Gode årsmøte, det er godt å se dere! Det er noe eget med den følelsen av å være på årsmøtet i Norges Bondelag, og ikke minst styrken når vi er så mange samlet. For meg vil alltid årsmøtet være noe helt spesielt.

Jeg husker godt første gangen jeg var med, da som representant for Østfold Bondelag. Alle samtalene, de politiske diskusjonene og ikke minst kontaktene som ble knyttet og jeg må si respekten for å stå på talerstolen, den var stor. Til dere som ikke har gjort det før, det er ikke farlig.

Mange av dere som sitter i salen i dag har vært med her tidligere, og andre er her for første gang. Jeg vil takke dere for at dere engasjerer dere for framtida til norsk landbruk! Jeg håper dere får brukt dagene godt. Benytt anledningen til å snakke fag med kollegaer, diskutere saker som dere brenner for, og ikke minst til det sosiale. Vi skal ha det artig her, selv om vi har viktige saker på agendaen.

Det er andre året jeg står her og skal holde leders tale, og jeg er både stolt og takknemlig for den tilliten dere har vist meg. Vi er en stor organisasjon, med nær 60 000 medlemmer, 3000 tillitsvalgte og lokallag over hele landet. Det er med stor respekt jeg tar oppgaven med å gjennomføre det vi kommer fram til her i felleskap. Det er dere som sitter her i salen og alle medlemmene våre som er Bondelaget. Som former retningen for hvor vi skal og for hvilke saker som skal prioriteres. Og jeg mener helt bestemt at vi er sterkest når vi står samla, uavhengig av produksjon, geografi eller bruksstørrelse.

Bondelagets arbeid

Det var også inngangen vår til årets jordbruksoppgjør, som jeg snart skal komme tilbake til. Men først vil jeg si litt om andre saker vi jobber med, og som har stor betydning for den enkelte bonde. Sånn som for eksempel tomtefestesaker og jordleiespørsmål, solcelleanlegg, erstatningssaker ved smitteutbrudd og rovdyrforvaltning. Og ikke minst klimaavtalen, med sine tiltak som både kan forbedre drifta og gi mindre utslipp, og som vi må lykkes med å gjennomføre.

Dette er saker vi legger ned mye arbeid i, og som kan bety mye for den enkelte gårdbruker. Når det gjelder rovdyr har vi gjennom mange år kjempet for at forvaltningen skal skje i trå med rovdyrforliket til Stortinget. I 2021 konkluderte Høyesterett med at felling av ulv utenfor ulvesona ikke strider mot lover og internasjonale konvensjoner. Og i mai i år slo de fast at det er å lov å drive forvaltning også innenfor ulvesona når bestandsmålet er nådd. Sammen sikrer disse to dommene, hvor Bondelaget har vært partshjelper, at vi kan forvalte rovdyrene slik Stortinget har vedtatt i sine rovdyrforlik. Jeg vil gi en stor honnør til de som har jobbet med saken og stått på for at vi har kommet dit vi er i dag. Både ansatte, tillitsvalgt og alle andre som har bidratt. Takk for en skikkelig godt utført jobb.

Psykisk helse

Mange saker påvirker oss i hverdagen som bønder. Og en ting som er felles for oss alle er behovet for å kunne snakke sammen og behovet for å møte andre som driver med det samme som oss. Det siste året har det vært økt fokus på den psykiske helsen, også for oss bønder. Det er bra at dette løftes og jeg ønsker mer åpenhet rundt dette. Det er ingen skam i å kjenne at ting kan være litt tungt av og til. Faktisk er det ganske vanlig, og noe vi alle vil oppleve i større eller mindre grad gjennom livet.

Når vi som bønder rammes av tunge tanker, og sliter med å få hverdagen til å gå rundt kan det gå ut over dyra våre, som er helt avhengige av oss for å ha det bra. Og dessverre har det vært flere dyretragedier i år, hvor bondens psykiske helse kan ha vært medvirkende.

Derfor vil jeg oppfordre dere som sitter her til å tørre å være åpne. Ta de litt vanskelige samtalene og spørre hvordan naboen har det, selv om du kanskje er redd for svaret. Spør om det er noe du kan hjelpe med, ta en kaffe sammen. Ofte gjør det godt å bare ha noen der sammen med seg.

Men det er ikke bare som enkeltpersoner vi skal ta ansvar, vi skal også gjøre det som lokallag, og ikke minst skal vi gjøre det som en samla næring. Derfor har vi i Bondelaget i flere omganger samlet alle rundt bonden for å se hvilke systemer og rutiner som kan forbedres slik at vi tidligere kan avdekke uregelmessigheter rundt gårdsdrifta. Mangel på veterinærbesøk, uteblitte fôrbestillinger eller endring i oppførsel. Kanskje er det noe mer som ligger bak? Vi må tørre å bry oss!

Lokallagene

Lokallagene er selve hjertet i organisasjonen vår og en viktig møteplass. Vi blir stadig færre bønder her i landet, og det blir lengre mellom gårdene. Derfor er det godt å kunne samles av og til, diskutere smått og stort, og kanskje også lære noe nytt sammen. Det er mange lokallag rundt om i landet som gjør en utrolig god jobb og sørger for hyggelige aktiviteter for sine medlemmer. Og jeg har lyst å trekke fram et lag her i dag, fordi jeg syns de er et så godt eksempel på hva lokallaget kan være for sine medlemmer. I Tjølling bondelag i Vestfold har de arrangert ukentlig bondetrim i vinterhalvåret for sine medlemmer i 40 år! Det er imponerende!

I tillegg har de bondepub og andre aktiviteter. Fokuset er hele veien at det skal være moro, og at det er godt å samles, i tillegg til det faglige.

At vi har gode lokallag så vi også tydelig i arbeidet med Grytten-rapporten, hvor 200 lokallag leverte sine innspill til høringen. Det at så mange samles og setter seg inn i en såpass teknisk krevende sak sier noe om kunnskapsnivået og engasjementet.

Jordbruksoppgjøret

Det samme engasjementet så vi inn mot jordbruksoppgjøret. 404 lokallag sendte innspill, og i år igjen leverte 100 % av lokallagene i Agder. Det er ille bra!

Innspillene dannet grunnlaget for Bondelagets prioriteringer til årets oppgjør, og det kom klart fram at melkeproduksjon, landbruket i Nord-Norge, grovfôrproduksjoner, velferdsordninger og økt selvforsyning i tillegg til inntektsløft skulle prioriteres. Det tok vi i forhandlingsutvalget med oss inn i årets jordbruksoppgjør.

Neste steg i prosessen var å bli enige med Småbrukerlaget om et felles krav. Noe jeg bare må beklage at det ikke var mulig å få til i år. Jeg prøvde virkelig, og vi var villige til å forhandle. Men viljen var ikke til stede hos motparten. Til slutt valgte regjeringen å forhandle med Bondelaget alene siden det bare var vi som anerkjente forutsetningene for årets jordbruksoppgjør, altså det omforente tallgrunnlaget.

Det er viktig for meg å presisere at jeg har ikke satt noen på gangen, det har jeg ingen mulighet til som jordbrukets forhandlingsleder. Ifølge Hovedavtalen er faglagene likeverdige parter og bestemmer hver for seg hva de vil gjøre med sin forhandlingsrett. Og om man vil benytte seg av den. Sånn var det selvsagt også i år, og Småbrukarlaget valgte å ikke benytte seg av sin forhandlingsrett. Det står de selvsagt helt fritt til å gjøre.

Men jeg mener at det for Norges Bondelag var helt riktig å legge frem et krav og gå i forhandlinger, fordi det gir oss større mulighet til å få til et best mulig resultat for den norske bonden.

Vi vet at mange bønder står i en tøff økonomisk situasjon, og at dette oppgjøret ville kunne bety mye for framtida til den enkelte. Vi ønsket å benytte oss av forhandlingsretten for å kunne påvirke innholdet i en avtale, og for å sørge for best mulig inntektsmuligheter i det kommende året. Vårt mål var som alltid et best mulig resultat for våre medlemmer.

Regjeringa har satt seg et mål om å løfte bondens inntekt, og den muligheten har vi tenkt å bruke. Vi la fram et krav om et kraftig inntektsløft, på drøyt 171 000 kroner per årsverk, i tillegg til de andre prioriteringene fra resolusjonen.

Når staten la fram sitt tilbud så er det jo ikke noen tvil om at det var stor forskjell mot kravet mht. tetting av gap, og at det måtte en god forhandlingsgevinst til. Men selv om avstanden var stor så var tilbudet høyere enn på mange år, og det gjorde at avgjørelsen om å gå i forhandlinger ikke var vanskelig denne gangen.

Det ble likevel tøffe tak gjennom forhandlingene, og vi måtte gå mange runder før vi kom til enighet. Det var vanskelige avveininger. Og det var viktig for oss i forhandlingsutvalget å vite at vi hadde presset ut alt vi kunne for å oppnå et best mulig resultat. Det er jeg trygg på at vi klarte.

Vi fikk til slutt en forhandlingsgevinst på 800 millioner kroner, hvor Bondelagets prioritet særlig var å styrke melk, ammeku og sau. Det var også viktig for oss å fordele forhandlingsgevinsten mest mulig på tilskuddsordninger med direkte inntektseffekt for bonden.

Oppgjøret landet på 4,15 milliarder kroner og en inntektsvekst for bonden på drøyt 111 000 kroner per årsverk. Jeg mener avtalen vesentlig styrker økonomien til bonden. Vi fikk bedret velferdsordningene, som vi vet er spesielt viktig med tanke på rekruttering til næringen, og vi fikk på plass en særskilt satsing for matproduksjon i nord. Andre viktige saker som melkekvoter, investeringstilskudd for omstilling fra bås til løsdrift og grøftetilskudd fikk en langsiktig avklaring i dette oppgjøret.

Opptrappingsplan

Under pressekonferansen, ved inngått avtale, minnet jeg igjen regjeringen om at de raskt må få på plass en opptrappingsplan og nytt tallgrunnlag. Politikerne må følge opp det løftet de selv har gitt, så her forventer jeg handling fra statsråd Sandra Borch. Å lage en opptrappingsplan er ikke en umulig oppgave, nå må regjeringa se å komme i gang!

Opptrappingsplanen må baseres på nytt tallgrunnlag hvor det slås fast at inntekten skal på opp på nivå med andre grupper. Grytten-utvalget har levert en viktig rapport hvor vi støtter flere av forslagene til endringer i grunnlagsmateriale og det må komme en avklaring på dette raskt.

Vi har vært tålmodige og ventet, men nå er tålmodigheten slutt. Det holder ikke lenger med lovnader, nå må det skje noe konkret. Dette er rett og slett for dårlig!

En opptrappingsplan basert på nytt tallgrunnlag må legges fram for Stortinget i høst, og vedtas med bredest mulig flertall. Det er viktig for framtida til norsk landbruk, og vi trenger å få landet dette raskt. Akkurat nå står vi bare og spoler i grusen. Vi må bli ferdige med denne diskusjonen så vi kommer oss videre.

Taktskifte

Vi har et felles mål med regjeringa, om å styrke norsk landbruk og om å løfte bondeinntekta i løpet av denne regjeringsperioden, og selv om vi gjerne skulle sett at ting gikk fortere, så merker vi en forskjell.

De to siste årene har vi fått på plass noen prinsipper, både politisk og i opinionen, som er viktig å holde på framover.

  • Nå diskuterer vi ikke lenger prosenter i jordbruksforhandlingene, men kronemessig lik inntektsutvikling.
  • Det er aksept for full kostnadskompensasjon.
  • Vi har startet på jobben med å tette inntektsgapet i en helt annen skala enn tidligere.
  • Og i år fikk vi også kompensasjon for at ikke alle forutsetningene i jordbruksoppgjøret i fjor slo til. Det gjorde at vi kunne fortsette jobben med å øke inntekten fra der vi avsluttet i fjor.

Dette gir meg tro på at det går an å få til noe. Det er et taktskifte for landbruket, og selv om vi har langt igjen før vi er i mål, så er vi på vei!

Og vi skal få regjeringa til å levere enda flere gode jordbruksoppgjør. Vi må faktisk tilbake til 70-tallet for å finne jordbruksoppgjør som er noe i nærheten av hva vi har fått til de siste to årene. Denne figuren viser inntektseffekt i kroner per årsverk etter at kostnadene er kompensert.

Vi opplever stor aksept og forståelse i samfunnet for at bondeinntekta må opp for å få bonden med videre og bevare et landbruk over hele landet.

Beredskap

«Det er klokt å øke potensialet for matproduksjonen på egne råvarer til et maksimum.» sa Harald Sunde i forrige uke. Han er tidligere forsvarssjef og har ledet totalberedskapskommisjonen som nettopp la fram sin rapport. «Norges matproduksjon er viktig for samfunnssikkerhet og beredskap», sier rapporten videre. Det er viktig å ta vare på landbruket, enten gården ligger i Agder helt i sør eller i Pasvik i Finnmark. Jeg var selv der på reise i vinter. Agnete og Henry Ole driver gård så nært grensa mot Russland at man kan se rett over til Nikel på den andre siden. Man tenker litt ekstra på det når man står der, hvor sårbare vi faktisk er, og hvor viktig del av beredskapen det norske landbruket er. Ikke bare med tanke på matforsyningen, men med tanke på å opprettholde bosetting i hele landet. Derfor er jeg glad for at vi fikk til en egen satsing på det nordnorske jordbruket i årets oppgjør. Bøndene er en viktig del av beredskapen, og konklusjonen til beredskapskommisjonen er helt klar.

Men ironien er at i uka før så la Miljødirektoratet fram sin rapport med anbefalinger til hvordan vi kan kutte klimagassutslippene i Norge. På tredjeplass på listen stod kutt i rødt kjøtt.

Totalberedskapskommisjonen mener altså at vi skal utnytte potensialet vårt som land, og Miljødirektoratet mener at vi ikke skal gjøre det. Samtidig peker utallige rapporter på at klimaendringer vil gjøre matproduksjonen mer sårbar. Og akkurat det er det liten tvil om. Det er bare å ta en liten sveip gjennom landet vårt i dag. Det er tørke mange steder i sør, og i nord er det kaldt og mye regn. Vi merker klimaendringene allerede!

Det har aldri vært viktigere å ta vare på og utvikle norsk selvforsyning og matproduksjon enn det er nå.

Selvforsyning

Totalberedskapskommisjonen sier det, vi kan se på utviklingen det siste året med krig i Ukraina – det er nødvendig å øke selvforsyninga. Regjeringa bruker beredskap som et av de viktigste argumentene for oppgjørene de siste årene. Vi har lagt fram en plan som viser hvordan vi kan nå målet om å øke selvforsyninga til 50 prosent. Ett av punktene som flertallet på Stortinget nå er enige om er at det skal legges fram en handlingsplan for økt selvforsyning til høsten. Vi vil være en aktiv bidragsyter for å få den så konkret og målretta som mulig!

Et av tiltakene som vil gi stor effekt på selvforsyninga vår, er å basere så mye som mulig av kostholdet vårt på det vi faktisk kan produsere her til lands. Det må også reflekteres i de nye kostholdsrådene. Her mener jeg de nye nordiske kostholdsrådene er på ville veier. Det er ingenting som er mer bærekraftig enn å utnytte de ressursene vi har her i landet for å produsere mat til eget folk.

Det står ikke på oss å få det til om vi blir bedt om å produsere mer grønt. Men vi er avhengige av et marked som vil kjøpe det vi produserer. Da trenger vi en forbrukerpolitikk som trekker i den retningen.

Et annet viktig grep er importvern. Derfor er jeg svært glad for at næringskomitéen nå ber regjeringa om å gå fra kronetoll til prosenttoll for enkeltprodukter i statsbudsjettet for 2024. Det vil styrke tollvernet betraktelig.

Til syvende og sist er det hva folk putter i handlekurven som vil avgjøre om vi når målet om økt selvforsyning eller ikke.

Tenk dere hvor mange ganger i uka en vanlig norsk familie spiser ris, pasta eller andre importerte råvarer til middag. Det er det jeg mener med at nøkkelen til økt selvforsyning ligger i hva vi, hver og en av oss, putter i handlekurven.

Men denne forståelsen er ikke godt nok til stede der ute og kanskje ikke alltid hos oss selv i næringa heller.

Debatten rundt kraftfôr kan tyde på det. I dag har vi ca. 60 % norskandel i kraftfôret. Dersom vi klarer å øke den til 100 % norsk, vil likevel ikke norsk selvforsyning øke med mer enn 5 prosentpoeng.

Vi må treffe med de riktige tiltakene om vi skal lykkes og nøkkelen til suksess ligger primært hos forbrukeren.

Og så må vi komme oss bort fra sånt tull som at forsvaret serverer utenlandske poteter til soldater. Hvor er helhetsperspektivet i beredskapen da? Vi må ha norsk mat til norske soldater og vi må ha norsk mat på sokkelen, det burde ikke vært et spørsmål en gang!

Forbrukerforventninger

Som bønder i Norge har vi kjøpesterke forbrukere rett på utsida av døra, og de vil ha norske varer! Det er sterk tillit til norsk jordbruk, og det er en tillit vi må forvalte godt. Vi må hele veien prøve å produsere i tråd med den allmenne oppfatning av hvordan matproduksjon skal foregå. I dette ligger det også et mentalt importvern. Hvis vi ikke skiller oss fra måten andre land produserer på, hvorfor skal de da velge våre produkter?

Med det mener jeg ikke at vi skal gi etter for alt som foreslås. De endringene vi gjennomfører skal være kunnskapsbaserte, både innen klima, miljø og dyrevelferd. Vi må hele veien trakte etter å forbedre oss. Så må politikerne sørge for at det følger økonomiske ordninger med så kostnadene for tiltakene kompenseres. Det er et poeng i seg selv at vi produserer maten på en måte som gjør at forbrukeren får kjøpelyst.

Her syns jeg vi ligger langt framme, og jeg er utrolig stolt over den jobben dere gjør hver dag.

Unge inn i næringa

For meg er det å være bonde verdens beste jobb. Selvfølgelig er det lange dager, og det er ikke så gøy når noe går gærnt. Men selv om jobben kan være tung av og til så er det jammen artig også! Og det må vi huske på å fortelle til unge som vil inn i næringa. Jeg var på Mære landbruksskole i høst, og der hadde jeg mange fine samtaler med elevene. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg gruet meg litt før jeg kom dit. Ungdommer kan være brutalt ærlige, og det var de også. Jeg fikk klar beskjed om hva som måtte til for at de skulle ønske seg en framtid i næringa, og det tok jeg med meg inn i årets forhandlinger. Spesielt velferdsordninger var de opptatt av. Det å ha mulighet til ferie og fritid som andre. Jeg tror det å lytte til de unge er helt avgjørende for å lykkes med framtidas jordbruk.

Jeg kunne aldri tenke meg å drive med noe annet enn det jeg gjør i dag. Det å være bonde er et flott yrke, og det syns jeg vi skal bli bedre på å fortelle om. Vi er på riktig vei, og jeg har tro på at landbruket er en næring å satse på. At de som velger denne retningen i dag, også om tretti år vil være glad for det valget de tok. At forbrukerne både nå og i framtida vil ha norske varer, produsert av bønder i Valdres, eller i Gudbrandsdalen, eller på Jæren og på Vega.

Jeg skal selvfølgelig ikke love gull og grønne skoger, for vi har mange flere kamper å kjempe. Men jeg har virkelig tro på dette prosjektet. Sammen med dere som sitter her i salen er jeg klar for å fortsette jobben med å løfte det norske landbruket inn i framtida. Vi er et knallsterkt lag sammen, og denne kampen, den skal vi jammen vinne!