Hvis en tar de 1 million dekar jordbruksjord Rogaland har og deler på 4000 bønder som befinner seg i Rogaland, så blir det i snitt 250 dekar på hver. Samtidig vet vi at halvparten av jordbruksjorda i Rogaland er beiter. Det betyr at hver gård i snitt har 125 dekar jordbruksjord.

Bjarte Nærland i Nærland samdrift er en av bøndene vi møtte. Han har rundt 1000 dekar jordbruksjord. Det er langt over snittet i Rogaland. Han er den aktive parten i samdrifta, som består at tre passive parter. I tillegg har Nærland kjøpt en nabogård. Jorda hans ligger i en radius på 3 km rundt gården. Tilsammen er melkekvoten 770 tonn. To generasjoner driver, der eldste generasjon driver med rugeegg til slaktekyllingproduksjonen. Kufjøset som er ganske nytt har 130 liggebåser til melkekyr og 100 liggebåser til kviger. I tillegg kommer arealer til kalver. Kyrne melkes i to roboter.  Oksene fôres opp på fullspaltebinger i det gamle fjøset.

Dyrene fôres på gras lagt i silo og kraftfôr. Det er tre plansiloer på gården, en til hver slått.

I tillegg til grasproduksjon til husdyrene, driver Nærland med potetproduksjon. Rundt 700 tonn leveres som matpotet til COOP. Han har en halvtidlig sort som kan høstes tidlig i juli, i tillegg til sorter som høstes senere. Han har potetlager til å kunne dekke hele sesongen.

Stor takk til Bjarte Nærland for at vi fikk komme, og stor takk til Helga Hellesø for at hun ordnet med besøket og fortalte om Norsk Landbruksrådgivning Rogaland.

Køhlner Paviljongen - en gård med historie og Norges beste rabarbradrikk.

Per Ivar og Ingebjørg Wold har sørget for å flytte og restaurere Køhler Paviljongen. De har også delt gamle rabarbraplanter fra gården og har nå 1 dekar med rabarbraplanter. Dette gir ca 5000 liter av den kjempegode rabarbrasafta til Madame Køhlner. Ferskpresset, pasteurisert og tappet på gården. Vi fikk servert deilig kjøttsuppe, rabarbrasaft, gårdens historie fra 11 gårder til 1 gård og tilbake til 11 gårder igjen og tilslørte bondepiker med rabarbra.

Opp fra asken

Roar L Grødeland er 34 år og kommer egentlig fra dalstroka innafor. Han ville så gjerne bli bonde, men var yngst i søskenflokken. Så han måtte finne seg kjerring med gård, og det fant han er nede på Orre. Han fant Anne Karin, som er to år yngre, og de har drevet svineproduksjon i snart 10 år. De sørget for å ha det ekstra travelt i starten med å sette tre barn til verden på tre år.

Opprinnelig hadde gården påbygg på påbygg på fjøset og produksjon i flere etasjer. De fikk oppleve en bondes verste mareritt da driftsbygninga brant ned 25. august 2010. Det verste med hele brannen, i tillegg til at mange dyr brant inne, var at de ikke fikk lov til å hjelpe til selv og skuelystne strømmet til og var til hinder for trafikken på gårdsveien. De ble også kåret til årets unge bonde i 2010.

Forsikringsoppgjøret gikk greit bl.a på grunn av at de hadde gode registreringer i INgris. Ny driftsbygning og redskapshus ble bygd opp og sto ferdig i desember 2011. Her kan dere lese fra åpninga av det nye grisefjøset.

Roar og Anne Karin er veldig fornøyde med grisene som de kjøpte fra en besetning i Sør-Trøndelag da de kom i gang igjen etter brannen.

Gården har griseproduksjon opp til konsesjonsgrensa, men mangler spredeareal. Gårdens 120 dekar er ikke nok, så de er avhengige av å levere møkk til grønnsaksdyrkere. Ja, åpner Listhaug for høyere konsesjonsgrense, så vet ikke vi hva vi skal gjøre, sier de to unge grisebøndene som har stort pågangsmot.