Det er alltid spennende når vi skal sette sammen et program for Kvinner Kan om det vil fungere. Med litt over 60 damer i salen lot vi det stå til! Og det fungerte! - Dette ble kjempebra, sier en strålende fornøyd nestleder i Sør-Trøndelag Bondelag, Kari Åker. – Det å leve ut drømmen din ble en rød tråd gjennom alle foredragene! Dette ble tidenes beste Kvinner Kan, sa en ubeskjeden nestleder som tillot seg en liten flørt med ”hanen” (konferansieren) helt på tampen av konferansen.

Årets ”hane” var Knut Ole Laksøyen, opprinnelig fra den lille bygda Laksøybygda i Meldal kommune som du finner innom Hoston i Orkdal kommune. Heller ikke denne karen var helt ubeskjeden i starten av konferansen. Som odelsgutt (nr tre i rekka) og nysingel fortalte han at han måtte ha betenkningstid på oppdraget. To sekunder trengte han på å si ja til det som ble litt over 60 damer i salen. Og med seg hadde han gammelungkaren Tander Bakli som trodde han var kommet til paradis med så mange damer rundt seg. Og Nils Arne Eggen som ikke ble gjenkjent av Villmarksjenta Maria. Knut Ole dro oss gjennom programmet, fikset dametrim og alle måtte lee litt på lattermusklene før eller senere i løpet av dagen.

 

Sigrid Seppola er øko-agronomen og ”travkjerringa” som ble sykepleier og satte seg som mål å skape revolusjon i eldreomsorgen. Og det kan vi si at det har hun gjort. Hun dro oss gjennom historien bak Livsglede for eldre. Fra da hun for snart 10 år siden ble leder av lokalforeningen Livsglede for eldre i Trondheim, dengang den andre i landet, til å nå være leder for tjenesteutvikling i stiftelsen Livsglede for eldre med 30 lokalforeninger i hele landet og egen post på statsbudsjettet. Veien gikk via å ta kontakt med ”de rikeste i byen”, presentere idéen, hvem kan si nei til livsglede?

Livsgledeskolen ble opprettet med egen livsgledepedagogikk. 125 videregående skoler har nå avtale med stiftelsen. Faget livsgledeskolen kan vise til mindre frafall fra skolen. Det er umulig å gi bort glede uten å få tilbake! Ungdomsskoler er med. Og Livsgledebarnehager! På de gule T-skjortene til barnhagebarna står det ”Jeg er livsglede”. Barn har åpent sinn og masse energi, og mange eldre har stor glede av å få være sammen med barn. Ingen forpliktelser og mange ærlige spørsmål og svar! Livsgledeambassadører og Livsgledehandymen er en del av konseptet. Og ikke minst sertifiseringsordningen for Livsgledesykehjem. Her inngår bl.a mulighet for kontakt med dyr og kartlegging av hvem de eldre er – hver enkelt. F.eks musikk: Tenk deg å bli satt på feil musikk!! Det er viktig å vite om den gamle liker Beethoven eller Metallica! Sigrid er kjempeengasjert, har fått utrettet mye og proklamerte at målet vårt er at vi ansatte i stiftelsen skal bli overflødige. Dette skal gå av seg selv! Så når jeg er ferdig i Livsglede for eldre, da skal jeg starte med Inn på tunet og gjøre en revolusjon der!

Villmarksjenta Maria satte ned tempoet litt. Rolig og forsiktig, men med trykk fortalte hun om sin drøm. Vi har alle her på jorda hver vår drøm! Min drøm er å kunne leve av friluftsinteressen. I 2012 bestemte hun seg for å gå Norge på tvers. Men når tankene var at ”en pingle som meg klarer det aldri”, måtte hun gjøre et valg: Enten la frykten seire, eller rett og slett møte frykten. Hun valgte det siste. Kun måtte bevise for seg selv at hun kunne klare en langtur alene. Og slik ble det. Opplevelsene ga energi, naturen ble hennes hjem, fornøyd med lite. Nye drømmer ble til, og Maria tok seg fri et halvt år og gjennomførte fem ulike langturer med og uten følge. Hun tok oss gjennom turene og oppturene og nedturene. Finnmark i desember ble en tøff opplevelse, men hun klarte utfordringene med redselen og fikk kontroll på den. ”Du har ett liv – en mulighet til å gjøre livet ditt best mulig” avsluttet hun sitt foredrag.

Eva Hojem ga oss kjernen i Inn på tunet. Hun ga oss sin barndom med en fin oppvekst i et gammelt trønderlån med plikter da mor ble syk og venninnas familie der det var ”et raust kjøkkenbord” med  tid til å sitte sammen, gjøre lekser, spille kortspill. Eva tok over gården da hun var 18 år sammen med Roar, og planer om fysioterapiutdannelse i Tyskland ble til grøfting og dyrking av poteter og kålrot i første omgang. Og mye traktorkjøring – til og med Adresseavisa snappet opp at det var en ung dame på Frosta som kunne kjøre traktor! Eva klarte snu opplevelser som ble sittende i magen til gode opplevelser. Det ble fire barn og hun hadde tidlig bestemt seg for at hun skulle ha et ”raust kjøkkenbord”. Hun startet familiebarnehage samtidig med at de bygget fjøs. Etter 10 år med barnehage var hun moden for noe nytt og hadde hørt om Inn på tunet. I til sammen sju år kom ungdom på arbeidstrening, skoleelever med ”maur i rompa” fant sin plass og tilhørighet på gården og en gjeng med tidligdemente hadde en dag på gården sammen med skoleelvene. Men så kom nye folk inn i kommunen og så ikke samme nytten av tilbudene og kommunens økonomi ble ”skrantende”. Eva og mannen Roar bestemte seg for å slutte og kjempe for et tilbud så var bra, men kommunen ikke ville ha. Nå er de fosterhjem og beredskapshjem. Følelsen når du må sende en unge videre… ja, så tok vi til tårene, for Eva er ærlig på at det er tungt. Men når de har et lite barn i heimen, kan de ikke tenke på at det skal videre… den dagen må vi ta når den kommer. Eva er leder for nettverket Inn på tunet Midt-Norge, og her møtes kolleger i Inn på tunet til felles diskusjoner, erfaringsutveksling og påfyll av kunnskap.

Tuppeline er skapt av Anja Hovde som driver Hovde Hønseri sammen med mannen Geir Yngvar. Anja elsker å lage gode opplevelser for barna – ja, hun kan finne på å kidnappe dem når de sover, binde dem fast i baksetet og kjøre dem til stranda på skattejakt midt på natta. Og da finner de mengder med godteri – så mye at de ikke vil klare å spise opp alt… Vi skjønte fort at Anja er en kreativ sjel. Hennes livsmotto er ingenting er umulig – ikke før du har prøvd! Tuppeline er et resultat av en rekke ”kriser”. Den første var at hønseriet over natta mistet den største kunden sin. Da måtte gårdsutsalget videreutvikles, og for å finne det ”riktige” gårdsutsalget malte Anja ei høne på låveveggen. Ei fem meter høy høne. Den andre krisen var at Anja var blitt delvis ufør og kunne ikke lenger jobbe som sykepleier. Og det var på et omskoleringskurs Anja fikk tips om at hun måtte bli forfatter. Tuppeline på låveveggen hadde mange historier å fortelle! Så startet jobben med å skrive historier, finne forlag, endte opp med å gi ut sjøl og da fulgte ingen illustratør med, så Anja måtte tegne sjøl. Tuppeline har en livsfilosofi: Det er viktig å snakke om ting. En skal snakke sant om ting. Tuppeline har flere verdier: Det umulige er mulig!, Det er viktig å drømme!, Det er viktig å rydde opp etter seg (når du har tråkket i salaten)! Og ikke minst Hjertet ditt. Anja dro oss gjennom opp og nedturer, Tuppeline har egen sang – den fikk vi høre, og nå kinoreklame på Ørlandet.

Så sitter vi der da, mette av inntrykk og ikke stumme av beundring, men skravlende av beundring over engasjement og kreativitet, og kjenner på hva er min drøm? Så drar Knut Ole Laksøyen oss inn i et siste latteranfall der han gir oss innblikk i egne erfaringer fra starten av sin karriere som historieforteller og det hele er over. En siste tur innom salgsbodene til Tuppeline, Landlig Velvære og Traktorpikene og så hjem. Hjem for å tenke gjennom hva er min drøm – hva vil jeg? Skal jeg virkelig gjøre det??!

Tusen takk til foredragsholdere, konferansier, deltagere, Trondheim Lyd, Traktorpikene, Landlig Velvære – og ikke minst Sør-Trøndelag Fylkeskommune som bidrar økonomisk til arrangementet!