Deltidsmyten: Når ble to årsverk deltid?

Men stopp en halv. Hvorfor er det nå egentlig så mange det Sylvi Listhaug kaller «deltidsbruk» i norsk landbruk? Brukene har jo bare blitt færre og færre, og større og større de siste årene. Jeg skal fortelle dere en realitet: Man blir ikke «deltidsbonde» for at det er for lite arbeid på gården, man blir det fordi det er for lite inntekt på gården.

En matprodusent jobber altså mye mer enn et vanlig årsverk for å tjene like mye som gjennomsnittet i Norge.
Et gjennomsnitt melkebruk på 24 kyr består av to årsverk. Ikke en deltidsjobb spør du meg.

Økt gjeld?

Listhaug vil legge til rette for større og færre bruk.  Forrige uke doblet hun konsesjonsgrensene for kylling og kalkun. Fra 140 000 kyllinger pr gård pr år til 280 000.  Med argumentasjon om at nå skulle det bli slutt på ufrivillig deltid, og at det blir bedre dyrevelferd av å holde seg med heltidsbønder.  Snart står melkeproduksjon og svin for tur. I statens tilbud blir det foreslått økning på melkekvote på 1, 2 tonn. Samme retorikken der.  Jeg synes heller det burde legges til rette for økt lønnsomhet. Det er to fundamentalt forskjellige mål. Stor gjeld kan like godt være et resultat av store investeringer uten bedre lønnsomhet.

Hva er effektivitet?

Vi bønder vil gjerne være både effektive og utvikle bedriften vår.  Vi synes at næringas effektivisering på 6 prosent hvert år i 10 år fortjener anerkjennelse og applaus.

Men hva er egentlig effektivitet?  Matproduksjon skal skje i et spennende samspill mellom mennesker dyr, natur og kompetanse.  Det må økonomiske kalkyler og teorier ta hensyn til.  Å ta ut effektivitet gjennom stordriftsfordeler er ikke en evigvarende løsning. Stordriftsulempen kommer stadig oftere til syne, og vi merker de over hele landet.  

Har gitt oss grøde i tusenvis av år

Vi får dårligere avling fordi det ikke er tid til å gjøre de riktige tingene med jorda til rett tid.  Den dyrka marka må vedlikeholdes og stelles på naturens premisser, skal den fortsette å gi oss avling. Den vil ikke underordne seg regneark og regjeringserklæringer. Den har gitt oss grøde i flere tusen år, og vet selv hva som skal til.

Det kjøres stadig mer traktor også.  Mine kollegaer i Nordvestlandet har regna ut at de kjører en streknings om tilsvarer veien fra Molde til Marokko bare for å få ut husdyrgjødsla. Etterpå skal foret hjem til kua igjen før vinteren, og det er enda mer jobb.

Det skjer ikke noe matproduksjon på de traktorturene. Det er en stadig voksende utgift.  Og en fæl tidstyv når man egentlig heller burde vært hjemme å passe på åkeren. Eller kua.  Eller fulgt odelsjenta på håndballkamp.  Men man er jo blitt det som er idealet.  En heltidsbonde.  Men ble det egentlig så effektivt?

Passe på flere dyr på like kort tid = dyrevelferd?

Stordrift skal også være bra for dyrevelferden. Det er flott å ha fokus på god dyrevelferd, det støtter norske bønder fullt ut. Men å passe på enda flere dyr på like kort tid, gir vel ikke nødvendigvis den gevinsten?  Norske bønder er stolte av å ha utviklet storfe og griser som er i verdenstoppen med som gode helse, og som eksporteres verden over nettopp på grunn av det. Og langsiktighet og målbevist arbeid har gitt oss et husdyrhold med lågest forbruk av medisiner pr produsert enhet.  

Hvordan skal norsk matproduksjon være?

Jeg savner at Regjeringa går tungt inn i diskusjonen om HVORDAN skal man utvikle norsk matproduksjon på en bærekraftig og klimasmart måte. Det er det FN s klimapanel ber oss om å gjøre. Nå surfes det bare rundt på toppen av problemstillingen. Å bruke krefter på å kåre nye nasjonalrett, eller foreslå at det kan selges alkohol rett fra gården er slik surfing.

Jeg synes Norge burde bruke oljepenger på å bli aller best i verden til å produsere bærekraftig mat til egen befolkning. Det har vi alle forutsetninger for å klare. Ren jord, rent vann, flinke folk og infrastruktur.  Det vil være en framtidsrettet endring som vi kunne være stolte av.

Jordbruksforhandlingen er første mulighet til å være litt spenstig!