Fikk jobb med en gang

Det er ikke lett å få en intervjuavtale med Marita Holte. Rådgiveren i Norsk landbruksrådgivning har dagene fulle.

Et naturlig valg

Fra kontoret sitt i sentrum av Snåsa gir 26-åringen råd til gårdbrukere over store deler av fylket. Som rådgiver i Norsk landbruksrådgivning (NLR) er hun imidlertid ofte på farten. Arbeidsområdet er fra Levanger i sør til Lierne i nord. Enkelte ganger er det også oppdrag i Sør-Trøndelag.

Selv har hun vokst opp på familiens gård i Soknedal. Å søke seg til en landbruksskole etter ungdomsskolen, var derfor helt naturlig. Valget falt på Øya videregående skole i Kvål i Sør-Trøndelag. Det ble tre innholdsrike år, og hun trenger ikke tenke seg lenge om for å ramse opp høydepunktene.

- Vi hadde en rekke praktiske aktiviteter slik som overnattinger i det fri, hjortejakt og toppturer. Det var mye spennende vi opplevde sammen, sier hun.

Godt miljø

Selv om en landbruksskole har andre fag enn en allmennfag, er mulighetene for videre utdanning like gode. Med omkring 100 elever var Øya også et perfekt sted å bli godt kjent med både lærere og elever. De små forholdene gjorde at det ble et vennskapelig forhold mellom elev og lærer. Dette bidro til et godt miljø og en skole der det var lett å lære.

- Jeg hadde et veldig godt forhold til de fleste lærerne. På en så liten skole lærer du dem å kjenne veldig godt, sier hun.

Lærte opp medelever

Mye av undervisningen på Øya videregående foregikk utendørs, og det var også denne læreformen som falt best i smak for Holte. Ute var det blant annet opplæring i tømmerhogst og rygging med traktor og henger. Læreren oppdaget imidlertid raskt at jenta fra Soknedal kunne dette svært godt. Dermed ble hun satt som «lærer» på dette feltet.

- Det er ikke bare bare å rygge rundt bygninger med en traktorhenger, sier hun.

Dro alene

Ingen andre i samme kull fra ungdomsskolen på Støren valgte å starte på Øya videregående skole. Dermed reiste hun til skolen på Kvål uten å kjenne en eneste person. Den første tiden på skolen var litt skummel. Heldigvis ble hun raskt kjent med de andre medelevene. Som de fleste andre elever skulle hun bo på internatet. To og to på samme rom.

- Det gjorde sitt til at du måtte bli raskt kjent med de andre, sier hun.

Master i drøvtyggerernæring

Da hun var ferdig på Øya, søkte hun seg inn på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Etter å ha tatt en bachelor i husdyrvitenskap, var planen å få seg en jobb. Men kunnskapshungeren var stor.

- Samtidig var det et så godt miljø på Ås at jeg valgte å fortsette, sier hun.

Ett år senere hadde hun en mastergrad i drøvtyggerernæring.  Det var fortsatt uklart hva hun skulle jobbe med når hun var ferdig. Men da det dukket opp en ledig stilling i Norsk landbruksrådgivning i Snåsa, sendte hun en søknad. Svaret kom fort. Allerede samme dag som hun var i jobbintervju, fikk hun tilbud om jobben.

- Jeg husker jeg var helt i skyene den dagen, sier hun.

Skal ta over gård

Hun har hatt rådgiverjobben i NLR i Snåsa i over to år. Det er spennende arbeidsdager, og ingen dag er lik. Sammen med samboeren Jonas bor hun på en gård noen få kilometer unna Snåsa sentrum. Samboeren er odelsgutt, så når tiden er moden, skal de ta over. Men akkurat nå trives begge i hvert sitt yrke. Hun som rådgiver, han som snekker.

Aldri utlært

De som tar kontakt med en landbruksrådgiver, har ofte store forventinger. Gårdbrukerne vil ha klare svar.

- Heldigvis er de forståelsesfulle og skjønner at jeg er relativt ny i rollen. Kunnskapen kommer etterhvert. En blir uansett aldri utlært i denne rollen, sier hun.

Spørsmålene fra gårdbrukerne dreier seg om alt fra planteskader til gjødseloptimalisering og dreneringsplaner.

Trodde de ville teste henne

Starten som rådgiver var til dels preget av prestasjonsangst. Hvordan ville det bli å gi råd til erfarne gårdbrukere som var langt eldre enn henne selv?

- Jeg tenkte at de ville stille kontrollspørsmål for å sjekke at jeg kunne det jeg var satt til å jobbe med, sier hun.
Slik ble det ikke. I dag opplever hun at de fleste gårdbrukerne setter pris på å ha henne som diskusjonspartner.

Hele tiden noe nytt

Selv om hun gjør alt for å holde seg så oppdatert som mulig, er det også mye kunnskap å hente hos gårdbrukerne selv.

- Det er givende å høre hvordan de jobber. Jeg lærer mye av dem, sier hun.

Selv om hun trives godt som rådgiver, savner 26-åringen til tider det fysiske gårdsarbeidet. I slike stunder er det godt å tenke på at hun og samboeren en gang skal blir gårdbrukere. I dag er det svigerforeldrene til Holte som driver gården de en gang skal ta over. Men det er ingen hast.

- Jeg er ennå ung og kan jobbe en del år med noe annet før jeg eventuelt blir gårdbruker på heltid, sier hun.

Tekst og foto: Håvard Zeiner

Kompetanseløft Trøndersk landbruk