Hva er feil med velferdsordningene, og hva må gjøres?
Årsmøteutsending og leder i Hurdal Landbrukslag Frank Hoel-Knai holdt i løpet av generaldenbatten både et innlegg og en replikk om velferdsordningen. Her kan du lese en sammenfatning av dette.
Det meste er egentlig feil når man tenker på hvem som er bønder i dag, og hvordan inntektene i landbruket fordeler seg. Hele ordningen er foreldet, og på ingen måter tilpasset dagens situasjon.
10% påslag på dagsatsene til avløserrefusjon er fasiten etter årets jordbruksoppgjør. For ferie og fritidsavløsing, ja vel greit nok, men ikke noe å rope hurra for. For avløsing ved svangerskap og sykdom, totalt verdiløst. Nå må partene på begge sider av bordet få opp øynene, og forstå mekanismene i vedtatte ordninger. Man kan ofte få inntrykk av at en ordning er god når man leser bare fordelene, men som jeg har gjentatt de siste åtte årene: før avkortingsregelen fjernes har dagens bonde i praksis ikke rett på sykepenger ved svangerskap og sykdom. Sykepenger fra annen inntekt trekkes fra dagsatsen i landbruket, og kun differansen refunderes, om det er noe igjen. Er man avhengig av to inntekter når man er frisk, så er det opplagt og innlysende at man også er avhengig av to inntekter når man er syk. Dette kommer tydeligvis overraskende på mange, selv om det skulle vært helt unødvendig å måtte forklare for voksne mennesker. I tillegg kommer lang saksbehandlingstid, man må forskuttere i tre måneder, noe som sliter hardt på likviditeten i en sårbar situasjon.
I følge SSB’s tall for 2020 er det kun 12% ‘’heltidsbønder’’ i Norge. Med heltidsbonde menes at minst 90% av inntekten må komme fra gården. Satt på spissen dekker sykepengeordningen i landbruket dermed kanskje bare 1 av 100 bønder.
Avkortingsordningen for avløsing ved svangerskap og sykdom MÅ fjernes!
OG – ektefelles eller samboers innsats ved sykdom eller svangerskap skal også godtgjøres med avløserrefusjonsmidler. Først når disse to momentene er på plass vil økning i dagsatsene ha noen effekt, og da skal de økes til et nivå som er egnet til å betale for kvalifisert hjelp.
Kollektiv sykeforsikring for landbruket, administrert av NAV - om man er så heldig å finne en saksbehandler som kjenner til ordningen - er en ordning som er finansiert over jordbruksavtalen. Den har samme avkortingsregel som avløsing ved sykdom, og er dermed utilgjengelig for de aller fleste.
Finansieringen av denne ordningen må over på et annet departement, og ikke beslaglegge midler fra jordbruksavtalen.
Tidligpensjon fra fylte 62 år; igjen krav om minimumsandel av inntekt fra landbruket, selvsagt. Men – er det egentlig en ordning for dagens bønder? Nei. Skal vi få ungdom til å velge landbruk, må de slippes til fra de er nettopp unge, og da er det ofte ikke mye interessant å måtte vente til gammer’n er 62 år, og man selv kanskje nærmer seg 40 år, og for lengst er etablert på annet hold.
Til erstatning for denne ordningen foreslår jeg følgende: Et oppstartstilskudd/stipend for nye brukere. Fordi: De fleste som overtar en gård gjør det fra nyttår, og de må da vente i nesten 14 måneder på første utbetaling av produksjonstilskudd, og som vi alle vet så er den norske modellen i stor grad basert på tilskudd. Å måtte vente så lenge på nesten halvparten av inntekten sin, er svært tøft, og avhenger av en god driftskreditt, velvillige kreditorer, og ikke minst en sterk psyke. For økonomisk sett er det en blytung start for nye brukere, og det er ikke akkurat en drivende faktor for å få unge til å satse på landbruk. Der de allerede med viten og vilje har satset på et yrke som gjennomsnittlig vil gi dem en inntekt på omtrent en tredjedel av hva deres jevnaldrende kan forvente. Oppstartstilskuddets størrelse kan f.eks. ligge på gjennomsnittlig utbetaling av PT fra forrige brukers tre siste driftsår. Dette vil ha en positiv effekt, uten å koste veldig mye, for det er tross alt begrenset hvor mange eiendomsoverdragelser det er årlig. Når det gjelder overdragelse innad i familien ligger det allerede flere ordninger inne for å redusere kjøpesummen – som åsetesfradrag, og skattefri gave, men disse ordningene hjelper ikke mye for den som selger, tvert om. De færreste som overdrar til neste generasjon går nå for tiden inn i en pensjonisttilværelse, men de fortsetter å jobbe i sin andre jobb, og i tillegg som medhjelper/kårkall/altmuligmann på gården for å bistå de unge. Unntaksvis lønnet av avløserordningen, men den rekker som kjent ikke langt. I stedet for tidligpensjon bør kanskje også disse tilgodeses med et lite tilskudd som kan kompensere for alle avslagene gitt i kjøpesummen (gitt for at de unge skal få en best mulig start.)
I tillegg må det være klart for behandlende myndigheter at bonden like godt er ei jente i begynnelsen av tjueåra som en mann midt i femtiåra, og den kvinnelige bonden skal selvsagt ha støtte til vikar ved svangerskap og fødsel - uten å måtte sannsynliggjøre at det faktiske ER hun som gjør jobben på gården. 16,8 % av Norges bønder er kvinner, (tall fra 2020, SSB) en andel som er stigende, så det er på høy tid at velferdsordningene tilpasses virkeligheten, kartet må stemme overens med terrenget. Og skal man være seriøs og troverdig i sitt ønske og mål om å få ungdommen til å satse på landbruket, så må den tilpasningen skje raskt.
Frank Hoel-Knai
Leder, Hurdal Landbrukslag