- Norsk landbruk er løsningen, ikke problemet

Den 31. mars kommer del to av rapporten fra FNs klimapanel. Sjelden eller aldri har en rapport blitt gjort så grundig som denne. 1217 forskere og 435 fageksperter har deltatt i arbeidet. 310 forfattere har skrevet rapporten. Det har ikke manglet på kritiske bemerkninger, og flere tusen av dem er besvart underveis.

Hva er grunnen til slik ekstrem grundighet? Såre enkelt. Rapport forteller at menneskets livssituasjon på hele jordkloden vil bli vanskeligere, og at vi kun kan takke oss selv. Derfor må den ha troverdighet. Ingen liker å bli ristet løs fra sin behagelige tilværelse.

Deler av rapporten lekket ut forrige uke. Klimapanelet mener at verdens matproduksjon kommer til å ta alvorlig skade av de endringene som kommer. Avlingene av mais, hvete og soya vil bli redusert med 2 prosent, mens befolkningsveksten vil øke behovet med 14 prosent per tiår mot 2050. En uvegerlig konsekvens av dette blir store folkevandringer, fra der hvor tørke ødelegger livsbetingelsene, til områder hvor det fortsatt vil være mat og vann. I min oppvekst var det en vandrehistorie om at man kunne få plass til alle kinesere på arealet til Mjøsa. Det kan vi komme til å få prøvd. De fleste klimaeksperter mener sterk tørke i Sørøst-Asia vil gi folkevandringer mot nord.

Økt risiko for voldelige konflikter i en varmere verden, med mer kamp om vitale ressurser som ferskvann, fisk og jordbruksarealer, blir resultatet. Rapporten gir en god indikasjon på at vi ikke lenger kan regne med matimport slik vi har vært vant til. Det gjør norske ressurser enda viktigere. Likevel er den nye regjeringen i full gang med å bygge ned det norske landbruket. Gjennom å prioritere store gårder og markedskrefter fremfor ta vare på småskalaproduksjon og matjord legger den opp til mer import av frukt og grønt. For hva skal kuene spise når det ikke er gress i nærheten av de enorme gårdene? Hvor skal vi dyrke korn, frukt og grønt når matjord har blitt til kjøpesentre og rekkehus?

Motstand mot rapporten vil det selvfølgelig ikke være mangel på. Hele den fossile sektoren vil, som vanlig, komme med motforestillinger. Sterke økonomiske krefter føler seg truet hver gang noen nevner «klima» eller «bærekraft». Denne øvelsen har de gjort mange ganger. Vår regjering har kostnadseffektivitet som hovedmål med landbruket, mens Europa er i ferd med å oppdage hva de har mistet.

Det er fordi klimasignalene begynner å bli overtydelige på hva som er i ferd med å skje. Arktis og Grønland smelter ned i et raskt tempo. Ekstremvær herjer over hele kloden enten som langvarig tørke, bomberegn og store flommer, eller med høye vindhastigheter som aldri før har vært målt. Hastigheten i klimaendringene er dramatiske og problemet med det er om økosystemer kan klare å tilpasse seg. Men evolusjonen går, som kjent, ikke i rakettfart. Det gjelder også for oss, mennesker. 

Urban livsstil, med mye reising globalt, og åpne grenser for dyre og planteimport, gir store utfordringer for verdens reneste jordbruk. Her må det utvirkes politisk handlekraft. Stortinget må meisle ut en klimariktig trygg matstrategi som tar høyde for alle disse vanskelige faktorene. 

Det er lett å henfalle til depresjon når slike rapporter blir offentliggjort. Det kan vi ikke tillate oss. Særlig ikke vi, som er bønder, og forvaltere av fotosyntesen. Vårt arbeid blir bare viktigere og viktigere. Alle våre ressurser, enten det er jord eller skogbruk, må optimalisere bindingen av karbon gjennom aktiv bruk og skjøtsel. Matproduksjonen må maksimeres. Hele landet må tas i bruk. Det må dyrkes korn overalt der det er mulig, og dyreholdet må nyttiggjøre seg den fantastiske grasressursen vi er så heldig å få forvalte.

I mitt arbeid med klima og energi er jeg så heldig å skue inn i en fenomenal forskningsverden som omgir norsk landbruk, med forskning i verdensklasse. Kjennetegnet på denne forskningen har vært at man har evnet å ligge i forkant av utviklingen. Vi slapp unna kugalskapen fordi vi ikke renonserte på oppvarmingstemperaturen av kjøttbenmelet. Vi har unngått salmonellaen fordi vi har hatt en offensiv politikk på området. Vi har redusert bruken av antibiotika betydelig, og vi har holdt oss unna GMO tuklede planter. Tiltakene koster penger, men utgiftene er mer enn tatt igjen med bedre folkehelse og velferd for befolkningen. Slik må vi møte fremtiden også. Evne å ha perspektiv utover noen få år. Dra lasset sammen som samfunn og møte de tøffeste utfordringene menneskeheten har stått overfor i moderne tid, med samhold, kreativitet og satsing på de fornybare ressursene.