Landbruket - Nøkkelen til et mer robust samfunn!

Uro i Europa, hissige ledere i verdens stormakter og klimaendringer vi har merket på kroppen i vinter, vitner om at vi er på tur inn i en tid hvor beredskap og selvforsyning vil bli viktigere enn noen gang i vår generasjon. Det betyr at vi må lære oss å tenke beredskap igjen.

Mine besteforeldre drev gården relativt uforstyrret av krigens handlinger under 2 verdenskrig, de var selvforsynte, alle innsatsfaktorene de trengte var på gården, 20% av arealet, ble benyttet for å produsere energi, i form av for til hesten. Alt kua spiste var avlet på gårdens areal, det gjorde at produksjonen var tilnærmet normal, og de kunne forsyne slekt og venner i mere sentrale strøk, som var mere rammet av krigens herjinger.

I Norge er vi bare 40%! selvforsynt med mat, og det betinger fungerende samfunnsfunksjoner. 80 år med fred og fordragelighet har fått oss til å senke garden, vi trenger ikke å tenke på matsikkerhet og beredskap. Fokuset i samfunnet har flyttet seg fra å ha et selvforsynt og robust matsystem, til et kostnadseffektivt og globalisert matsystem, på godt og vondt.

For i motsetning til mine besteforeldre, er jeg fullstendig avhengig av et velfungerende samfunn rundt meg skal jeg opprettholde normal produksjon, jeg er avhengig av ytre innsatsfaktorer som strøm, vann, kraftfôr, diesel, gjødsel, deler, osv, med andre ord, det tar ikke lang tid før sjølforsyninga blir betydelig lavere enn 40% ved forstyrrelser i samfunnsstrukturen.

Vi har basert oss på import av mat fra verden rundt oss, en verden hvor behovet for mat øker med 70% fram mot 2050, samtidig som Verdens matproduserende evne reduseres kraftig grunnet tørke og oversvømmelser!

Vi har effektivisert landbruket kraftig, tatt i bruk tilgjengelig teknologi og innsatsfaktorer, fra traktorer til melkeroboter, fra kunstgjødsel til kraftfôr. Det har gitt oss billig mat, men det har gjort oss sårbare, vi har gått fra mange mindre gårder til færre og større gårder, som samtidig er avhengig av at verden rundt oss fungerer skal vi få tilgang på innsatsfaktorer vi har gjort oss avhengige av.

Det ble kanskje litt dystert dette, men det er i fredstid vi må forberede oss på krig og krise, når krisen er et faktum, er det for sent.

Så hvordan kan landbruket bidra til et mere robust samfunn, og økt beredskap?

Det er ingen tvil om at det er matproduksjon som er gårdens viktigste bidrag til beredskapen, både volum og lokalmat produksjon. Alle beredskapsmessige tiltak er verdiløse uten tilgang på mat. Da må vi rigge gårdene så de faktisk er der den dagen kriser oppstår, og at de er i stand til å produsere mat også under krig og kriser.

Vi må gjøre gårdene mere robuste og i stand til å greie seg bedre om forsyningslinjene skulle bli påvirket, være seg tilgang på strøm, drivstoff, kraftfôr osv, Det kan delvis løses med større lager av innsatsfaktorer på gårdene, som diesel, kraftfor, delelager osv, vi bør også utvikle gårdene til å bli beredskapsenheter, som kan bidra på flere vis til samfunnet rundt seg, bli samfunnets "beredskapsvenn" om du vil.

For uansett hvor det skjer en hendelse, om det skyldes ekstremvær, eller en annen form for hendelser eller kriser, kommer det alltid til å være en bonde i nærheten, for det er bønder over alt, alltid, vi kommer til å ha meget kort responstid, med kunnskap og utstyr til å kunne bidra på mange slags vis, ta foreksempel linjerydding etter uvær, opprydding etter ras, tilgang på tankvogner under brann. Landbruket sitter på store ressurser, mannskap og utstyr, som samfunnet kan benytte seg av ved kriser.

Dette må selvfølgelig formaliseres, organiseres og godtgjøres, det krever nødvendig kompetanseheving osv, men det er en mulighet samfunnet kan velge å benytte seg av.

En annen mulighet som virkelig hever beredskapsevnen, er energiproduksjon. Det utvikles små vindmøller og solcellepaneler, batteriteknologi muliggjør lagring av sol og vindenergi, slik at den kan benyttes når det er behov for den. Bioenergianlegg og biogassanlegg er andre eksempler. Mulighetene er mange og kan tilpasses hver enkel gård. Ved å spre energiproduksjonen reduseres sårbarheten. Beredskapen heves kraftig, samtidig som vi fristiller energi til annen næringsutvikling i distriktet.

Disse tiltakene er bare et par eksempler på hvordan vi kan fortsette å utvikle et levende og mer robust landbruk, øke selvforsyninga under kriser, legge grunnlaget for annen næringsutvikling i distriktene, holde innbyggertallet oppe, sikre grunnlaget for skoler, fritidsaktiviteter, osv. Med andre ord, skape robuste samfunn og bidra til bosetting i hele landet som i seg selv er god beredskap.

Så kort oppsummert, vi må evne å se den samfunnsøkonomiske verdien i å styrke de økonomiske og velferdsmessige vilkårene, slik at gårdene våre, for det første fremdeles er der, og at de er robuste nok, til å opprettholde produksjonen av mat under krig og krise.

Så hvordan kan jeg bidra tenker du kanskje? – Kjøp Norsk mat!

Vi ses på Matfestivalen!

Jørn Magne Vaag, fylkesleder i Trøndelag Bondelag