For å si noe om fremtiden må vi stoppe opp litt å se hvor vi er i dag. Hva har vi lykkes med, hva kan vi gjøre bedre, og hvordan kan vi møte utfordringene vi har foran oss. Og ikke minst; hvilke faktorer påvirker utviklingen fremover for den trønderske matprodusenten.

Landbruket er Trøndelags største næring. Primærlandbruket i vårt fylke har en verdiskapning på 4 mrd. kroner. 18.500 trønderske arbeidsplasser kan knyttes til landbruket. Det er vi som er hjørnesteinsbedriften i det nye Trøndelag!

Dette har ikke kommet av seg selv. Gjennom mange generasjoners beviste valg har vi utviklet et landbruk som er tilpasset vår region. Vi har hatt beitedyr i utmarka, melk og kjøttproduksjon på grasarealene, korn og grønt langs Trondheimsfjorden. Gris, kylling og fjørfe spredt over hele fylket. Slakteri, meieri og foredlingsindustri nær produksjonene har sikret viktige distriktsarbeidsplasser, sterke fagmiljø og god dyrevelferd.       

Vi er det fylket i landet med flest husdyrbedrifter. Vi er store på volum i de fleste produksjoner. I tillegg har vi mange dyktige lokalmatprodusenter. To restauranter i Trondheim ble nylig tildelt Michelin-stjerner, restauranter som i stor grad benytter seg av trøndersk råvare.

I dag sier vi at Trøndelag er Norges fremste matregion! Dette betyr også at vi har de beste forutsetningene for å lykkes i framtida. Men uansett hvor god den trønderske bonden er som agronom, husdyrbruker og industrieier, står alt og faller på fortsatt satsing på den norske landbruksmodellen.

Den norske landbruksmodellen som er utviklet og lappet på i over 80 år. Har vi i dag er politisk flertall til å videreføre dette byggverket? Jordbruksavtalen, et fungerende tollvern, sterke samvirkebedrifter og ikke minst mulighetene til markedsregulering. Dette er avgjørende bærebjelker vi må kjempe videre for.

For at vi skal lykkes med norsk matproduksjon i framtida er vi avhengig av sterke, norske, bondeeide samvirkebedrifter. Forskjellen på en bondeeid samvirkebedrift og andre aktører har i stor grad vært viljen til å ta landbrukspolitiske hensyn. Det skal ligge mer enn jaget etter kortsiktig profitt bak valgene våre bedrifter gjør. En utvikling der landbrukssamvirket mister sin posisjon i markedet reduserer evnen og muligheten til å ta disse hensynene.

Den siste tiden viser oss at en svekkelse av landbrukssamvirkene truer distriktslandbruket, truer en desentralisert matvareindustri, arbeidsplasser i distriktene og matproduksjon i hele landet. En svekkelse av landbrukssamvirket svekker den norske matvareberedskapen. Dette er svært alvorlig!

Hvor ligger så makta i norsk matproduksjon? Hvem er det som bestemmer vegen videre? Vi er i stor grad en politisk styrt næring. Men innenfor de rammene som legges av storting og regjering er det mange faktorer som påvirker utviklingen.

Ny klimapolitikk, det grønne skiftet, og satsing på bioøkonomi kan være en gylden mulighet for det norske landbruket. Kanskje er det vår måte å produsere mat som setter standarden fremover? Er vi så sikker på at størst alltid er best, før vi har undersøkt de langsiktige konsekvensene?

En annen faktor som i dag påvirker oss i stor grad er de norske matvarekjedene. Norge har få og store matvarekjeder. Matvarekjeder med betydelig makt. Dette gjør konkurranseforholdene krevende. I tillegg ser vi at kjedenes fokus på pris, satsing på egne merkevarer og distribusjon er svært krevende for oss som leverandører. Vi er prisgitt å få avtaler med minst en av innkjøpsaktørene. Enten Coop, Norgesgruppen, eller Rema 1000.

Dette legger et voldsomt press på de norske foredlingsbedriftene. Matvarekjedenes økte makt og innflytelse i verdikjeden skaper økt bekymring for den norske bonden. Tilgang til markedet er en av de viktigste forutsetningene for en fungerende norsk matproduksjon.

Jeg tror og håper at matprodusenten, industrieieren og kjøpmannen ønsker det samme:

  • At vi skal ha matproduksjon på norske ressurser.
  • At vi skal skape arbeidsplasser i hele landet.
  • At vi skal ha en inntekt vi kan leve av.
  • At vi skal produsere og selge trygg, norsk mat til hele vår befolkning.
     

Fordi vi ønsker ikke en sentralisering av norsk matproduksjon. Vi ønsker ikke en ensidig satsing på færre og større slakteri og meieri. Vi ønsker ikke en sentralisering av norsk næringsmiddelindustri. Det er nok lastebiler på veiene.  Vi vil fortsatt har et slakteri i Steinkjer, et meieri i Selbu, små og store foredlingsbedrifter i hele fylket. Dette er en vesentlig del av norsk landbruk.

Da må vi tillate hverandre å lykkes. Vi må tillate matvarekjedene å være gode, matvarekjedene må tillate våre produksjonsbedrifter å være gode.

Jeg tror nemlig at vi er gjensidig avhengig av hverandre for å lykkes i framtida.  

I dag har vi invitert administrerende direktør i Rema 1000, Ole Robert Reitan til å gi oss deres syn på dette. Jeg har i tillegg lyst til å utfordre Reitan på følgende punkt: 

  • Er den sterke kjedemakta til fordel eller hinder for norsk matproduksjon?
  • Er matvarekjedenes satsing på egne merkevarer en fordel eller ulempe for den norske matprodusenten?

Og til slutt……

  • Kan vi bli enige om at vi jobber for et felles mål?

Mest mulig norskprodusert, trygg kvalitetsmat til den norske forbrukeren. Kanskje vi kan gjøre tilpasninger i den norske verdikjeden for å komme nærmere dette målet?

Takk for meg !