Artikkelen er ført i pennen av fylkesleiar i Vest-Agder Bondeklag, Tor Erik Leland. Ein gjer samsundes merksam på at dei same orda  tidlegare he vore publisert i Bondevennen. ( foto: øystein moi )

 

Med lua i handa:
«Om jeg driver stort? Njaaa, neeei, ikke så all verdens, det er nok heller lite ja, ihvertfall i forhold til mange andre…»
Hørt det før? Jeg har! Altfor ofte. Og den jeg har hørt det fra desidert flest ganger, er meg selv. Det irriterer meg grenseløst, men hver gang spørsmål om driftsomfang dukker opp kommer den samme gamle visa: «Neeei, det er jo ikke noe særlig stort, gården er ganske liten, egentlig».

Og sammenlignet med de fleste brukene man leser og hører om, er den jo det. Store bruk og ikke minst store nyinvesteringer får mye av oppmerksomheten, forståelig nok. Dermed blir det fort dem man måler seg mot, bevisst eller ubevisst. Og målt opp mot blanke melkeroboter og fjøs i en størrelsesorden der det er mest hensiktsmessig å bruke dekar framfor kvadratmeter, kan det raskt føles litt stusslig med et båsfjøs som nå sliter med sin fjerde bondegenerasjon og en melkeproduksjon som tross en stigende kurve alltid har vært under gjennomsnittet. Det hjelper heller ikke på at man er sørlending og ukledelig beskjeden av natur – plutselig har man snakka seg ned til et driftsnivå som sannsynligvis oppfattes som to geiter, én katt og et par ripsbusker.


Det er noe rart i landbruket i så måte. Når det gjelder årsverk og nedlagte arbeidstimer har vi absolutt ingenting å skjemmes over, og mens andre private bedrifter flytter fredagskaka til torsdagen tar vi den på søndagen

. Men i et samfunn der hundreprosentstillingen oppfattes som en standard, bør en bonde helst sjonglere nærmere tre årsverk før han kan si høyt at han ikke har jobb utenom. Hvis ikke må man være forberedt på jevnlige spørsmål om det «virkelig går an å leve av dette?»

Det spørsmålet har jeg fått en del ganger, også i påstandsform der jeg blir fortalt at man ikke kan leve av landbruk, det må jeg da skjønne. I så fall er jeg et vandrende mirakel. Jeg prøver å svare høflig, det kan være en kunst i seg selv, særlig om spørsmålet kommer mot slutten av onnene da man er rimelig felgkjørt og ikke alltid ser enden på opphopte arbeidsoppgaver. Den store fordelen med å være utslitt i svarøyeblikket er utvilsomt at man ikke orker å gå til fysisk angrep på vedkommende, men ender i stedet med å mumle ett eller annet. Mumling er om ikke videre klargjørende så ihvertfall ikke straffbart.

At utenforstående stiller slike spørsmål har jeg etterhvert fått forståelse for. Deltidsjordbruk er snarere regelen enn unntaket i mange områder, og mange ser ikke forskjellene på driftsform og omfang. Landbruket oppfattes som noe mellom en bijobb og en hobby. Da hjelper det ikke akkurat på at vi er flinke til å snakke ned drifta vår.

Mer spesielt er det når spørsmålene kommer fra bondekolleger. Det skremmer meg at bønder med mindre gårder føler seg mindreverdige når bønder møtes, selv om drifta deres kan være mye bedre enn hos større kolleger som strever med å strekke til. Det er lett å la seg blende av fullkonsesjoner og høyt dyretall, men hva er egentlig mest imponerende, den som klarer å løpe over veldig mye, eller den som klarer å utnytte et mindre bruk godt? Jeg heller mer og mer mot det siste. Så snakk landbruket opp, snakk naboen opp, og ikke minst snakk din egen gård opp! Jeg øver meg på det samme.