner.

Jeg fristes til et flåsete spørsmål: Bør vi sette ut gjedde i ørretvannene?

Salve Haugaas, Froland