Trøndersk engasjement på Bondetingets talerstol
Årsmøtet i Norges Bondelag er godt i gang, og de trønderske delegatene stiller godt forberedte for å framsnakke det trønderske landbruket og påpeke behov for det trønderske landbruket.
Grovfôrproduksjon, beredskap og selvforsyning.
Årsmøteutsending Annette Brede fra fylkesstyret og Snåsa Bondelag holdt følgende innlegg om satsing på grovfôrproduksjon i Trøndelag:
Landbruk er beredskap, sier vi, og beredskap er jo et omfangsrikt begrep. Enten vi snakker om beredskap i den enkelt husstand, eller på den enkelte gård, eller i vid forstand, med totalberedskap for hele Norge, ja hele verden for så vidt, så spiller landbruket og bonden en helt essensiell rolle. Vi lager livsnødvendig mat, sørger for bosetting og ikke minst sysselsetting og arbeidskraft i hele landet. Der det bor folk finnes det også redskap, utstyr og ressurser til å løse de aller fleste problemer og utfordringer som skulle oppstå.
Beredskap og selvforsyning henger tett sammen. Vi Trøndere sier ofte at Trøndelag er et Norge i miniatyr. Vi
har fjord, vi har fjell, vi har flatbygd, og vi har skog. Vi har storfe, småfe, fjørfe, gris, grønt, potet, frukt, bær og korn. Her kan man også legge til slakteri, meieri, fôrindustri, ja hele verdikjeden. Ut ifra dette, skulle man jo egentlig tro at Trøndelag er helt selvforsynt, MEN sånn er det i realiteten dessverre ikke. Vi er bortimot selvforsynt på gris, OG vi har stort potensiale for å bli selvforsynt på de fleste områder, men da må vi disponere virkemidlene rett.
I Trøndelag ser vi at alt for mye jord ikke er i drift, og at spesielt grovfôrproduksjonene sakker akterut på inntjeningen i forhold til resten av landet. Tendensen er også at arealet med korn øker. Det at kornarealet øker i randsonene i Trøndelag må da vel være en gladsak tenker kanskje dere. Men når det er fôrkorn av lav kvalitet, og godt under 300 kg på målet, forteller det meg at disse arealene egentlig ikke er egnet til å produsere korn på. MEN man velger å gjøre det likevel, fordi det rett og slett ikke er lønnsomt nok å holde grasjorda i hevd. Dette blir det bare enda mer svinefôr av- ikke økt beredskap og selvforsyning! Skal vi lykkes med å holde hele landet i bruk, er vi i fremtiden nødt til å differensiere virkemiddelbruken i mye større grad enn det vi hittil har gjort i landbrukspolitikken, sånn at vi faktisk dyrker det vi har best forutsetninger for i de ulike områdene i landet.
For at Trøndelag i framtiden skal kunne klare å levere enda bedre på samfunnsoppdraget med å øke sjølforsyningsgraden opp til 50 %, må vi ta bedre vare på grovfôrressursen vår. Størsteparten av Trøndelag er og har alltid vært best egnet til å produsere grovfôr. Målsettinga er å utnytte det samla produksjonspotensialet basert på norske ressurser optimalt. Virkemiddelsystemet i landbruket er ment til å utligne mellom de enkelte produksjoner, størrelser og geografi. Hvorfor tjener grovfôrprodusentene i Trøndelag da langt mindre enn grovfôrprodusentene i de andre sonene?
Helt avslutningsvis, må jeg også bare presisere at når undertegnede, som i utgangspunktet er verdens største svineentusiast, velger å bruke 3-minutteren sin i årsmøtet på grovfôr, da er det ALVOR i Trøndelag folkens!
Velferdsordningene fortsatt potensiale for forbedringer
Årsmøteutsending Toril Svarva fra Beitstad Bondelag holdt følgende innlegg om satsing på velferdsordningene:
For fire år siden sto jeg på denne talerstolen for første gang, og fortalte om de utfordringene vi hadde innen velferdsordningene. Siden da har det vært endringer i positiv retning. Vi får nå høre at vi nærmer oss full økonomisk jamnstilling, men jeg vil med dette minne årsmøtet, og ledelsen på hva som står i Norges Bondelags lover.
Allerede i paragraf 2 står det at Norges Bondelag skal arbeide for «At næringen skal oppnå full jamnstilling, så vel økonomisk, sosialt som kulturelt», og her kan det meldes om at vi står langt fra å være på likefot med andre arbeidstakere når det gjelder sosiale rettigheter.
Avløsertilskudd og dagsats for sykdom har økt og det har kommet tillegg for foreldrepermisjon. Alt dette er vel og bra, men det er langt fra nok. Det hjelper lite å øke på avløsertilskuddet med 5000 når årslønna til en avløser har økt med mellom 20 og 30 tusen etter de siste lønnsforhandlinger.
I mai ble vi i Bondebladet kjent med en ung mor og bonde sine store utfordringer i forbindelse med svangerskap og foreldrepermisjon. Fordi hun hadde jobb utenom gården så ble tilskuddet hun fikk til avløser latterlig lite. Samhandlingsregelen står fortsatt etter årets jordbruksforhandlinger, det er en skam og noe som sikrer sosial ulikhet for bonden. Vi kan ikke ha det slik at bønder kvier seg for å få barn, som det sto i artikkelen. Er det noe bygdene trenger, er det noe Norge trenger, så er det flere barn!
At en familie driver en gård på størrelse med 5 årsverk er normalt i dag, for eksempel kombinasjonen melk og gris. Skal de ha avløser ei helg, bør de ha to. Årskostnaden for avløser annenhver helg er over 120 000. Og de som må ha to passerer 240 000. Da kan de ha fri annenhver helg. Men muligheten til å i tillegg ha ferie sammen med ungene blir rimelig små når avløsertilskuddet er på skarve 139 542 kroner.
En nybakt far ringte meg før helga for han hadde hørt at jeg skulle snakke om velferdsordningene her i dag. De ble stolte foreldre for ei stund siden, men tiden etterpå har vært vanskelig da det viste seg at de har fått et kronisk sykt barn som trenger mye pleie. De siste to årene har for dem vært preget av mye sykehusinnleggelser, tett oppfølging og mye pleie. Og drift av et stort melkebruk. Mor er arbeidstaker, hun har rett på pleiepenger, opptil så lenge som 18 år. Hva har gårdbruker Far rett på? 30 dager.
Skal han ha mer enn det må han sykemelde seg på barnets vegne. Men hva skjer da om han knekker en fot eller blir ute av spill på andre vis? Da har han brukt opp sine rettigheter allerede. Denne problemstillingen gjelder ikke mange, men for de det gjelder er det livsnødvendig.
Gårder blir større, flere årsverk samles på samme orgnummer, da må velferdsordningene holde tritt med tida og må begynne å følge antall årsverk på gården i stedet for orgnummeret. Da først får vi en sterk satsning på velferdsordningene, på familielandbruket – Vi får en større sosial jamnstilling.
Og som en sluttnote, Staten skal ikke være redde for å satse på velferdsordningene i landbruket, for mange av de som er avløsere er jo ungdommer og unge voksne. For hvem tar like mye samfunnsansvar med å lære ungdommer å arbeide? Lærer de arbeidsmoral, gleden i meningsfullt arbeid, at innsats gir penger på konto, og at det ikke er farlig å bli skitten på fingrene? Det er oss det!
