Spørsmålet falt over et par glass med kornprodukter i flytende form, en fredagskveld før jul. Bonden hadde trukket ut av av kjeledressen og inn til tettbygd strøk i anledning en konsert med Rogalands eminente ørkenrockere i «Helldorado», og etterpå sprunget på en tidligere kollega fra anleggsbransjen. Jeg mener spørsmålet hans ble besvart med et temmelig så klart og tydelig «ja», men jeg slapp ikke unna oppfølgingsspørsmål:

– Ingenting journalistikk?

– Minimalt.

– Men…, ingenting annet?

Hva samtalen egentlig munna ut i er glemt, men jeg angrer på at jeg ikke spurte om han fortsatt bare var lastebilsjåfør.

Det tar tydeligvis tid å få aksept for nye næringsveier, det var tross alt så sent som i yngre steinalder at de første nordmennene gikk lei av å løpe etter villdyr og begynte å holde seg med husdyr i stedet.

Ellers kan man jo tenke seg hvordan spørsmålene hadde fungert på andre yrkesgrupper. Er du bare sykepleier? Jobber du ikke noe på bensinstasjon i tillegg? Gjør du ingenting annet?

Sjansen for at man vil trenge sykepleie etter å ha lirt av seg slike spørsmål er absolutt tilstede.

Noe å leve av?

Ikke det at jeg ikke hadde fått spørsmålet før. Helt siden jeg gikk fra å være fulltids lokalavisjournalist til å bli bonde og bygdefrilanser har jeg tidvis hatt følelsen av å bli betrakta som en kuriositet, og da jeg etter ei stund ble møkk lei folks forventninger om at jeg skulle være på plass på samtlige kulturarrangementer som samla mer enn tre deltakere og tok steget over i heltidsbondetilværelsen, nådde engasjementet nye høyder. Da ble jeg plutselig «bare bonde», eller som en kompis uttrykte det: – Du er bare hjemme?

Etter å ha fått svar på om jeg bare er bonde, er som regel neste spørsmål: – Går det an å leve av det?

Joda, det er kanskje ikke til å bli feit av, men det er egentlig like greit, jeg var feit nok fra før. Det svaret har jeg strengt tatt aldri brukt, i stedet pleier det å bli et høflig «ja, det går da rundt».

Det tar tydeligvis tid å få aksept for nye næringsveier, det var tross alt så sent som i yngre steinalder at de første nordmennene gikk lei av å løpe etter villdyr og begynte å holde seg med husdyr i stedet. Forretningsideen er noen tusen år eldre enn det meste andre vi holder på med i dag. Men jeg skjønner jo at folk spør, det er mange bønder som henter inntekter fra andre jobber, og dermed har det satt seg en oppfatning om at landbruk er en deltidssyssel – uansett produksjonsomfang. Det siste er det nemlig svært få som spør om. Det virker helt uvesentlig om jeg har 100 kyr eller ei geit, fire høner og to stikkelsbærbusker – uansett er jeg bare bonde. Stillingsbrøken for min del er ikke fastsatt, jeg vet bare at den har høyere tall over enn under streken, men det blir vel en form for deltidsarbeid det også.

Det virker helt uvesentlig om jeg har 100 kyr eller ei geit, fire høner og to stikkelsbærbusker – uansett er jeg bare bonde.

En av dem som kjapt konstaterte at hun ikke kunne skjønne hvordan det gikk an å leve av å ha melkekyr, levde selv av å drive en brudesalong. Paradokset her er at bonden trenger de fleste av oss minst tre ganger om dagen, men hvor ofte trenger vi en brudesalong? Én gang i livet, kanskje to? Vel er det slett ikke alle løfter om evig troskap som varer langt inn i evigheten, men jeg har fortsatt ikke hørt om noen som gifter seg like ofte som de spiser.

Ikke bare bare

Kort oppsummert er jeg altså bare bonde, er bare hjemme og driver bare med kyr. Men det er ikke alltid bare-bare, og det er unektelig ikke så rent lite komisk at mine jevnaldrende som har gått andre yrkesveier neppe blir spurt om de bare snekrer, bare er lærer eller bare er ingeniør, mens jeg som er ei salig blanding av gartner, omsorgsarbeider, servitør, dyretolk, maskinfører, mekaniker, skogsarbeider, kontormann, møkkamann og på toppen av alt er fullt ut økonomisk ansvarlig for hele kostebinderiet, bare er bonde.

Men uansett, jeg hadde ikke bytta med noen av dem! Jeg har sannsynligvis verdens beste jobb, og leverer en råvare med høy kvalitet. Elitemelk har vi snart hatt i 30 år i strekk her på bruket, og produksjonen er ikke mindre enn at mine 18 kyr leverer nok drikkemelk til hele hjemkommunen. I tillegg bidrar jeg til åpent landskap og grønne enger, og når det våres og folk trekker ut i hagen kommer jeg med gjødselvogna og skremmer dem inn igjen, og sørger for at de har noe å snakke om de neste dagene. Men når sommeren kommer og timoteien står rak og grønn er jeg som regel tilgitt.

Hilsen en som bare er bonde.