De aller fleste utsendingene til Trøndelag Bondelag er samlet i Inderøy. Årsmøtet i Norges Bondelag gjennomføres digitalt, men fylkeslagene har samlet sine utsendinger slik at en stort sett sitter sammen i årsmøtet. Engasjementet er stort og det er trivelig og samles. Hele "bondestanden" og alle andre med interesse for landbruket og bondelaget var invitert til 125-års-jubileumssendinga til Norges Bondelag som ble sendt direkte på Facebook. 

God stemning i årsmøtemiddagen til kvelds, hvor vi fikk servert en diger lammeskank og minimalt med poteter og grønnsaker - "råflirefjes". Leif Hjulstad ble takket for sin store innsats som ansatt i bondelaget, og det skal vi skrive mer om i en egen nyhet ;-) Trine Hasvang Vaag, styreleder i Nortura, var glad for å få lov til å takke for maten.

 

 

Årsmøteutsending Annette Brede hadde et inderlig og viktig innlegg om gris og dyrevelferd

Jeg hadde egentlig planlagt et heilt anna innlegg om gris, som tok for seg både svekking av importvern, omlegging fra målpris til volummodell, innfrysingskapasitet og reguleringslager hos markedsregulator, samt behovet for tilskudd til oppgradering og utbedring av 70% av alle grisefjøs her i Norge.

Men sånn som ting har utvikla seg gjennom helga og utover uka, med tanke på de bildene som NRK  og aksjonistene sjøl nå publiserer, så kjenner jeg veldig på det at jeg som svineprodusent og tillitsvalgt, ikke kan la være å si noen ord om dyrevelferd.

Noen av bildene og filmene som har kommet fram er helt forferdelige, og jeg har rett og slett ikke ord for å beskrive hva det gjør med meg som svineprodusent å sjå noe sånt.

Min umiddelbare reaksjon var hvordan i all verden, og hvorfor i all verden skal jeg egentlig fortsette med å produsere gris, hvis det er sånn folk trur all gris har det?

Men så tenkte jeg meg om en gang til, og ble enig med meg sjøl om at vi kan ikke la folk gå rundt å tro at det er sånn det er å være gris i norske fjøs. Vår fjøshverdag er så langt i fra det bildet av grisehold som media nå har skissert opp, og det MÅ vi få kommunisert ut til resten av samfunnet også.

Norsk grisehold er regulert med et strengt og godt regelverk, med tydelige retningslinja på alt fra vanntilførsel, liggeareal, rotemateriale og sjukdomsbehandling for å nevne noe. Dette følges opp av både mattilsynet, og kontrolleres også av veterinærene våre gjennom obligatorisk besetningsgjennomgang 1-3 ganger i året. Med det sagt, så tror jeg vi alle har potensiale til å bli enda litt bedre på dyrevelferd. Og da tenker jeg ikke bare på svinehold, men på alle husdyrproduksjoner.

Mannen min og jeg har som mål å drive fjøset vårt på en sånn måte at hvem som helst, når som helst skal kunne komme på besøk i fjøset og sjå at grisene våre har e bra. Og det tror jeg gjelder stort sett alle andre grisbønder her i Norge også.

Ja, i et fjøs med hundrevis av individer så vil det til enhver tid være en eller annen gris som e sjuk eller skada, men hvis en følger regelverk og dyrevelferdsprogrammet og har gode rutiner for oppfølging, oppstalling og behandling av sjuke dyr, med full dokumentasjon på alle tiltak vi gjør, så kan alle grisbønder stå fram og være stolte av grisfjøsene våre!

Det er mange grisbønder som er både motlause og oppgitte, men det har vi egentlig ikke noen grunn til å være, for vi produserer kjøtt i verdensklasse, og det skal vi jaggu fortsette med i framtida også!

Vi er ikke ei lukka næring som nå må begynne å låse fjøsdørene våre fordi vi har noe å skjule. Men vi aksepterer IKKE at d bli gjort innbrudd hos oss! Vi er profesjonelle næringsutøvera som stolt kan vise det vi holder på med!

Årsmøteutsending Gunnar Alstad sitt innlegg stiller spørsmål om landbruk og bærekraft

Lenge før Brundtland-kommisjonen lanserte begrepet bærekraftig utvikling har vi bønder praktisert bærekraft gjennom å søke å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn den selv var da vi selv tok over.

Men er det i tråd med de gamle målsetningene når vi overdrar gården med mere leid areal, større og tyngre maskiner, større kvote, flere dyr og større bygninger – er det bærekraftig?  Er det bærekraftig å opprettholde samme volum på matproduksjon på færre bønder? Jeg mener norsk landbruk ikke er bærekraftig i framtida hvis det betyr at færre og færre bønder skal produsere samme mengder produkter, ja sågar øke produksjonen.

I Trøndelag har nesten 50% av gårdsbrukene med dyrka jord i drift blitt avviklet de siste 20 årene. 2 av 3 melkebruk i Trøndelag er lagt ned siden 2000. Joda, jeg skjønner at det er mange grunner til at mange slutter, særlig dårlig økonomi, men også effektivisering og ny teknologi er en driver for utviklinga mot færre og større bruk.

Vi må kunne gjøre oss opp en mening om hvor få gårdsbruk og hvor få bønder skal vi ha her i landet i framtida. Landskapet her i landet tilsier jo ikke at vi bare kan fortsette å lage større og større bruk, uansett den teknologiske utvikling.

På Skatval, der jeg er bonde, er vi nå 9 melkeprodusenter. Vi møtes til kukaffe, vi har gods samhold og godt fagmiljø. Men vi trenger egentlig bare en melkeprodusent på Skatval for å produsere den grunnkvoten vi har i bygda. Kanskje kommer det en dag! Er det det vi vil? Jeg tror ingen her på årsmøtet ønsker det!

Jeg mener ikke at bondelaget skal reversere landbrukspolitikken, men vi må ta i bruk de verktøyene vi har, strukturvirkemidlene, kvotesystemet, til å endre noen av grepene fra 2014 og justere kursen – slik vi startet forsiktig med i kravet til årets jordbruksforhandlinger.

For husk på det, at lenge etter at oljen er slutt her i landet, er det fortsatt vi bønder som har som oppgave å produsere mat til befolkningen. Skal vi greie det de neste 50, 100 årene må vi ha et landbruk både som ivaretar klima og miljø, som gir inntekt og arbeidsforhold som andre grupper, og vi må ha et sterkt bondelag som stille tydelige krav til staten om hva som skal til for å lykkes med det.

Men her ligger det også et ansvar og en forpliktelse til hver enkelt av oss; at vi ikke bare tenker på oss selv, det som gagner oss selv i dag og i morra, men at vi faktisk tar inn over oss at vi er en del av et stort fellesskap som enn så lenge har tillit hos den norske befolkninga til å produsere maten deres. Den tilliten må vi ta vare på.

Det er trolig få land i verden som har bedre forutsetninger for å drive et bærekraftig landbruk enn i Norge. Bondelaget har laget en plan for hvordan dette skal gjøres, gjennom bærekraftstrategien som ble vedtatt i vår. Den må ut til medlemmene nå! Den må kommuniseres og ikke bli liggende i skuffa på Landbrukets Hus.

Vi bønder vi kan og vi vil, vi må forenes om målet og vi må dra lasset sammen.

 

Leif Hjulstad med borddamene Kirsten Ingjerd Værdahl og Marit Haugen.

Årsmøteutsending Kristine Ek Brattset og fylkesleder Kari Åker

Årsmøte-praktisk-tilrettelegger smått og stort Anne Kindseth Føll og lyd og bilde-hjelp Anders Hannigan