Ordfører Ove Vollan.

Det var TINEs produsentlag i Rissa og Rissa Bondelag som inviterte kommunestyret på en interessant og lærerik busstur i kommunen 14. april, som er første sommerdag etter gammel primstav. Politikere, rådmann og landbruksforvaltning møtte opp for å høre hva bøndene som ble besøkt hadde å si.

Kalkunene får leke med duplo-lego!

Første stopp var hos Sølvi og Eivind Øvergård i Fevåg. De driver en gård med kalkun-produksjon, en gård med slaktekylling-produksjon, og på den tredje gården de driver planlegger de ammekuproduksjon for å utnytte grasarealene på gårdene. Det var kalkunfjøset politikerne fikk ta i nærmere øyensyn. Nyklekte kalkuner går først i startrommet hvor temperaturen er 37oC. Her går kalkunene på torv og fôres i 4 uker. I torva finner de greiner og kongler som de leker med. Sølvi legger også inn store legoklosser. Dette kalles miljøberikelse og gir god trivsel for dyrene. Styring av ventilasjon og lys er også viktig. Blir det for lyst og lyst for lenge begynner kalkunene å hakke på vegger, utstyr og hverandre. For litt over et år siden ble konsesjonsgrensene hevet. Fra 140000 til 280000 for slaktekylling og fra 30000 til 60000 for kalkun. Men produsentene produserer ikke så mye. Markedet må reguleres og det foregår ved at alle produsentene produserer mindre. Sølvi og Eivind kan produsere 22000 kalkuner i år. Etter oppholdet i startrommet, flyttes kalkunen til et større rom hvor der er til de er 13 – 15 uker. Da vi var på besøk var det 3900 kalkun på 11 uker i det rommet.

200 vogntog i året!

Bare til drifta på to av gårdsbrukene til Sølvi og Eivind kommer transporterer 200 vogntog kraftfôr og dyr til og fra gården. Gode veier er kjempeviktig for at vi skal få drive med fjørfe, sier Eivind. Transportørene av kalkun og slaktekylling påpeker støtt og stadig at veien er veldig dårlig. Vi kan ikke risikere at vi ikke får levere kalkun og slaktekylling i framtida på grunn av dårlige veier hit, sier han. I området er det flere fjørfeprodusenter som har like stor trafikk av vogntog gjennom året.

Også Anders Alseth fra Skogeierlaget påpekte hvor viktig veistandarden er. Og vektbegrensinger på veiene medfører omlasting på enkelte veistrekninger og det blir lite effektiv innstransport. Rissa kommune har vært flinke med sine veier og det kan kjøres fulle lass, sier han. Men vi må finne en løsning for skogsbilveier. Biler og utstyr har blitt større og det er behov for oppgradering av skogsbilveier og flere skogsbilveier.

Stjørna Bondekafé – et resultatet av optimisme

Eivind Myklebust, bonde og politiker viste vei gjennom Stjørna. En av Rissas mange perler. Hit kom et par fra byen. De kjøpte Månen og startet med gris. Og med det spredte de optimisme til bygda. Eivind som jobbet på slakteriet på Haugsmyra i Husbysjøen ble ikke med på lasset til Nortura-anlegget i Sveberg, men startet med sau. En studietur til Innherred og dermed var det nok inspirasjon til at det ble sau på fem gårdsbruk, en gård med gris, en med melk, to med ammeku og en med høylandsfe, ammeku og gårdsmat. Altså, et par fra byen som kjøpte en gård ga optimisme til ni andre. Her har vi nå behov for mer jord skal vi klare å produsere mer, fortalte Eivind.

Kari Åker fra Rissa Bondelag påpekte hvor viktig det er at kommunen tar vare på den dyrkajorda og dyrkbare jorda som fins i Rissa for den kan brukes til matproduksjon. Knauser og fjell kan det bygges på, sa hun og høstet applaus fra forsamlingen i bussen.

Da produsentmiljøet i Stjørna ble så stort som det ble, møtes gårdbrukerne jevnlig på Stjørna Bondekafé. Fagprat og sosialt samvær er kjempeviktig for bøndene.

Største tapstall i fylket

I Stjørna er det store utmarksressurser som kan utnyttes av beitedyr. Produksjonen av lam foregår i et marked som kan svinge veldig. For et par år siden var det stor etterspørsel etter lam og underdekning til markedet, mens det nå ligger an til overproduksjon. Likevel kan en ikke stoppe opp helt i produksjonen. Men dessverre blir ikke alle lam fra Rødsjøområdet mat for mennesker. Den blir ørnemat. 20% av lammene som slippes på beite blir tatt av kongeørn. Og bøndene i området kan ikke vente lenger, bestanden av kongeørn må reguleres. Prosjektet i Rødsjø Beitelag gir verdifull kunnskap om beitedyr og kongeørn.

Naturperle med dårlig mobildekning

Turen gikk videre opp Skaugdalen og en tur inn i nabokommunen Verrabotn der vi møtte melke- og kjøttprodusentene Jens Kåre og Beate Vågen. Gården ligger 173 moh, og her ligger snøen enda.  Jens Kåre fortalte om bureisninga i området på starten av 1900-tallet. Bureising var et tiltak mot utvandring til Amerika. Til sammen 18 bruk ble reist i området. Myrjord ble dyrket, en tung og vanskelig prosess. Noen måtte gi seg, noen klarte det. Nye metoder kom, og jordområdene ble helomvendt. Da fikk en sandjord som lett tørker ut, mens myrjorda er vanskelig å få tørr. Jens Kåre og Beate har fulgt utviklinga og utvidet driftsbygninga fire ganger. De har kjøpt til kvote og har en positiv innstiling. Det viktigste for meg er at noen vil drive med dyr i husa.

Mange gårder ligger i Skaugdalen. Her er det dårlig mobildekning, og faller den eneste senderen ut må jeg kjøre 1-2 km for å få dekning, forteller Bjørg Alseth. Det blir dårlig beredskap i forhold til å få tak i veterinær og legevakt. Melkeroboter sender alarmer til gårdbrukeren via mobilnettet. Da kan vi ikke være uten mobildekning.

Samvirke på 1-2-3

I Skaugdalen grendahus ventet lunsj og Nils Asle Dolmseth fra Åfjord og sentralstyret i TINE på bussgjengen. I et samvirke er det eieren som er i sentrum, fortalte han. Et samvirke er brukereid, brukerstyrt og har som mål å gi brukernytte. Samvirke er ikke noe spesielt for landbruket. Det fins rundt 4000 samvirker i Norge. Men landbrukssamvirkene er godt kjente. Bønder over hele landet eier de ledende industribedriftene i næringsmiddelindustrien. Inntektene herfra går ikke tilbake til aksjonærer og investorer men tilbake til landbruket. Og dermed bidrar til verdiskaping lokalt. I Rissa vil det komme samlet 7,2 millioner kr til bøndene etter et rekordgodt år i TINE i 2015.

Fosengris – den eneste i landet

Jon Langmo guidet oss over Markbygda og fortalte om ammekuproduksjon. På ett eller annet vis må vi utnytte «B-jorda» som blir lite effektivt å utnytte av de store bruka. Med «B-jorda» mener han tungdrevet jord. Og denne kan utnyttes til beite. Det fins mange raser innen ammeku, det gjelder å finne den rasen som passer til beitet.

Fire produsenter driver med gris i Rissa. De har bygd et fellesfjøs hvor de fôrer opp slaktegrisen i fellesskap. Mens purkene har de på de enkelte gårdsbrukene. Fosengris er den eneste i landet som har konsesjon til å drive på denne måten, og Langmo er storfornøyd med denne måten å gjøre det på. Hadde vi ikke fått til dette, har mest sannsynlig alle fire sluttet med gris. En utfordring i svineproduksjonen er smitte. Hos Fosengris fikk de med en bakterie fra en besetning de kjøpte smågris fra og som de sliter med å bli kvitt i nyfjøset. Det er en slags lungebetennelse. Da en fant ut hva det var, fant en også en effektiv vaksine som smågrisene får før de forlater gårdene og drar til fellesfjøset. LA-MRSA har det vært et par utbrudd av i Trøndelag de siste to årene, men Fosengris har ikke vært rammet. De er veldig nøye på testing og hvem de slipper inn i fjøsene. Full omkledning er påkrevet.

Båsfjøs i 2024?

I 2024 er det krav om at all storfe skal være i løsdrift. I Rissa er det 57 hentepunkt for melk og tallet på melkeroboter er litt over 20. Noen løsdriftsfjøs har annen melkeløsning enn robot. Likevel er det en god del båsfjøs i Rissa.

Knut Finserås og kona driver melkeproduksjon oppi lia over Stadsbygd. De har bestemt seg for å satse fordi neste generasjon har signalisert interesse for gården. De skal ikke bygge nytt, men utnytte eksisterende driftsbygninger. Griseavdelinga legges ned og alt arealet brukes til løsdriftsfjøs for melkeku. Golvet må rives og støpes på nytt. Ny innredning og melkerobot skal inn. En investering beregnet til 5,3 millioner kroner. I tillegg ønsker de kjøpe større melkekvote for å sikre inntekt til investeringa. De driver allerede jorda til 13 andre gårder i området, som ligger nærme til.

Skal en tørre investere, må en sikre at det fins investeringsvirkemidler nok hos bl.a Innovasjon Norge, sier Finserås. Espen Denstad, som ledet oss gjennom turen, har investert i ny driftsbygning der prislappen ble nærmere 10 millioner kroner. Investeringsstøtten er et kjærkomment og viktig bidrag til at en tør å satsa, sier han.

Investeringsbehovet er nærmere 12 mrd kroner for å bygge om de brukene som gjenstår fra bås til løsdrift. En må finne løsninger som sikrer at små- og mellomstore bruk også har økonomisk mulighet til å gjennomføre investeringer i forhold til kravet, men potten med investeringsvirkemidler slik den er nå er altfor liten.I fjøset til Espen Denstad.

En verdifull dag for den andre hjørnesteinsbedrifta i Rissa

Både politikere og bønder ga uttrykk for at dagen har vært verdifull. Kunnskap om landbruket, som av flere regnes som den andre hjørnesteinsbedrifta i Rissa, og det å knytte kontakt mellom politikerne og folket i næringa ble det store utbyttet av dagen. Rådmann Vigdis Bolås fortalte av vi valgte oss landbruket i år. Et vedtak i strategisk næringsplan for Trondheim som 10 kommuner, derav Rissa er en del av, har avtale om at det gjennomføres en dag i året til studietur av næring.Venstres Stefan og rådmann Vigdis Bolås i sauefjøset til Eivind Myklebust.