Hvert år er jeg alltid like spent når nye jordbruksforhandlinger er i gang. Slik har det vært de siste tretti årene, helt siden jeg begynte i yrket mitt som kornbonde og Gunnhild Øyangen (Ap) var landbruksminister. Grunnen til det er at oppgjøret er en av de viktigste årlige begivenhetene for bøndene. Potten som bevilges over statsbudsjettet får direkte konsekvenser for vårt arbeid, liv og yrke.

I mine tretti år som kornbonde har jeg drevet tjue år konvensjonelt og ti år økologisk. I 2009 og 2010 la jeg om til økologisk drift, både fordi prisen på kunstgjødsel hadde økt og fordi de statlige ordningene for omlegging om var gode. Selv om jeg hadde vært nysgjerrig på driftsformen en stund var det ikke før det ble økonomisk gunstig for meg at jeg la om. Med andre ord var jordbruksoppgjøret utslagsgivende, det reduserte risikoen min i omleggingsprosessen.

 

Jordhelse på dagsorden

Overgangen til en annen driftsform var tøft mentalt. Frykten var stor for hva som skulle skje når jeg parkerte sprøytemidlene og ikke gjødslet med kunstgjødsel lenger. Med god veiledning fra Norsk Landbruksrådgivning gikk det mye bedre enn forventet og avlingene gikk ikke ned så mye som fryktet. Etter hvert begynte jeg å interessere meg mer og mer for jorda som kornet vokste i. Jorda er et komplisert økosystem som konstant påvirkes av hvordan vi bønder driver den. Vi står bare i startgropen av å skjønne hva dette økosystemet kan bety for matproduksjon – og dermed samfunnet.  

Til nå har landbruksforskningen i svært liten grad fokusert på økosystemtjenestene i jorda. Det er anslått at en fjerdedel av klodens mangfold lever her, mens vi kun har klart å navngi en liten prosent av dem. Disse tjenestene koster ikke oss noe, men vi må vite hvordan vi kan pleie dem slik at de faktisk kan levere tjenestene sine gjennom samhandling – ja, kompliserte greier. Derfor håper jeg at Staten og landbruket ser nødvendigheten av å bevilge ressurser til kunnskapsheving og forskning på dette området.

 

Vinn-vinn

Hovedpoenget med å fremme jordhelsen er å få økt avling i forhold til mengden innsatsmidler, altså mer avling i forhold til ressursbruk, og derigjennom øke fortjenesten på gården og samtidig drive mer klimavennlig. Jo mindre kunstgjødsel du bruker, jo bedre er det – ikke minst fordi bestanddelen nitrogen i gjødselen krever mye energi å utvinne.  Å produsere et kilo nitrogen slipper ut omtrent like mye CO2-ekvivalenter som det å bruke opp 1,4 liter med diesel. Karbondioksidutslippene ved produksjonen av nitrogen belaster imidlertid klimaregnskapet til industrisektoren, ikke landbruket. Jeg mener at vi bør se dette i sammenheng, noe annet ville ha vært ulogisk. Her kan landbruket bidra til å redusere CO2-utslippene til en annen sektor enn sin egen.

De siste årene har det gradvis blitt mer fokus på jord, og både konvensjonelle og økologiske bønder ser nytten av å forbedre jordhelsa. Det er imidlertid ikke nok med fokus på temaet – vi trenger forskning, slik at vi kan maksimere gratishjelpen fra biologiske prosesser. Jeg vil påstå at dette må finansieres fullt ut av det offentlige. Dette fordi agroindustrien ikke får noe gevinst på å forske på noe som potensielt minker deres nåværende inntekter på innsatsfaktorer.

 

Må snu trenden

Å satse mer på kunnskap om jordhelse er utvilsomt fordelaktig for klimaregnskapet til landbruket. En sunn jord har mye liv. Siden alt liv er karbonbasert fanger jorda mer karbon, jo mer liv det er i jorda. Karbonfangst har vært et viktig tema i klimaforhandlingene mellom Norges Bondelag og staten. Dette er gledelig, for karbonfangst handler om så mye mer enn å forhindre økt karbondioksid i atmosfæren. En sunn jord som binder karbon får også den egenskapen å ta opp mer vann, noe som reduserer overflateavrenning og erosjon ved regnvær, samtidig som jorda lagrer vannet bedre til eventuelle tørkeperioder. Altså, klimasmart landbruk.

Jordbiologi kan hjelpe oss på så mange måter, og minske behovet for kostbar teknologi og innsatsfaktorer for oss bønder og for staten. Derfor mener jeg at det klokeste vi kan gjøre er å investere i mye forskning, samt stimulere tiltakene som vi vet allerede fungerer godt – som for eksempel vekstskifte, underkulturer og fangvekster. Det mest fornuftige vi kan gjøre for våre etterkommere er å fokusere på jordhelse og få den til å bli bedre og bedre, istedenfor dårligere og dårligere, slik som trenden er nå.