Da jeg tusla ( evt løp, fordi det visst er trendy og løpe til jobben) over gården, mens det ennå var litt natt igjen, lyste månen rund og klar på himmelen. Det knirka godt i den vesle snøen vi har, og både katt og ku hilste meg god morgen da fjøsdøra gikk opp, og varm og god fjøslukt strømma mot meg. Er da ikke verst start på arbeidsdagen det??!!!

Å egentlig er det luksus å kunne legge innpå mer ved, spise frokost og lese gårdagens aviser( fordi langt utpå landet kommer avisa med posten utpå dagen, helt greit for øvrig….)- når ungene fyker ut dørene klar for en ny skoledag, og du vet at alle dyra har fått stellet sitt. Om jeg kjenner godt etter, så har jeg faktisk fortjent en aldri så liten cowgirl-strekk.

Også bestemmer jeg sjøl, når jeg tar neste fjøsøkt , om dagen skal brukes til kontorarbeid eller andre uteoppgaver. Sjølsagt så har kua et ord med i laget, ho vil jo ikke vente på mat! Og innimellom er det div etater som styrer det, med sine frister for innlevering av søknader, dokumenter osv. Men, greit nok, det er en del av oppgavene for bedriften det og. Ops! – kom på at jeg skal sende et skjema til regnskapsføreren i dag…

Etter 2. fjøsøkt er det på høy tid med kaffe, og mer ved i ovnen. (Også har denne bonden en del huslige sysler som venter, der er trøkket like stort om det er januar eller juni)

Her i gården brukes det mye tid om dagen, på planlegging av nytt kufjøs(mjølkeavdeling). Tenk, vi har valgt å hoppe ned fra gjerdet på den sida, den riktige sida for oss. Vi skal utvide produksjonen og ta del i teknologi som hittil har vært en fjern drøm for oss. Underveis i prosessen har vi lært utrolig mye, om oss sjøl, om drifta vår, om banker, om roboter og ulike løsninger. Utrolig mange tanker er tenkt, og det har vært mange både opp og nedturer – men nå er valget er tatt.

Til tross for truende blå vind over landet, er det uansett slik at Norge skal ha et landbruk og noen må lage mat. For oss er det stimulerende å vite at de grepa vi tar, og hvorvidt vi lykkes i å nå våre mål for bl a fruktbarhet, grovfor – og mjølkekvalitet, i stor grad avhenger av våre evner og fredigheter, og vår vilje til å greie det. Å sjøl kunne påvirke resultata, er motiverende.

Denne bonden har fått heim de første skoleungene igjen, tenk så heldig jeg er som får være så mye ilag med dem. Innrømmer gladelig at det er mange dager der arbeidsøktene blir alt for korte, fordi det er unger i alle ender av dem. Men, min måte å arbeide på åpner for at de får være hjemme, få et forhold til gården og dyra, og lærer å ta ansvar. Ikke dårlig at jenta på 8 tar en fjøsrunde, etter endt skoledag – når mora sitter i kø utfra byen og styremøte i ST Bondelag. Sånt må en sjølsagt ut med påskjønnelser for!

Jeg og elektriker-mannen min (som titulerer seg Drengen, og er et unikum til å leve seg inn i hobbyen sin gårdsdrift…) kom inn i næringa for 10 år siden. Det har vært både strev og usikkerhet, prakk, ekstra kostnader, dårlig vær, spekte rundballer, sjuke dyr, traktorhavari , mange diskusjoner og frustrasjoner. Men vi er stolte over at vi har tatt et valg om å satse i ei næring der en må spille lag med naturen, tilpasse seg politiske krumspring og være bundet til bruket og arbeidet store deler av året. Uansett så er det viktigste for oss at vi føler glede over å leve livet slik, vi får utfordra oss sjøl, vi må strekke oss langt for å prestere godt nok.

Etter rolige vintermåneder (som absolutt krever sitt med tanke på forhåndtering i -20 garder i ukesvis), vet vi at det kommer en spennende vår både for oss med fjøsbygging, men og for hele landbruket. Jordbruksforhandlingene og høstens stortingsvalg er avgjørende for hvordan landet skal se ut i åra framover, hvor maten vår skal lages osv. Men uansett, så koker det hele ned til at den enkelte bonde må kjenne på sin motivasjon og se på sine muligheter til å fortsette, avvikle eller utvide.

For min og vår del, har vi tatt sats ned fra gjerdet og går inn for landing, godt hjulpet av rådgivere, regnskapsførere m. fl. Vi er stolte av bruket vårt, og det vi har greid så langt.

Å være sin egen sjef er et av de momenta som oftest løftes frem som en fordel ved å være bonde. For meg og oss er det absolutt med og gjør dette til et interessant yrke. Vår evne til å drive lønnsomt, være strukturert og ha gode rutiner bestemmer resultatet. Og forutsetningene endres til stadighet.

Heftige vårer, somre og høster, de tenker vi ikke så mye på nå. Litt roligere dager, og mørke kvelder trengs for å lade batteria til en ny vekstsesong.

Jeg legger mer ved på ovnen, fyller kaffekoppen og lurer meg en kos av 6 åringen – som har hele gangen full av dyr, flere fjøs og mange gjerder. Brunstrunde, kveldsstell og kveldsrunde står igjen enda. Rundballekjøring og foring av dyr som går i siloen må og gjøres unna. Allikevel, helgefølelsa er der!

Og er jeg heldig, er det klarvær når jeg går inn igjen etter å ha sagt god natt til dyra, og jeg kan se på månen og stjernene og kjenne at jeg er tilfreds.

God helg!

Nina Vangen Ranøien