Falsk rosemaling

Av Nina Sundqvist - adm. dir. i Matmerk

Jeg har vært i Berlin – på den store internasjonale mat- og reiselivsmessa Grûne Woche. Norges paviljong er rett og slett flott, muligens den fineste på hele utstillingen, men gir den et ekte bilde av Norge?

På noen hundre kvadratmeter boltrer vi oss i nydelige bjørkearkitektur som gir et rent og delikat inntrykk av norsk natur. Vi møter sjarmerende, entusiastiske og kunnskapsrike lokalmatprodusenter, turistverter og kokker. Du smaker på det ypperste av det ypperste av norsk lokalmat og drikke der estetikk og smak forenes til et himmelsk nivå.

I 29 år har Norge deltatt på Grûne Woche (eller IGW som er stammefolkets trebokstavsforkortelse) og det koster millioner.

Alle som har deltatt sier entydig at her må vi rett og slett være for å samarbeide, danne nettverk og bli bedre på å koble mat og reiseliv i Norge. Dessuten så er jo tyskere en viktig målgruppe å importere som pengesterke turister – enten de kommer i bobil stappfull med tyske øl eller tar Hurtigruten. Og jeg tviler ikke et sekund, at enkelt deltakere har lært mye, blitt bedre og at deltakelsen har bidratt til et større fokus på lokalmat.

Men, skaper vi falske forhåpninger til turistene som faktisk kommer til Norge?

Det er nemlig ikke designgatekjøkken med bjørkearkitektur, små ganefrydopplevelser eller sprudlende historiefortellere tyskeren møter når han kjører ut fra Kielferja eller blir lokket til en omvei for å oppleve våre nasjonale turistveier.

I september gikk jeg i sistnevnte felle. I billedskjønne og spektakulære omgivelser med fjell og hav ispedd høstens vakreste gylne fargepallett kjørte jeg den nasjonale turistveien ytre Senja (samme rute som Tour de France-syklistene skal tråkke i Arctic Race med TV-bilder som skal gå verden rundt).

Synsinntrykkene stod i kø. Statens veivesen skal sannelig ha honnør for å legge til rette for oss som briefer med selfies.

Men på et tidspunkt begynte tarmtottene å skrike, og lykken var stor da jeg kom til «sentrum» av Senjahopen og øynet muligheten for å smaske i meg i årets lokale lam, Gulløyepoteter eller Målselvnepe, kanskje en fersk fisk og med en flaske Mack eller to og en eller annen multe- eller tyttebærdessert. Jeg har jo tross alt vært på IGW og sett hva Nord-Norge har vartet opp med der.

Men akk, jeg var ikke lenge i paradis.  

På Senjahopen ble jeg møtt med en Mix-kiosk/gatekjøkken. En nitrist treboks med flatt tak og der de hadde èn innskrumpa grillpølse igjen klokka 1600. Pølsa var riktignok en Mydlandpølse fra Tromsø, men pommes frites-eimen lå som et tungt lokk over lokalet og den unge damen bak disken var like inspirerende som et reiseregningsskjema. Da var den norske paviljongen i Berlin langt unna, gitt!

Jeg hyller løftene om en merkevarestrategi for Norge. Der må mat med - og det haster! For det holder ikke at reiseliv og norsk mat bare samarbeider når de er i Berlin med statsråden som fanebærer, Innovasjon Norge som duskepiker mens horden av fylke- og kommunepolitikerne utgjør aspirantkorpset.

Vi kan ikke ha det slik at hver kommune og fylke sitter på hver sin tue og lager sine strategier uten at dette er hengt opp i en overordnet nasjonal strategi.

For å se det hele utenifra: for en turist, ja kanskje også for oss søringer, så er det ikke så viktig om lammet kommer fra Lofoten, Lyngen eller Vesterålen så lenge vi får servert nordnorsk mat krydret med historie og servert med engasjement, stolthet og kunnskap enten vi lander på Evenes flyplass eller stopper på Tjelsundkroa.

Byer som Bodø og Tromsø burde samarbeide om å løfte nordnorsk matkultur inn i reiselivet for hele landsdelen i stedet for å krangle om hvem som er sjefsbyen i nord. For suksessen man trekker fram med IGW er nettopp dette: samarbeid, samarbeid, samarbeid!

Gjennom samarbeid skal vi sannelig løfte fram et godt inntekstgrunnlag for både lokalmatprodusenter, gårdsturisme og reiselivsaktører.

Vi ses nok i Berlin neste år også!